MENUMENU
MENUMENU

Barnets beste i barnefordelingssaker

Barneloven bygger på prinsippet om at alle avgjørelser skal rette seg etter hva som er til barnets beste. Vurderingen er en rettslig standard som er relativ ut i fra hvordan den rådende psykologfaglige kunnskapen man har.

Prinsippet om barnets beste er nedfelt i barneloven § 48:

«Avgjerder om foreldreansvar, flytting med barnet ut av landet, kven barnet skal bu fast saman med og samvær, og handsaminga av slike saker, skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet.

Ved avgjerda skal det takast omsyn til at barnet ikkje må bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa vert utsett for skade eller fare».

Barnets egen mening

I dette ligger at barnets interesser skal prioriteres foran hensynet til foreldrenes interesser i en bestemt løsning. I begrepet «først og fremst» ligger det at andre hensyn kan trekkes inn, hvis ikke en spesiell løsning utpeker seg som den beste for barnet.

Lovteksten gir ellers lite veiledning om hvilke momenter som er relevante ved vurderingen av barnets beste. Det fremkommer imidlertid av lovforarbeidene at det er bevist fra lovgivers side at man ikke har definert nærmere om hva som er til barnets beste. Man ønsker å sikre at vurderingen er konkret og reell i den enkelte tilfellet.

NOU 2008:9 er hensynet til barnets beste oppsummert slik under pkt. 6.3:

I likhet med mange andre land, har ikke den norske barneloven angitt veiledende momenter i vurderingen av hva som er barnets beste. Tanken har vært at en slik angivelse kan ta fokus bort fra hovedregelen om en konkret vurdering av forholdene i det enkelte tilfellet.

Man kan imidlertid reise spørsmål om ikke et så generelt prinsipp bidrar til manglende forutberegnelighet og uvisshet om hvilket resultat domstolene lander på i barnefordelingssaker. I sin tur kan dette virke prosessdrivende og øke sakstilfanget for domstolene. Det er også hevdet at kriteriet er så åpent at det er vanskelig å unngå at dommerens personlige holdninger får betydning»

Et eksempel på at prinsippet om barnets beste er i stadig utvikling, er utviklingen av synet på den såkalte morspresumpsjonen. Morspresumpsjonen gikk ut på at det ble forutsatt at barnet ville ha det best hos mor, ettersom mor, biologisk sett, ble anset å ha et tettere bånd til barnet. Dette er ikke lenger gjeldende rett.

I dag er det klart at man ikke kan forutsette at den ene eller andre forelder av biologiske grunner vil ha et tettere bånd til barnet. Når vurderingen av hva som er til barnets beste skal tas er foreldrene altså som utgangspunkt likestilt.

Rettspraksis og juridisk teori har utpenslet enkelte typiske relevante momenter i vurderingen av hva som er til barnet beste.

I LG 2016 s. 7553 er det gitt en kortfattet oppsummering av de viktigste hensyn:

«Barnets beste er et skjønnsmessig kriterium som innebærer at spørsmålet om fast bosted og samvær må avgjøres ut fra en konkret helhetsvurdering av barnets interesser i den enkelte sak.

I denne vurderingen inngår bl a momenter som risikoen ved miljøskifte, hensynet til mest mulig samlet foreldrekontakt, barnets ønsker, barnets følelsesmessige tilknytning til hver av foreldrene, hvem av foreldrene som har hatt hovedomsorgen for barnet under samlivet, foreldrene personlige egenskaper m v. I vurderingen er det barnets interesser som er det sentrale, og foreldrene sine interesser må vike i denne vurderingen».

Hensynet til barnets beste må ellers bero på en fremtidsrettet vurdering, med utgangspunkt i dagens situasjon, men der historikken vil få betydning i den grad forhistorien kan kaste lys over hvordan situasjonen kan forventes å bli i fremtiden ved fastsettelsen av de ulike alternativene, jf Rt 2013 s. 1329.

Et naturlig utgangspunkt er hvem av foreldrene som har tatt seg mest av barnet og hvem som har vært villig til å sette barnets interesser foran sine egne. I barnefordelingssaker der det er små barn, legger domstolene betydelig vekt på hvem som har den sterkeste følelsesmessige kontakt med barnet og hvem som har hatt den faktiske omsorgen for barnet, jf. Innst.O.nr.30 (1980-1981) s. 14.

Høyt konfliktnivå mellom foreldrene kan få betydning for fastsettelsen av samvær, selv om bostedsforelderen i betydelig grad medvirker til konflikt. Den som ikke har omsorgen for barnet kan risikere å bli avkortet med mindre samvær, fordi konflikten mellom foreldrene går utover barnet i en slik grad at samvær anses som en belastning.

Om høyt konfliktnivå er det sagt følgende veiledende i NOU 2008:9 under pkt. 6.2:

«Et barn kan fort oppleve utrygghet når foreldrene har en konflikt som er ute av kontroll og som de ikke klarer å løse selv. Barn ønsker fravær av konflikt mellom foreldrene og opplever gjerne dårlig samvittighet og lojalitetsvansker så lenge konflikten pågår. Konflikter om omsorgsorganisering og praktisering av omsorg rammer barnet direkte. Dersom en av foreldrene blander seg altfor mye inn i og kontrollerer den andres liv, eller en av foreldrene uberettiget avskjærer den andre fra kontakt, er det den samlede kvalitet på barnets oppvekstbetingelser som reduseres. I verste fall kan sterke og vedvarende konflikter gi svært negative effekter på barns utvikling, både sosialt, atferdsmessig og følelsesmessig».

Rettspraksis viser likevel at høy konflikt i seg selv normalt ikke skal medføre at det ikke gis samvær overhodet. Ved høyt konfliktnivå kan det være en løsning å starte forsiktig og trappe opp samværet etter hvert, jf. Rt. 1996 s. 888.

«Etter min mening kan et dårlig samarbeidsforhold mellom foreldrene ikke uten videre gi grunnlag for å nekte samvær mellom far og datter. Det er åpenbart barneloven forutsetning at samværsrett ikke kan knyttes til en forutsetning om samarbeid mellom foreldrene. En annen forståelse av loven ville lett kunne gjøre samværsreglene ineffektive i praksis, jf det jeg har gjengitt fra Rt-1976-1497».

Robert Voldhuset
Advokat
Email:
Mobil:
 +47 977 28 762
Sara S. Sørensen
Advokat
Email:
Mobil:
+47 91 86 80 82

Barnets beste i barnefordelingssaker

Kontakt oss