MENUMENU
MENUMENU

Prosessen i barnefordelingssaker

Saksbehandlingen i barnefordelingssaker er forskjellig fra den ordinære prosessen domstolene gjennomfører når de behandler krav etter prosessreglene i tvisteloven.

Fordi det overordnede hensynet er barnet, har domstolene spesielle saksbehandlingsregler som skiller seg ut fra de vanlige saksbehandlingsreglene som gjelder i sivile tvistesaker. Barneloven har blant annet et eget kapittel om behandlingen av slike saker (kap.7).

Gjennom FNs barnekonvensjon og vedtakelsen av Grunnloven § 104, har Norge forpliktet seg til at barnets beste skal det grunnleggende hensynet ved barnefordelingssaker. Barnets beste skal ikke bare være styrende for utfallet av saken, men også for hele saksbehandlingen og prosessen.

Barnefordelingssaker er ikke undergitt partenes frie rådighet. Retten har et selvstendig ansvar for at saken er tilstrekkelig godt opplyst, jf. tvisteloven § 11-4. Retten kan derfor på egen initiativ kreve andre og flere bevis i saken, jf. tvisteloven § 21-3 annet ledd. Retten har også et selvstendig ansvar for at resultatet av saken er ti barnets beste, jf. barneloven § 48.

Barneloven § 61 retter seg mot avgjørelser under saksbehandlingen. Etter denne bestemmelsen kan dommeren velge mellom ulike virkemidler tilpasset den enkelte sak, for å legge forholdene til rette for at partene kan komme til enighet. Retten kan også vise partene tilbake til mekling på familievernkontoret eller annen godkjent mekler eller annen person med innsikt i det saken gjelder.

Saksforberedende rettsmøter i barnefordelingssaker

Retten innkaller som hovedregel partene til ett eller flere saksforberedende møter for å klarlegge tvistepunktene mellom dem og drøfte den videre saksbehandlingen med tanke på få til en løsning mellom partene. Ordningen med saksforberedende møter er nedfelt i barneloven § 61 nr. 1, og lyder slik:

«Retten skal som hovudregel innkalle partane til eitt eller fleire førebuande møte for mellom anna å klarleggje tvistepunkta mellom dei, drøfte vidare handsaming av saka og eventuelt mekle mellom partane. Retten kan oppnemne ein sakkunnig til å vere med i dei saksførebuande møta. Retten kan jamvel be den sakkunnige ha samtalar med foreldra og barna og gjere undersøkingar for å klarleggje tilhøva i saka, med mindre foreldra set seg i mot dette. Retten fastset kva den sakkunnige skal gjere, etter at partane har fått høve til å uttale seg».

Sterke konflikter mellom foreldre er noe av det som skaper størst problemer for barn ved et samlivsbrudd. Høykonflikt er dokumentert svært skadelig for barn. En avtalebasert løsning er derfor som utgangspunkt helt klart en fordel for barna, fremfor en dom. Partene vi da kunne unngå den konflikteskaleringen som skjer gjennom domstolsbehandlingen. Foreldrene vil også ofte kunne respektere og etterleve en avtale mer enn en dom som man har hatt begrenset mulighet til å påvirke. Prosessen i barnefordelingssaker er derfor lagt opp til at partene skal komme frem til en avtalebasert løsning.

Barnefordelingssaker er prioriterte saker som skal behandles hurtig. Når retten har mottatt stevning, berammes det et saksforberedende rettsmøte. Normal ventetid er 2-3 måneder fra stevning er kommet inn. Hvor raskt domstolene kan beramme rettsmøtet er imidlertid avhengig av sakens art og kapasiteten i den enkelte domstol.

Formålet med det saksforberedende rettsmøtet er å få oversikt over tvistepunktene i saken, ta stilling til hvordan saken best kan gripes an, og mekle mellom partene med sikte på å finne frem til en samarbeidsløsning av midlertidig eller varig karakter.

Sakkyndige i barnefordelingssaker

Sakkyndige har en sentral rolle i saksforberedelsen i barnefordelingssaker.

Etter barneloven § 61 nr. 1 kan retten oppnevne sakkyndig til å bistå partene og retten.

Domstolene oppnevner stort sett alltid sakkyndige i saker som omhandler foreldreansvar, fast bosted og samvær. Den sakkyndige møter i det saksforberedende rettsmøtet sammen partene. Sakkyndige skal i første omgang å bidra til å mekle mellom partene når saken er egnet.

I NOU 1998:17 er sakkyndiges rolle som konfliktløser fremhevet:

«Den sakkyndige kan mekle mellom partene og gi dem bistand for om mulig å redusere konflikten mellom dem. Det er viktig at de sakkyndige forsøker å få foreldrenes fokus bort fra konflikten mellom dem og over på barnas interesser».

Det fremkommer av Ot.prp.nr.29 (2002-2003) at den sakkyndige oppgave blant annet er å gi partene råd om hvordan de best kan få avtalen til å fungere, og veilede og følge opp partene for om mulig å få til et bedre samarbeidsklima mellom dem.

Videre fremkommer det av forarbeidene at den sakkyndige også skal bidra til å kartlegge faktum gjennom samtaler med foreldrene og ellers foreta undersøkelser i saken.

Ofte berammes det flere saksforberedende rettsmøter og partene får anledning til å prøve ut ulike løsninger som evalueres i rettsmøtene. Den sakkyndige har ofte kontakt med partene i denne prosessen og observerer og vurderer samvær med barn og foreldre.

skilsmisse oslo

Saker som ikke er egnet for mekling

Det er ikke alle saker som er egnet til mekling. Barnefordelingssaker der det fremkommer påstander om vold, rus eller alvorlig psykiatri, er generelt vanskelige og representerer særlige utfordringer.

Det følger av forarbeidene, Prop. 85 L (2012-2013) kap. 14, merknad til § 61 første ledd nr. 1: «Enkelte saker er av en slik karakter at de ikke egner seg for mekling. Dette gjelder særlig i saker med vold- og overgrepsproblematikk, og i øvrige saker der barnet trenger beskyttelse. I tilfeller hvor beskyttelse av barnet er avgjørende, vil saken ofte ikke være egnet for mekling.

I slike saker er det behov for å få saken grundig belyst, og få denne avgjort ved hovedforhandling. For å øke bevisstheten om at ikke alle saker egner seg for mekling, foreslås det en endring i lovteksten som tydeliggjør at dommeren eller den dommeren bistås av skal mekle kun i de sakene som er egnet for det».

I veileder Q-15/2004 om saksbehandlingsregler i barnefordelingssaker for domstolene og høring av barn, slås det fast at de fleste saker hvor vold og overgrep er sentrale tema, vil man være tjent med en ordinær rettsbehandling og utredningsbasert sakkyndigarbeid.

Videre er det sentralt at den sakkyndige får i mandat å utrede de aktuelle psykologfaglige spørsmålene saken reiser som følger av de alvorlige påstandene i saken.

Midlertidig avgjørelse

Dersom partene ikke blir enige om en ordning, kan en av partene begjære midlertidig avgjørelse etter barneloven § 60. Retten vil da ta en avgjørelse frem til hovedforhandling eller rettskraftig dom, fremfor å kunne avtale selv og dermed tilpasse avtalen partenes behov.

Den midlertidige avgjørelse eller midlertidige avtalte ordning kan få betydning for utfallet av hovedforhandling, idet den etablerte ordning kan medføre at man tillegger status quo-hensynet vekt, hvilket kommer den part til gode som midlertidig har fått daglig omsorg. Det vil i slike tilfeller være viktig at fremdriften i saken går raskt i samsvar med barneloven § 58.

I barnefordelingssaker vil barnas egen mening ofte er tungtveiende. Hva barnet selv ønsker om hvor man skal bo fast, eller i forhold til samvær og eventuelt omfanget av samvær, vil ofte være tungtveiende for rettens vurdering. Jo eldre barnet er, jo større vekt vil barnets mening ha. Fra barnet har fylt 7 år, har barnet rett til å si sin mening om avgjørelser av stor betydning for barnet. Når barnet har fylt 12 år skal det legges stor vekt på hva barnet mener. Retten vil samarbeide med foreldrene om hvordan barnet skal høres, men ofte vil den sakkyndige ha samtaler med barna alene eller sammen med dommeren.

Hovedforhandling og dom – når mekling ikke fører frem

Dersom partene ikke kommer til enighet eller saken ikke er egnet for mekling, og saken må løses gjennom hovedforhandling og dom, vil retten ofte oppnevne sakkyndig til å utrede saken, jf. barneloven § 61. nr. 3.

En sakkyndig som tidligere har vært oppnevnt for å mekle mellom partene kan oppnevnes for å utrede saken etter nr. 3. Eventuell inhabilitet i denne sammenheng må vurderes etter tvisteloven § 25-3 tredje ledd, jf. domstolloven §§ 106 og 108. I vurderingen av habilitetsinnsigelsen bør retten legge stor vekt på om partene har tillit til vedkommende.

Retten utformer et mandat til den sakkyndige. Etter at den sakkyndige har utredet saken, vil sakkyndige utferdige en sakkyndigrapport som fremlegges for partene og retten.

Den sakkyndige vil også være til stede under hovedforhandlingen og følge bevisføringen.

Etter at det sakkyndige har overvært forhandlingene i retten, kan den sakkyndige utdype eller endre oppfatning. Den sakkyndige redegjør for sitt syn på saken etter at bevisførselen er avsluttet og partene har anledning til å stille spørsmål.

Den sakkyndiges vurdering vil være en viktig premissleverandør i rettens vurdering av hva som er til barnets beste. Retten er imidlertid ikke forpliktet til å følge den sakkyndiges råd, anbefalinger eller vurderinger. Tvert i mot skal retten gjøre seg opp sin egen mening og vurdering. Erfaringene er imidlertid at domstolene ofte vil legge den sakkyndiges vurderinger til grunn for rettens vurdering, selv om det er eksempler på at retten ikke følger den sakkyndige.

Robert Voldhuset
Advokat
Email:
Mobil:
 +47 977 28 762
Sara S. Sørensen
Advokat
Email:
Mobil:
+47 91 86 80 82

Mekling og søksmål

Kontakt oss

Del dette med andre...
Advokat oslo
        
MENUMENU