MENUMENU
MENUMENU

Samværsrett for andre enn foreldrene

Barneloven er tilbakeholden med å åpne opp for samvær for andre enn foreldrene. I forarbeidene til barneloven (ot.prp. nr. 44 (1987-88)) ble spørsmålet om å gi andre en foreldrene samværsrett drøftet, men forkastet. Lovgiver vurderte at dette lett kunne virke forstyrrende for barnet og de som hadde foreldreansvaret.

I dag åpner loven opp for at andre enn foreldre kan gis samværsrett ved to tilfeller. Dersom en eller begge foreldrene er døde, eller dersom den ene forelderen er nektet samværsrett.

Barneloven § 45 lyder slik:

«Når den eine av foreldra eller begge er døde, kan slektningane til barnet eller andre som er nær knytte til barnet, krevje at retten fastset om dei skal ha rett til å vere saman med barnet, og kva for omfang samværsretten skal ha.

I sak om samværsrett mellom foreldra, kan ein forelder som vert nekta samvær krevje at avgjerdsorganet fastset om hans eller hennar foreldre skal ha rett til å vere saman med barnet og kva for omfang samværsretten skal ha. Samvær for besteforeldra kan berre fastsetjast på vilkår av at den som er nekta samvær ikkje får møte barnet.

Reglane i kap. 7 gjeld også for desse sakene. Det krevst ikkje at partane har vore til mekling før dei går til sak»

Dersom en eller begge foreldrene er død, åpner barneloven § 45 på visse vilkår opp for at andre kan kreve å få samværsrett. Det er ikke en lovfestet rett til samvær, men en rett til å få spørsmålet avgjort av domstolene. Retten til å få prøvd saken gjelder selv om det er en gjenlevende forelder eller andre som har foreldreansvaret for barnet.

Det er slektningene til barnet eller andre personer som er nært knyttet til barnet som kan kreve samværsrett. Rettens vurdering skal rette seg etter hva som er til barnets beste, jf. barneloven § 48 første ledd. I vurderingen av om det skal fastsettes samvær, følger det direkte av bestemmelsen at tilknytningen barnet har til vedkommende være sentralt i vurderingen.

Dersom det gir samværsrett for andre må omfanget av samværet vurderes ut i fra hva som er til barnets beste. Juridisk teori har uttalt seg i retning av at omfanget av samvær normalt ikke vil være så omfattende som samværsretten som er definert i barneloven § 43 – vanlig samvær.

I sak om samværsrett mellom foreldrene, kan en forelder som er nektet samvær med barnet kreve at retten tar stilling til om hans eller hennes foreldre skal ha rett til samvær og omfanget av samværsretten, jf. § 45 annet ledd.

Samvær for besteforeldra kan bare fastsettes under vilkår om at den som er nektet samvær ikke skal treffe barnet. Dette er en innlysende regel, idet noe annet fort ville uthulet beslutningen om samværsnekt.

Robert Voldhuset
Advokat
Email:
Mobil:
 +47 977 28 762
Sara S. Sørensen
Advokat
Email:
Mobil:
+47 91 86 80 82

Samværsrett

Kontakt oss