MENUMENU
MENUMENU

Barnets beste-prinsippet i barnevernssaker

Hensynet til barnets beste er et grunnleggende prinsipp i barnevernssaker.

Hensynet til barnets beste gjelder når man skal ta stilling til om det skal settes inn tiltak i familien og ved vurderingen av hvilke tiltak man skal sette inn, altså ved skjønnsutøvelsen.

Barnevernet kan ikke sette inn tiltak fordi et tiltak er det beste for barnet i seg selv. Lovens vilkår må være oppfylt. Lovkravet følger av legalitetsprinsippet. Barneverntjenesten må først undersøke og fastslå at barnevernlovens tiltaksbestemmelser og vilkår er oppfylt. Først da er det aktuelt å sette inn tiltak. I skjønnsutøvelsen av om man skal sette inn tiltak og eventuelt hvilke tiltak man bør sette inn, skal barnets beste være det avgjørende, jf. barnevernloven § 4-1.

Hensynet til barnets beste er nedfelt i barnevernloven § 4-1 og lyder slik:

 «Ved anvendelse av bestemmelsene i dette kapitlet skal det legges avgjørende vekt på å finne tiltak som er til beste for barnet. Herunder skal det legges vekt på å gi barnet stabil og god voksenkontakt og kontinuitet i omsorgen.

Barnet skal gis mulighet til medvirkning og det skal tilrettelegges for samtaler med barnet. Barn som barnevernet har overtatt omsorgen for kan gis anledning til å ha med seg en person barnet har særlig tillit til. Departementet kan gi nærmere forskrifter om medvirkning og om tillitspersonens oppgaver og funksjon».

Bestemmelsen om barnets beste understreker formålet med reglene i barnevernloven. Et sentralt poeng er at en ikke kan iverksette tiltak etter barnevernloven dersom tiltak ikke er til barnets beste.

Barnets beste vil også kunne komme inn som et reelt hensyn ved forståelsen av loven. Dersom ulike tolkningsalternativer åpner seg, men en tolkning vil ivareta barnet best, vil barnets beste kunne begrunne en slik lovtolkning.

Den nærmere vurderingen av barnets beste

Det er vanskelig å presist angi hva som nærmere ligger i barnets beste.

Når fylkesnemnda eller domstolene skal finne frem til hva som er til barnets beste, vil man måtte ta utgangspunkt i en den konkrete saken (individuelle momenter) sett opp imot alminnelig forskningsbasert kunnskap om hva som er til barns beste generelt sett (generelle momenter).

Vurderingene kan være vanskelige og vil måtte vektes mellom barnets interesser og foreldrenes interesser og rettigheter. I de tilfellene barnet og foreldrene har motstridende interesser, vil man måtte falle ned på hva som er til barnets beste.

De negative sidene ved å flytte barnet ut av familien og til et fosterhjem eller institusjon må vurderes og veies opp imot de andre hensyn i saken. Et brudd med biologisk familie og søsken kan være en meget stor belastning. Dersom ulempene eller belastningene vurderes som for store for barnet, vil dette kunne medføre at omsorgovertakelse ikke bør skje, selv om omsorgen barnet får ved å bli boende i hjemmet er mangelfull, og vilkårene for omsorgovertakelse for øvrig er oppfylt.

Barnets alder og mening vil også kunne bli sentral i denne vurderingen.

I vurderingen av hva som er til barnets beste, har lovgiver uttrykkelig uttalt at man skal legge vekt på å gi barnet stabil og god voksenkontakt og kontinuitet i omsorgen, jf. § 4-1 første ledd.

Det fremgår av merknadene til § 4-1 (Innst. O. nr. 80 (1991-1992) følgende:

«Komiteen ser det som meget viktig at hensynet til barnets beste har fått en så sentral plassering, som en «formålsparagraf» for kapitlet om tiltak i den nye barnevernloven. Komiteen vil slutte seg til, og understreke viktigheten av at departementet har inntatt en presisering av lovteksten i forhold til høringsutkastet ved at det skal legges avgjørende vekt på barnets beste ved valg av tiltak etter loven.

Etter komiteens oppfatning er det flere faktorer som må vektlegges ved vurdering av tiltak til barnets beste. Komiteen ser positivt på lovfesting av prinsippet om at det skal legges vekt på å gi barnet stabil og god voksenkontakt og kontinuitet i omsorgen. Komiteen forstår med dette at man understreker betydningen av kontakt med de biologiske foreldre, også når barnet er i omsorg utenfor familien.

I tillegg vil komiteen understreke at barnets eget ønske i forbindelse med tiltak må tillegges stor vekt ved vurdering av hvilke løsninger som skal velges. Komiteen vil i denne sammenheng vise til sine merknader under paragrafen om barns rettigheter under saksbehandlingen, jf. § 6-3.

Videre vil komiteen understreke at i vurderingen av hvilke tiltak som skal settes i verk, og i vurderingen av hva som er barnets beste, må man også vurdere de negative konsekvenser en eventuell flytting i seg selv vil medføre for barnet.

Komiteen vil også understreke intensjonen i barnevernloven om at hjelp primært skal gis i hjemmet, og at flytting skal være det alternativ man vurderer når hjelpetiltak ikke er tilstrekkelig. Dette betyr at barneverntjenesten må prioritere sterkere å bruke tid og ressurser på å følge opp foreldre og hjemmesituasjon, med sikte på å sette foreldrene i stand til å skape et tilstrekkelig omsorgsnivå i hjemmet».

Robert Voldhuset
Advokat
Email:
Mobil:
 +47 977 28 762
Sara S. Sørensen
Advokat
Email:
Mobil:
+47 91 86 80 82

Om barnevernsrett

Kontakt oss

Del dette med andre...
Advokat oslo
        
MENUMENU