Samværsrett etter omsorgsovertakelse

Barn og foreldre har som klare hovedregel rett til samvær med hverandre etter omsorgsovertakelse. Samværsretten er nedfelt i barnevernloven § 4-19.

Samværsretten er gjensidig, slik at barnet har en rett til samvær med foreldrene og foreldrene har en rett til samvær med barnet.

Samværsretten er forankret i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen artikkel 8 om respekt for familielivet, og er en grunnleggende menneskerettighet. EMK artikkel 8 omfatter vern av retten til personlig kontakt mellom foreldre og barn, også når barnet er under offentlig omsorg.

Samværsretten er også nedfelt i Barnekonvensjonen artikkel 9 nr. 3. Etter denne bestemmelsen er Norge forpliktet til å respektere barnets rett til å opprettholde personlig forbindelse og direkte kontakt med begge foreldrene regelmessig, med mindre dette er i strid med barnets beste.

Når det besluttes omsorgsovertakelse skal fylkesnemnda samtidig å ta standpunkt til om det skal fastsettes samvær, eventuelt omfanget av samværsretten, jf. barnevernloven § 4-19:

«Barn og foreldre har, hvis ikke annet er bestemt, rett til samvær med hverandre.

Når det er fattet vedtak om omsorgsovertakelse, skal fylkesnemnda ta standpunkt til omfanget av samværsretten, men kan også bestemme at det av hensyn til barnet ikke skal være samvær.  Fylkesnemnda kan også bestemme at foreldrene ikke skal ha rett til å vite hvor barnet er».

Samværet og omfanget av samværet skal vurderes ut ifra hva som er til barnets beste, jf. barnevernloven § 4-1. Det klare utgangspunktet er at det anses å være til barnets beste å ha samvær og kontakt med foreldrene også etter en omsorgovertakelse.

Høyesterett uttalte i Rt. 1991 s. 557 at barnevernsloven bygger på at det gjennomgående vil være i barnets interesse at foreldrene har omsorgen for det og videre at foreldrene, selv om omsorgen må fratas dem, i alminnelighet har kontakt med barnet og foreldreansvaret for det.

Rettspraksis viser at det skal sterke og spesielle grunner til for å nekte samvær.

Samværsretten er et utslag av det biologiske prinsipp og bygger på grunntanken om at det har stor egenverdi for barn å opprettholde kontakten med foreldrene etter omsorgsovertakelse. Prinsippet bygger på et verdimessig standpunkt som setter skranker for myndighetenes inngripen i familien.

I forarbeidene til barnevernloven er samværsretten begrunnet med at nyere forskning har vist at det i mange tilfeller er svært viktig for barn i fosterhjem å opprettholde kontakt med sine biologiske foreldre, både fordi det er sterke følelsesmessige bånd mellom barna og foreldrene, og for at barnet derigjennom kan få en følelse av kontinuitet i livet sitt», Ot.Prop. Nr 44 (1991-92) s. 51.

Enhver omsorgsovertakelse er i prinsippet midlertidig. Barnet skal som utgangspunkt tilbakeføres når foreldrene kan gi barnet forsvarlig omsorg. Norge er folkerettslig forpliktet til å legge til rette for at barnet skal gjenforenes med foreldrene. Samvær og kontakt med barnet etter omsorgsovertakelse vil i praksis være er en forutsetning for at barnet på sikt kan tilbakeføres til biologiske foreldre.

Når det skal bestemmes hvor barnet skal plasseres etter en omsorgsovertakelse, skal det også ved valg av plasseringssted legges vekt mulighetene for å kunne utøve samvær, jf. barnevernloven § 4-15.

Samværet kan gjennomføres på den måten at barnet besøker foreldrene (med eller uten overnatting), foreldrene besøker barnet, eller foreldrene møter barnet på et nøytralt sted. Kontakt med barnet via brev, telefon, sosiale medier, kan være supplement eller alternativer til samvær.

Omfanget av samværet

Dersom det blir bestemt at det skal være samvær, vil fylkesnemnda i avgjørelsen måtte ta stilling både til hyppighet og varighet. Fylkesnemnda kan ikke overlate til barneverntjenesten å vurdere det nærmere omfanget av samværet. Det må fattes vedtak om et minimumssamvær som bare kan endres ved nå sak. Dette er viktig for å ivareta rettssikkerheten til barnet og foreldrene.

Den nærmere fastlegging av tidspunktet for det enkelte samvær, hvor samværet skal finne sted, hvem som eventuelt skal hente og bringe barnet, hvem som skal eller bør være til stede under samværet osv, vil være spørsmål som naturlig tilrettelegges barneverntjenesten, jf. Ot.prp.nr.44 (1991-92) side 52.

Etter barnevernloven § 4-1 skal det legges avgjørende vekt på å finne tiltak som er til beste for barnet. Omfanget av samvær må derfor ta utgangspunkt hva som er til barnets beste. Hva som er til barnets beste vil måtte vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle.

Nedenfor fremkommer det noen typiske momenter i vurderingen.

Vanlig samværsrett er ikke utgangspunktet:

Barnevernloven har ingen bestemmelser som lovfester omfanget av samværet, i motsetning til barneloven som definerer vanlig samvær. Utgangspunktet ved fastsettelsen av samvær etter barnevernloven er forskjellig fra fastsettelse av samvær etter barneloven fordi det er ulike hensyn gjør seg gjeldende i en barnevernssak og i en barnefordelingssak.

Høyesterett uttalte i dom gjengitt i Rt. 1998 787 at ved fastsettelse av samværets omfang etter omsorgsovertakelse kan de hensyn som gjør seg gjeldende til dels være andre enn i forbindelse med samvær etter separasjon og skilsmisse. Hensynet til stabil og god voksenkontakt for barnet og kontinuitet i omsorgen kan ved omsorgsovertakelse medføre at et mer begrenset samvær må anses for å være til beste for barnet, jf. barnevernloven § 4-1. Legaldefinisjonen av vanlig samværsrett i barneloven gir ikke et utgangspunkt for å fastsette samværets omfang etter barnevernlovens bestemmelser, jf. Rt-1996-1684 på side 1694.

Varigheten av plasseringen er et vesentlig moment:

Formålet med omsorgsovertakelsen vil kunne være av stor betydning når det skal avgjøres hvor stort omfanget samværet skal være. Spørsmålet vil være om plasseringen er tenkt på midlertidig eller varig. Ved langvarige plasseringer vil formålet med samværet ofte være at barnet skal ha en kjennskap til sine biologiske foreldre. Dersom plasseringen antas å være kortvarig, vil formålet med samværet være å opprettholde en tilknytning til biologiske foreldre, slik at tilbakeføringen ikke byr på nevneverdige problemer for barnet.

I forarbeidene til barnevernloven uttales det at «spørsmålet om samværsrett henger sammen med spørsmålet om vedtakets varighet og hva som vil være målsetningen med vedtaket. I praksis vil det være disse forholdene som bestemmer samværsrettens omfang», jf. Ot.Prop.nr 44 (1991-92) s. 51.

Etter barnevernloven § 4-15 tredje ledd skal barneverntjenesten allerede ved omsorgsovertakelsen utarbeide en plan for barnets omsorgssituasjon. Senest to år etter vedtaket skal det utarbeides en plan for fremtidig omsorgssituasjon. Mål og tidshorisonter vil få stor betydning også for samværet. Poenget er at omfanget av samværet ikke må gå på bekostning av formålet med plasseringen.

Høyesterett uttalte følgende i Rt. 1998 s. 787:

«I de tilfelle omsorgsovertakelse antas å være midlertidig og tilbakeføring ventes å finne sted innen rimelig tid, bør det sørges for at kontakten mellom de biologiske foreldre og barnet holdes best mulig vedlike, jf. uttalelsene i NOU 1985:18 side 162. Dette tilsier etter hvert hyppige samvær av noe lengre varighet.

Hvis tilbakeføring ikke kan påregnes eller en tilbakeføring ligger langt fram i tid, tar samvær sikte på at barnet skal få kjennskap til sitt biologiske opphav med henblikk på en eventuell senere tilknytning når barnet vokser til. Hovedmålsettingen over tid må være at også mer begrenset samvær fungerer til barnets beste ut fra barnets følelser, interesser og behov».

Det totale samværet kan få betydning:

Ved avgjørelse av samværsretten må det ses hen til det samlede omfang av samværet barnet skal ha med andre personer. Det kan for eksempel være at mor og far skal ha samvær hver for seg, i tillegg til at besteforeldre skal ha samvær med barnet. Hyppige samvær med flere personer kan gå på bekostning av barnets behov for ro og stabilitet.

I Rt. 2012 s. 1832 tok Høyesterett utgangspunkt i at samværet må innrettes slik at det ikke er til hinder for å etablere en trygg og god relasjon mellom barnet og fosterforeldrene, samtidig som hensynet til å skape og vedlikeholde barnets kjennskap til og forståelse for sitt biologiske opphav må ivaretas. Som følge av at foreldrene krevde samvær hver for seg, ble det ansett naturlig med et noe høyere samlet antall samvær enn ellers. En etablert besøksordning med annen nær familie måtte også inngå i totalvurderingen av samværets omfang.

Forhold med barnet:

Etter barnevernloven § 4-1 skal det legges avgjørende vekt på å finne tiltak som er til beste for barnet. Omfanget av samvær må derfor ta utgangspunkt hva som er til barnets beste. Hva som er til barnets beste vil måtte vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle.

Barnets alder, ressurser, styrke og sårbarhet, eventuelle problemer og psykiske lidelser, reaksjoner på bruddet med foreldrene, eventuelle reaksjoner på samvær med foreldrene, vil kunne være viktige momenter i en barnets beste vurdering.

Et eksempel på at Høyesterett avveier ulike forhold ved barnet når det skal tas stilling til omfanget av samværet er dommen som er gjengitt i Rt. 2003 s. 425. I denne saken ble barnets sårbarhet avveid mot de positive erfaringene barnet hadde rundt samvær. Retten uttalte blant annet:

«Det fremgår av det jeg nå har referert, at B har utviklet seg meget positivt både fysisk og psykisk. Prognosen for hennes fortsatte utvikling er god, men det er viktig at hun opplever sin tilværelse hos fosterforeldrene som trygg og stabil. Bs biologiske foreldre kan se at hun nå har det bra, og de anser det ikke som aktuelt å kreve omsorgen tilbakeført i overskuelig fremtid. Fosterforeldre og biologiske foreldre samhandler godt med hverandre under samværene med B. Dette er positive elementer, som det er viktig å ta vare på».

Forhold ved foreldrene:

Når man skal ta stilling til omfanget av samværet, vil det være relevant å se hen til hva som var årsaken til at omsorgsovertakelsen ble gjort. Hva skyldes svikten i omsorgen.

Det er åpenbart at omsorgsovertakelse som skyldes overgrep, mishandling eller andre alvorlige forhold, vil kunne virke re-traumatiserende på barnet. En re-traumatisering vil åpenbart kunne få betydning for omfang og rammer rundt samværet. Men det kan også tenkes at omsorgovertakelsen skyldes andre og mindre alvorlige svikt i omsorgen, og at foreldrene kan være gode samværsforeldre, selv om de ikke er i stand til å ha omsorgen fult ut.

Tilknytningen og erfaringer fra tidligere samvær:

Barnets tilknytning til foreldrene og erfaringer fra hvordan samværene fungerer for barnet vil være viktige momenter når man vurderer omfanget av samværet. I de tilfeller samværene virker positivt og utviklingsfremmende vil dette tale for mer utvidet samvær. I de tilfellene samvær virker negativt på barnet, barnet får negative reaksjoner i ettertid, eller samværene virker utviklingshemmende, taler dette får mer begrenset samvær.

Når saken står for fylkesnemnda, har man ofte lite erfaringer å lene seg på. Dette kan ofte være annerledes når saken er anket til domstolene. Da vil det ofte være gjennomført noen samvær som man kan høste erfaringer i fra. Samværsrapporter blir ofte viktige bevis i saken.

Barnets mening og partsstaus i samværssak:

Barnets rett til å uttale seg og medvirke i egen sak er en menneskerettighet som er nedfelt i både Grunnloven § 104, Barnekonvensjonen artikkel 12 og barnevernloven § 6-3.

Etter barnevernloven § 6-3 første ledd skal et barn som er fylt 7 år, og yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, informeres og gis anledning til å uttale seg før det tas avgjørelse i sak som berører ham eller henne. Barnets mening skal tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modenhet.

Etter barnevernloven § 6-3 annet ledd kan et barn som har fylt 15 og som forstår hva saken gjelder, opptre som part i saken, og gjøre partsrettigheter gjeldende. Dette betyr at barn som har fylt 15 år har de samme rettighetene etter forvaltningsloven som foreldrene eller andre parter i saken. Barnet har da rett til forhåndsvarsel, rett til innsyn i egen sak, begrunnelse og klageadgang på vedtak barneverntjenesten fatter. Videre vil barn over 15 år kunne gjøre prosessuelle rettigheter overfor både fylkesnemnda og domstolene.

Samvær den første tiden etter plasseringen

En omsorgsovertakelse vil i de fleste tilfeller være en krise for hele familien. Foreldre og barn vil kunne oppleve et brudd i familiesituasjonen som dramatisk. Barnet mister sine nærmeste omsorgspersoner og skal forholde seg til nytt sted, ny familie og kanskje brudd med søskenflokken i tillegg til brudd med foreldrene, skole og venner. Det er lett å tenke seg at et slikt relasjonsbrudd på flere måter vil kunne oppleves skremmende og utrygt for barnet.

I den første tiden etter plasseringen vil det derfor ofte være viktig at kontakten mellom foreldrene og barnet opprettholdes. Foreldrene bør involveres i prosessen. Samarbeid og åpne forhandlinger rundt selve gjennomføringen av plasseringen vil kunne bidra positivt barnet, og skape grunnlag for et samarbeid med barneverntjenesten som barnet vil profitere på. Foreldrenes deltakelse kan gjøre at barnet opplever selve gjennomføringen og tiden etter plasseringen som mer forsonende og trygt

Dessverre er det ulike erfaringer med i hvilken grad barneverntjenesten klarer å skape grunnlag for et samarbeid med foreldrene rundt plasseringen av barna. I mange tilfeller har vi erfaringer med at barneverntjenesten argumenterer med at barnet trenger ro i den første tiden etter plasseringen, og at det ikke bør være kontakt med biologiske foreldre den første tiden. Dette er det ingen faglige holdepunkter for å anføre generelt sett.

Trude Haugli (professor) og Toril Havik (psykolog) uttaler at det ikke er noen faglig støtte for synspunktet om at «barnet må falle til ro» en måned eller tre for å slå røtter før det får treffe foreldrene igjen. En slik praksis ville motarbeide den veletablerte kunnskapen om at separasjoner tåles bedre om de skjer forberedt og gradvis heller en uforberedt og plutselig.

Hvis barneverntjenesten ikke får det til slik at foreldrene på forhånd er kjent med det stedet og de menneskene barnet skal til, og heller ikke slik at de følger barnet når det blir plassert, bør det være samvær raskest mulig etter plasseringen (Haugli og Havik 2010 s.90)

Samvær ved kortsiktige plasseringer

Når det skal avgjøres hvor stort omfanget av samværet skal være, har rettspraksis vektlagt den antatte varigheten på plasseringen som et vesentlig moment. Dersom plasseringen antas å være kortvarig, vil formålet med samværet være å opprettholde en tilknytning til biologiske foreldre, slik at tilbakeføringen ikke byr på nevneverdige problemer for barnet.

Høyesterett har i Rt. 1998 s. 787 gitt utrykk for følgende prinsipielle standpunkt når det gjelder samvær ved kortsiktige plasseringer:

I de tilfelle omsorgsovertakelse antas å være midlertidig og tilbakeføring ventes å finne sted innen rimelig tid, bør det sørges for at kontakten mellom de biologiske foreldre og barnet holdes best mulig vedlike, jf. uttalelsene i NOU 1985:18 side 162.

I tillegg til plasseringens lengde, vil barnets alder og tilknytning til foreldrene være et vesentlig moment i vurderingen av omfanget av samvær. Det er en generelt barnefaglig enighet om at små barn har behov for hyppige samvær med foreldrene i tidlig alder, slik at tilknytningen opprettholdes. Barn som er litt eldre (skolebarn) og som allerede har utviklet en tilknytning til foreldrene, har forutsetninger for å tåle noe lengre opphold mellom hvert samvær, men likevel slik at samværene er hyppige. Poenget her er at relasjonen må holdes vedlike med tanke på en tilbakeføring.

Samværene må være hyppige nok til at foreldrene forblir viktige omsorgspersoner for barnet. Samværene må også være omfattende nok til at barnet er kjent med eventuelle endringer som kan skje i familiesituasjonen, slik som for eksempel flytting, samlivsbrudd eller familieforøkelse (søsken). Foreldrene bør også beholde noen vanlige foreldrefunksjoner, slik at innkjøp av klær og andre ting.

Vurderingen av om plasseringen er kortvarig eller langvarig vil måtte bero på en kontret vurdering der årsaken til omsorgsovertakelsen vil være sentral. Videre vil det bli sentralt om omsorgssvikten med sannsynlighet vil kunne avhjelpes på sikt. Prognosene for endringer vil være sentralt.

I de tilfeller barneverntjenesten har fattet akuttvedtak, jf. barnevernloven § 4-6 annet ledd, skal det også tas stilling til samværet, jf. § 4-19. I disse tilfellene må det normalt legges til grunn at barnet skal tilbakeføres til foreldrene og det skal som hovedregel legges til rette for hyppige samvær frem til en eventuell sak om omsorgsovertakelse kommer opp for fylkesnemnda.

Samvær ved uavklarte plasseringer

Uavklarte plasseringer er når det er besluttet omsorgsovertakelse, men det er uklart om foreldrene innen rimelig tid vil klare å styrke svakhetene i omsorgssituasjonen slik at de på sikt kan gi barnet forsvarlig omsorg og at barnet tilbakeføres til foreldrene. Det kan for eksempel være at mor eller far sliter med rusmisbruk, og at vedkommende er i behandling. Det er uklart om behandlingen lykkes.

Når målet er å tilbakeføre barnet til foreldrene bør det legges opp til hyppige og omfattende samvær. Vurderingen av sannsynligheten for en tilbakeføring kan imidlertid være vanskelige. Fylkesnemnda må foreta en realistisk vurdering av sannsynligheten for en tilbakeføring innen rimelig tid. Dette vil i seg selv kunne være vanskelige vurderinger.

Vurderingen av om plasseringen vil være kortvarig vil bero på en antatt situasjon i fremtiden, der årsaken til omsorgsovertakelsen vil være sentral. Videre vil det bli sentralt om det er sannsynlig at omsorgssvikten vil kunne avhjelpes på sikt. I tillegg er det et skjerpet beviskrav når det gjelder tilbakeføring. Etter barnevernloven § 4-21 skal fylkesnemnda oppheve et vedtak om omsorgsovertakelse når det er overveiende sannsynlig at foreldrene kan gi barnet forsvarlig omsorg.

Samvær med langsiktige plasseringer

Den antatte varigheten på plasseringen er vesentlig når samværet skal avgjøres.

Når omsorgsovertakelsen er vurdert å bli langvarig, er det ikke er sannsynlig at foreldrene vil kunne gi barnet forsvarlig omsorg, hverken på kort eller lang sikt. Det er ikke sannsynlig at barnet tilbakeføres til foreldrene i overskuelig fremtid. Det er vurdert at barnet skal vokse opp utenfor hjemmet.

Når det er tale om oppvekstplasseringer, vil det ofte være et overordnet mål at barnet skal knytte seg til nye omsorgsgivere. Det blir et mål at barnet skal oppleve tilhørighet og trygghet, der det bor.

Rettspraksis viser at formålet med samværet i saker der det er tale om oppvekstplassering eller langvarige plassering, vil være at barnet skal ha kjennskap til sine biologiske foreldre.

Dommen som er gjengitt i Rt 1998 s. 787 omhandler betydningen av om plasseringen er langvarig. Saken gjaldt samvær mellom en far og en gutt på 10 år. Gutten hadde vært i fosterhjem siden han var syv år. Foreldrene hadde vært nektet samvær siste seks årene og adressen til fosterhjemmet hadde vært sperret. Det var lagt til grunn at plasseringen var varig.

Høyesterett uttaler blant annet at lovens utgangspunkt medfører at en varig eller langsiktig omsorgsovertakelse ikke i seg selv er tilstrekkelig til å nekte samvær. Videre uttaler retten:

«Hvis tilbakeføring ikke kan påregnes eller en tilbakeføring ligger langt fram i tid, tar samvær sikte på at barnet skal få kjennskap til sitt biologiske opphav med henblikk på en eventuell senere tilknytning når barnet vokser til. Hovedmålsettingen over tid må være at også mer begrenset samvær fungerer til barnets beste ut fra barnets følelser, interesser og behov».

Samvær når barnet er plassert frivillig

I de tilfellene barnet er plassert utenfor hjemmet som et frivillig tiltak etter barnevernloven 4-4, har foreldrene fremdeles den formelle omsorgen for barnet. Foreldrene har da også rett til samvær med barnet, jf. barnevernloven § 4-19 første ledd.

Omfanget av samværet vil da være opp til foreldrene selv, men bør skje i samråd med barneverntjenesten.

Samvær når barnet er plassert på institusjon

I de tilfeller det er truffet vedtak om at barnet skal plasseres i institusjon, fordi barnet har utvist alvorlige adferdsvansker, entes som et frivillig tiltak etter barnevernloven § 4-26 eller som tvangstiltak etter § 4-24, er det fremdeles foreldrene som har den formelle omsorgen for barnet. Det skjer i disse tilfellene ikke en omsorgovertakelse. Tiltaket er rettet mot barnet.

Fylkesnemnda har da ikke anledning til å regulere samværet mellom barnet og foreldrene. Det vil være opp til foreldrene å regulere samvær i samarbeid med institusjonen.

Dersom foreldrene motarbeider formålet med plasseringen, kan det bli aktuelt å reise sak om omsorgovertakelse. I så fall vil det kunne fastsettes samvær.

Fylkesnemnda fastsetter minimumssamvær

Fylkesnemnda fatter vedtak om minimumssamvær. Dette betyr at barneverntjenesten kan legge til rette for et mer omfattende og fleksibelt samvær enn det som er besluttet, dersom dette ikke strider imot vedtakets forutsetninger, jr. Ot. Prop. Nr. 44 (1991-92) s. 52.

Høyesterett fastslo prinsippet om minimumssamvær i Rt 1996 s. 1694. Her uttaler retten at «de bestemmelser om samvær som nå fastsettes skal forstås som minimumssamvær. Dommen er ikke til hinder for at mer omfattende samvær praktiseres i forståelse med barneverntjenesten».

I retningslinjene for fosterhjem av 23.november 1993 (Q-1072 B) pkt. 13.1 fremgår det at barneverntjenesten kan etablere samværsordninger selv om samvær ikke er fastsatt av fylkesnemnda. Videre fremgår det at barneverntjenesten kan utvide samværsordninger som allerede er fastsatt av fylkesnemnda. Dette gjelder imidlertid bare når samvær ikke er i strid med klare forutsetninger i fylkesnemndas vedtak.

Barneverntjenesten kan ikke begrense eller stanse samvær som er fastsatt av fylkesnemnda.

Dersom barneverntjenesten mener at forholdene har endret seg, slik at det opprinnelige samværet som er fastsatt ikke lengre er til barnets beste, må barneverntjenesten bringe saken inn for fylkesnemnda på nytt som en endringssak.

Rettslig overprøving (anke) av fylkesnemndas vedtak

Etter barnevernloven § 7-24 kan fylkesnemndas vedtak om omsorgsovertakelse og samvær kan bringes inn for domstolene for rettslig overprøving (anke). Tingretten er første instans.

Ankende part kan velge å kun bringe vedtaket om omsorgsovertakelse inn for retten eller velge å kun bringe vedtaket om samvær særskilt inn for retten, eventuelt vedtaket i sin helhet.

Dersom vedtaket regulerer flere personers samværsrett, for eksempel i de tilfellene mor og far har fått tilkjent samvær hver for seg, skal alles samværsrett tas opp til ny samlet vurdering, selv om bare en av foreldrene begjærer rettslig overprøving (anker), jf. Rt. 2004 s. 1300. Alle berørte parter får da partsrettigheter, uavhengig av om de har anlagt sak eller ikke. Årsaken til dette er at retten i sin vurdering må ses hen til det samlete omfang av samværsretten.

Fristen for å reise søksmål er en måned fra den dag den som har rett til å reise søksmål, fikk melding om vedtaket. Det kan gis oppfriskning mot oversittelse av søksmålsfristen.

Dersom barnet er part i saken, kan også barnet på eget ønske anke saken inn for tingretten.

Sakkyndighetsbevis kan bare legges til grunn av retten om det har vært vurdert av Barnesakkyndig kommisjon, jf. barnevernloven § 2-5.

Tingrettens dom kan ankes til lagmannsretten, og det er deretter er ankeadgang til Høyesterett. For å få fremmet anke til Høyesterett kreves imidlertid tillatelse av Høyesteretts ankeutvalg.

Det er ingen skranker mot å få prøve saken i tingretten. Lagmannsretten foretar imidlertid en vurdering av om saken skal slippe inn for behandling.

Lagmannsrettens avgjørelse av om saken skal slippe inn for behandling er en beslutning. En anke til Høyesterett over beslutningen skal vurderes etter tvisteloven § 29-13 femte ledd, jf. Rt. 2008 s. 322. Det innebærer at Høyesteretts kompetanse er begrenset til «feil i saksbehandlingen».

Endringssak, krav om økt samvær

Foreldre som ønsker mer samvær med barnet kan bringe samværssaken inn for fylkesnemnda på nytt etter at det har gått tolv måneder siden siste vedtak eller dom, jf. barnevernloven § 4-19 femte ledd. Ettårsfristen innebærer en sperrefrist for foreldrene på tolv måneder.

Bestemmelsen innebærer samtidig at partene krav på at saken behandles på nytt av fylkesnemnda, uavhengig av om det er lagt frem nye opplysninger i saken eller ikke, etter at sperrefristen er ute.

Sperrefristen regnes fra når vedtaket eller dommen er datert, og ikke fra forkynnelsen.

Sak for fylkesnemnda innledes ved at foreldrene ber om at barneverntjenesten utarbeider begjæring om tiltak som oversendes til fylkesnemnda. Når saken gjelder krav fra den private part om endringer i et tidligere vedtak, skal barneverntjenesten forberede og sende saken til fylkesnemnda snarest mulig og senest innen tre måneder fra barneverntjenesten mottok kravet. I særlige tilfeller kan fristen være seks måneder, jf. barnevernloven § 7-10.

Sperrefristen er ikke til hinder for at barneverntjenesten fremmer saken til behandling for nemnda innenfor fristen, dersom det har skjedd endringer i foreldrenes eller barnets situasjon som tilsier en endret samværsordning.

Sperrefristen ble innført ved lovendring i 2006. Hensynet bak sperrefristen er å skape ro. I forarbeidene er det uttalt at gjentatte og hyppige endringssaker vil kunne medføre uro og være en konfliktmekanisme som vil oppleves som destabiliserende og invaderende for barnet, jf. Ot.prp. nr. 76 (2005-2006).

Telefonkontakt, brev, sosiale medier, gavesendinger mv

Fylkesnemnda skal ta stilling til samvær og omfanget av samværet når det fattes vedtak om omsorgovertakelse. Normalt reguleres ikke annen type kontakt mellom foreldrene og barnet, slik som telefonkontakt, brev, gavesendinger, sosiale medier o.l.  Fylkesnemnda har imidlertid mulighet til å regulere annen type kontakt.

Dersom fylkesnemnda eller retten ikke har satt begrensninger for kontakt utover samværene, har foreldrene adgang til å ha kontakt med barnet via telefon, brev sosiale medier mv.

Samvær med tilsyn

Det fremgår ikke eksplisitt av barnevernloven § 4-19 at fylkesnemnda kan sette vilkår for samvær.

Det er imidlertid sikker rett at fylkesnemnda og domstolene har adgang til å fastsette nærmere vilkår, f.eks. at barnevernet skal ha adgang til å sette inn tilsyn i forbindelse med samværet.

Tilsyn under samvær må sees i sammenheng med samværsnekt. Tilsyn utgjør som regel en mellomløsning, der tilsyn under samvær vil kunne være et tilstrekkelig kontrolltiltak, istedenfor at samværet nektes helt. Dette er i samsvar med prinsippet om at man ikke skal sette inn strengere tiltak enn det som er nødvendig – mildeste inngreps prinsipp.

Trude Haugli uttaler seg om tilsyn i sin doktoravhandling:

At det i visse situasjoner må være adgang til å stille som vilkår at samværet skal foregå med tilsyn, kan ikke være tvilsomt. Men et slikt tilsyn representerer et vesentlig inngrep overfor foreldrene, og det må foreligge konkrete og tungtveiende grunner som tilsier dette. Det er ikke adgang til å rutinemessig å pålegge tilsyn – for sikkerhets skyld. Faktum i saken må være slik at tilsyn finnes nødvendig av hensyn til barnet. Typisk kan dette være aktuelt i saker hvor det foreligger kidnappingsfare, fare for at foreldrene vil skade barnet eller utsette det for andre overgrep, eller hvor barnet har angst for å møte foreldrene. De hensyn som tilsier at tilsyn kan være aktuelt, er ofte samme hensyn som kan tale for at samvær nektes helt. Samvær under tilsyn kan være en gunstig mellomløsning, og i samsvar med lovens grunnprinsipp om at man ikke skal iverksette mer inngripende tiltak enn det som er tilstrekkelig for å avhjelpe situasjonen (avsnitt 7.2.3.2.)  

Samværsnekt

Utgangspunktet er at barn og foreldre har rett til samvær med hverandre om ikke annet er bestemt.

I de tilfelle omsorgsovertakelse er vedtatt, kan likevel fylkesnemnda beslutte at det av hensyn til barnet ikke skal være samvær, og at foreldre ikke har rett til å vite hvor barnet er.

Rettspraksis viser at det skal særlige og spesielle grunner til for å nekte samvær.

Vurderingen av om det skal nektes samvær må ta utgangspunkt i barnevernloven § 4-1. Etter denne bestemmelsen skal det legges avgjørende vekt på hensynet til barnets beste. Vurderingen må skje etter en skjønnsmessig helhetsvurdering, og skjønnet må utøves i lys av de menneskerettslige forpliktelsene Norge er bunnet av.

Samværsretten er forankret i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen artikkel 8 om respekt for familielivet, og er en grunnleggende menneskerettighet. EMK artikkel 8 omfatter vern av retten til personlig kontakt mellom foreldre og barn, også når barnet er under offentlig omsorg.

Norge ble funnet skyldig i brudd på Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen artikkel 8 i 1996, i den såkalte Adele Johansen mot Norge. Domstolen utrykte blant annet at nektelse av samvær bare er berettiget i ekstraordinære tilfeller, og kan bare rettferdiggjøres hvis tiltaket er motivert av det dominerende hensynet til barnets beste.

I punkt 78 i dommen tar domstolen utgangspunkt i at omsorgsovertakelse normalt bør være et foreløpig tiltak med sikte på gjenforening, og at det må finnes en rimelig balanse mellom barnets og forelderens interesse. Det heter at domstolen ved denne avveiningen vil legge «spesiell vekt på hva som er best for barnet, noe som, avhengig av art og alvor, kan gjøre at forelderens interesser må settes til side», og at det «i særdeleshet» ikke skal treffes tiltak som «ville skade barnets helse og utvikling». Videre fremgår det at tiltak som ikke er i samsvar med målet om gjenforening, bare bør anvendes «i ekstraordinære tilfeller» og bare «hvis de er motivert av et dominerende hensyn til barnets beste».

Dommen som er gjengitt i Rt. 2002 s. 908 er et eksempel på at retten kom til at det forelå spesielle og sterke grunner for å bestemme at mor ikke skulle ha rett til samvær. De strenge kravene etter barnevernloven § 4-19 annet ledd, sett i sammenheng med EMK artikkel 8, ble ansett oppfylt.

Høyesterett uttalt følgende:

Gjennomgående blir samværene beskrevet som å ha fungert dårlig. Et trekk som går igjen, er at A ikke klarer å la være å ta opp med B sitt ønske om at B snart skal flytte tilbake til moren, og at hun reagerer negativt når B for eksempel betegner sønnene i fosterhjemmet som brødrene sine og fostermoren som «mamma». Det har ikke vært mulig å få stoppet A i å komme med slike utsagn, til tross for at de gjør B svært urolig. Fostermoren har forklart at hun har måttet bruke mye tid på å trygge B etter samvær der disse temaene ble tatt opp. Da barnevernet i 1998 vurderte om samværene burde reduseres, hadde det sammenheng med de sterke reaksjonene B ofte fikk etter samværene; det er blant annet opplyst at hun hadde fått diaré som kunne vare i over en uke, og ofte ble fulgt av et ildrødt utslett.

Et negativt trekk ved samværene har også vært at moren avviser B og har en straffende opptreden overfor henne når hun ikke oppfører seg slik moren ønsker. Psykolog Heramb har i sin muntlige forklaring for Høyesterett gitt uttrykk for at A ikke kjenner B; den hun er glad i, er et «fantasibarn», og hun blir sint på B og sjalu når hun ikke får den bekreftelsen fra B som hun ønsker. I sin skriftlige erklæring er psykolog Heramb klar i sin anbefaling av at A ikke gis rett til samvær nå.

Jeg ser det ut fra dette ikke som forsvarlig å utsette B for en så stor risiko for skade som samvær med moren vil innebære. Det foreligger spesielle og sterke grunner for å bestemme at A ikke har rett til samvær med B, slik at de strenge kravene etter barnevernloven sett i sammenheng med artikkel 8 i EMK er oppfylt.

Sperret adresse

Etter barnevernloven § 4-19 annet ledd annet punktum, kan det fattes vedtak om at foreldrene ikke skal ha rett til å vite hvor barnet er (sperret adresse).

Det skal sterke grunner til for et slikt vedtak, særlig dersom det gjelder for en lengre periode. Spørsmålet har også en side mot Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen artikkel 8 nr. 2 og Barnekonvensjonen artikkel 9.

Barnevernet skal betale for reisekostnader

Dersom samværene skal gjennomføres et stykke unna foreldrene, vil det kunne bli økonomisk belastende for foreldrene å gjennomføre samværet. I noen tilfeller vil reiseavstanden være så stor at det også betinger reise med fly og andre transportmidler.

Barneverntjenesten har plikt til å betale for foreldrenes utgifter i forbindelse med samvær, hvis de ikke kan dekke dette av egne midler, jf. NOU 2012:5 s 105.






Advokater som kan hjelpe deg med Barnevernssaker
No data was found
Våre dyktige advokater kan hjelpe deg med alt innen Barnevernssaker

Nam dolor nisl, sodales non pulvinar nec, interdum sed felis. Proin in ligula ut urna pulvinar blandit a quis sapien. Nulla dui metus, euismod sed elementum id, euismod quis orci.

Relaterte artikler

Barnets rett til samvær med søsken etter omsorgsovertakelse

Kulturelle aspekter i barnevernssaker

sakkyndige i barnefordelinssaker

Sakkyndige som bryter etiske prinsipper i barnevernssaker

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Meld deg på vårt nyhetsbrev og få med deg siste nytt i advokat bransjen.