MENUMENU
MENUMENU

Hensynet til best samlet foreldrekontakt

Det er en presumsjon (formodning) om at det er til barnets beste å ha god kontakt med begge sine foreldre, også etter et samlivsbrudd. Barneloven bygger på denne presumsjon.

Både lovgivningen og rettspraksis understreker retten til samvær.

Hensynet til best samlet foreldrekontakt

Det følger av barneloven § 42 og 43 at barnet har en rett til samvær med den av foreldrene barnet ikke bor sammen med, samtidig som den andre forelderen har en rett til samvær med barnet.

Samværsretten er også en menneskerettighet som er nedfelt i barnekonvensjonen artikkel 9 nr. 3. Etter denne bestemmelsen er staten forpliktet til å legge til rette for å sikre at barn har god kontakt med begge side foreldre. Bestemmelsen lyder slik:

«Partene skal respektere den rett et barn som er adskilt fra en eller begge foreldrene har til å opprettholde personlig forbindelse og direkte kontakt med begge foreldrene regelmessig, med mindre dette er i strid med barnets beste».

Rettspraksis i barnefordelingssaker vektlegger hensynet til best samlet foreldrekontakt tungt. Dette er begrunnet i at forskning viser at barn har behov for regelmessig kontakt med begge foreldre.

Prinsippet bygger på at domstolene ofte gir omsorgen til den av foreldrene som har best evne og vilje til å ivareta barnets rett til kontakt med begge foreldrene.

Dersom den ene forelder vanskeliggjør barnets samvær og kontakt med den andre forelder, kan det tale for at den andre forelder bør tilkjennes fast bosted, dette til tross for at den lite samarbeidsvillige forelderen kanskje har størst tilknytning til barnet og at det kan medføre et stort miljøskifte.

Dette synet kom til uttrykk i høyesterettsdom Rt. 1982 s. 116. I denne saken var begge foreldrene skikket til å ha foreldreansvaret for datteren. Datteren bodde hos faren og var sterkt tilknyttet både ham og miljøet rundt bostedet. Mens rettssaken pågikk vanskeliggjorde faren samværet, slik at moren omtrent ikke fikk sett datteren. Utfallet i saken ble at datteren skulle bo hos moren da dette mest sannsynlig ville føre til at datteren fikk best kontakt med begge foreldre, selv om denne løsningen innebær et dramatisk miljøskifte for jenta.

Dette synet er også fulgt opp i senere rettspraksis, blant annet i høyesterettsdommen Rt. 2005 s. 682. Saken gjaldt samværsrett og daglig omsorg for en ti år gammel jente. Jenta hadde bodd alene med moren i tre år, og gitt uttrykkelig uttrykk for at hun ikke ønsket å bo med faren. Hun hadde heller ikke sett faren på tre år. Til tross for dette kom Høyesterett til at det ville være best for jenta å flytte til faren sin. Dette ble blant annet begrunnet i at ved denne løsningen «utvilsomt ville sikre [jenta] best kontakt med begge foreldrene».

Robert Voldhuset
Advokat
Email:
Mobil:
 +47 977 28 762
Sara S. Sørensen
Advokat
Email:
Mobil:
+47 91 86 80 82

Barnets beste i barnefordelingssaker

Kontakt oss

Advokat oslo
        
MENUMENU