MENUMENU
MENUMENU

Samværsrett

Samværsrett er en rett for både barn og forelder, som ikke bor sammen, til å tilbringe tid sammen.

Barneloven bygger på en presumsjon (formodning) om at det er til barnets beste å ha god kontakt med begge foreldre, selv om foreldrene ikke lever sammen.  Det grunnleggende utgangspunktet i barneloven er derfor at barnet skal kunne opprettholde kontakten med begge foreldrene.

Barnets rett til samvær følger av barneloven § 42, samt FNs Barnekonvensjon art. 9. Bestemmelsene gjelder både etter separasjon og skilsmisse, etter samlivsbrudd og der foreldrene aldri har bodd sammen. De gjelder uavhengig av om foreldrene har felles foreldreansvar.

Barneloven § 42 lyder slik:

«Barnet har rett til samvær med begge foreldra, jamvel om dei lever kvar for seg. Foreldra har gjensidig ansvar for at samværsretten vert oppfyld.

Barnet har krav på omsut og omtanke frå den som er saman med barnet. Den som er saman med barnet, kan ta avgjerder som gjeld omsuta for barnet under samværet.»

Hensynet bak regelen er at barnet skal kunne ha kontakt med begge sine foreldre, da samvær som utgangspunkt antas å være til barnets beste. Begge foreldrene har et gjensidig ansvar for at samværsretten skal bli oppfylt.

En forelders rett til samvær med barnet følger av barneloven § 43 første ledd. Etter denne bestemmelsen har den av foreldrene som ikke bor sammen med barnet rett til samvær med barnet.

Barneloven § 43 lyder slik:

Den av foreldra som barnet ikkje bur saman med, har rett til samvær med barnet om ikkje anna er avtala eller fastsett. Omfanget av samværsretten bør avtalast nærare. Dersom samvær ikkje er til beste for barnet, må retten avgjere at det ikkje skal vere samvær»

Rettspraksis i barnefordelingssaker viser at normalt skal mye til for at den forelder ikke får noe samvær med biologisk barn. Høyt konfliktnivå mellom foreldrene er i seg selv ikke til hinder for at det fastsettes samvær, jf. Rt. 1996 s. 888. Høyesterett har lagt til grunn at samvær bare skal nektes dersom dette «med rimelig grad av sannsynlighet» vil være uheldig for barna. Den vanligste årsaken til å nekte samvær er personlige forhold hos den som krever samværsrett, for eksempel rus, psykiatri, vold eller overgrep.

I forarbeidene til barneloven (Ot.prp.nr.62 (1979-1980) s. 33 er det skrevet følgende generelt om samværsrett:

«Når det gjelder foreldrenes rett til samvær med barnet, har utvalget foreslått at samværsrett for den av foreldrene som barnet ikke bor hos, skal være et utgangspunkt som følger direkte av loven. Etter utvalgets forslag skal dette gjelde uansett om foreldrene har vært gift, har levd sammen uten å være gift, eller alltid har levd hver for seg. Foreldene skal imidlertid kunne avtale at det ikke skal være samværsrett, og dette skal også kunne fastsettes av domstol (eller fylkesmann, hvis partene er enige om denne framgangsmåten) etter krav fra en av foreldrene. I dag er situasjonen at det bare er samværsrett for den som barnet ikke bor hos, når det enten er avtalt eller særskilt fastsatt av et offentlig organ – domstol eller fylkesmann når det gjelder barn født i ekteskap, barnevernsnemnd når det gjelder barn født utenfor ekteskap».

Under samværet kan den forelderen som er sammen med barnet ta avgjørelser vedrørende omsorgen for barnet der og da. Eksempler på slike avgjørelser er avgjørelser angående påkledning, mat, venner, oppfølgning av skole, leggetider mv.

Har du samværsrett har du også rett til å bli hørt om større beslutninger om barnet skal flyttes, som umuliggjør eller vanskeliggjør samværsretten, jf. barneloven § 46:

  • 46. Rett til å bli høyrd før ei avgjerd om framtida til barnet.

«Den som har samværsrett med barnet, skal så langt råd er, få uttale seg før den som har foreldreansvaret, tek avgjerder som vil gjere det umogeleg eller vesentleg vanskelegare å utøve samværsretten».

Det følger av barneloven § 37 at den av foreldrene barnet bor fast sammen med fremdeles skal ha det avgjørende ordet ved flytting, men varslingsplikten er utvidet fra seks uker til tre måneder. Lovendringen trådte i kraft fra og med 1.1 2018. Endringen tar sikte på å gi foreldrene bedre tid til å komme til enighet gjennom mekling, eller oppnå en midlertidig avgjørelse fra domstolen før flyttingen gjennomføres, Prop. 161 L (2015-2016).

  • 47 Rett til opplysninger om barnet

Dersom kun den ene forelderen har foreldreansvar og den andre kun samværsrett, har den forelderen med samværsrett også rett til å få opplysninger om barnet, med mindre dette er til skade for barnet jf. barneloven § 47. Dette gjelder opplysninger fra den andre forelderen, men også fra skole, barnehage, helse og sosialvesen og politiet, med mindre taushetsplikten er til hinder for dette.

Robert Voldhuset
Advokat
Email:
Mobil:
 +47 977 28 762
Sara S. Sørensen
Advokat
Email:
Mobil:
+47 91 86 80 82

Barnefordeling

Kontakt oss

Del dette med andre...
Advokat oslo
        
MENUMENU