MENUMENU
MENUMENU

Hensynet til status que

I barnefordelingssaker vektlegger domstolene ofte risikoen ved miljøskifte.

Risikoen ved miljøskifte går ut på at det som utgangspunkt ikke er til barnets beste å flytte eller endre miljø. Prinsippet bygger på en presumsjon om at det er best for barnet å forbli mest mulig i den nåværende situasjon, status quo. Med miljøskifte menes både det ytre miljø, som skole, barnehage, venner, m.m, og det indre miljø, som skifte av omsorgsperson.

Risikoen ved miljøskifte gjør seg særlig gjeldene for små barn, og det er da den personlige tilknytningen til omsorgspersonen, som gjør seg gjeldende (indre miljø). Når det gjelder litt eldre barn (skolebarn), vil det ytre miljøet spille en større rolle, slikt som kamerater, skole m.m.

hesynet til staus quo

Prinsippet sin sterke stilling i norsk rett, bygger på en psykologuttalelse som redegjør for risikoen for barn ved et miljøskifte. Uttalelsen kom fra overlege Karen Margrethe Simonsen ved Rikshospitalets barnepsykiatriske avdeling, inntatt i Høyesterettsdommen Rt. 1953 s. 1374:

«miljøskifte har en meget alvorlig innflytelse på mindre barn, ganske særlig hvis dette medfører at barnet samtidig mister kontakten med de mennesker det har knyttet seg til. For en normal utvikling av barns følelsesliv er det av avgjørende betydning at barnet opplever en varm følelsesbindig til oppdrageren, og at det ikke har stadig skiftende oppdragere. Dette er så alminnelig anerkjent, at barnepsykologer og barnepsykiatere endog er av den anskuelse at det er bedre for et barn å forbli i et miljø der det på forskjellig vis er uheldig for barnet enn å bli flyttet til et mer gunstig miljø, hvis dette siste medfører at barnet mister kontakten med en oppdrager som det er følelsesmessig bundet til».

Av uttalelsen ser man at et miljøskifte anses å kunne være negativt for barnet. Rettspraksis viser likevel at risikoen ved miljøskifte er ett av mange momenter i en helhetsvurdering av hva som er til barnets beste. Andre relevante momenter kan være barnets alder, boavstanden mellom foreldrene, hensynet til best mulig samlet foreldrekontakt, foreldrenes personlige egenskaper mv.

Barnets alder vil være relevant i forhold til vurderingen av omfanget av samvær og vurderingen av fast bosted (daglig omsorg). Barn som er eldre vil ofte tåle lengre samvær og større reiseavstander. Reisevei ikke heller like stort hinder for å opprettholde god kontakt med venner som det er for yngre. Psykologfaglig vil ofte små barn være mer sårbare for større forandringer i forhold til endring av omsorgsbase. Status quo-prinsippet vil således kunne tillegges mindre vekt jo større barnet er.

Status quo-prinsippet ble blant annet tillagt avgjørende vekt i dommen fra Høyesterett gjengitt i Rt. 1993 side 998 (side 1003):

«For meg er det avgjørende at den ordning som er etablert, har fungert godt, og at en flytting, som påpekt av begge de sakkyndige, vil føre med seg en viss usikkerhet».

Prinsippet om risikoen ved miljøskifte får gjerne avgjørende betydning i de tilfeller foreldrene ellers stiller likt og begge foreldre kan tilby barnet like gode oppvekstvilkår. Rettspraksis viser at det i disse tilfeller skal særlige grunner til for å flytte barnet, jf. Rt 1985 s 467.

Robert Voldhuset
Advokat
Email:
Mobil:
 +47 977 28 762
Sara S. Sørensen
Advokat
Email:
Mobil:
+47 91 86 80 82

Fast bosted

Kontakt oss

Del dette med andre...
Advokat oslo
        
MENUMENU