MENUMENU
MENUMENU

Omsorgsovertakelse

En omsorgsovertakelse innebærer at barnet flyttes fra foreldrene. Barneverntjenesten overtar omsorgen og ansvaret for barnet. Det er fosterhjemmet eller institusjonen som utøver den daglige omsorgen på vegne av det kommunale barnevern.

Det er den av foreldrene som har omsorgen for barnet som omsorgovertakelsen er rettet mot. Dersom foreldrene ikke bor sammen, er omsorgsovertakelsen rettet mot den av foreldrene barnet bor fast hos. Vilkårene for omsorgovertakelse må da vurderes opp imot bostedsforelderen. Dersom barnet bor fast hos begge (delt bosted), må omsorgsovertakelsen rettes mot begge foreldrene.

Barneverntjenesten må forholde seg til de avtalene foreldrene gjør om fast bosted og samvær.

Dersom foreldrene under prosessen endrer på omsorgssituasjonen, må barneverntjenesten forholde seg til det rettslige forholdet mellom foreldrene. La oss tenke oss at barneverntjenesten vil reise sak om omsorgsovertakelse overfor mor, og foreldrene senere inngår avtale om at barnet skal bo fast hos far. Da vil barneverntjenesten måtte vurdere barnets omsorgssituasjon hos far. Dersom omsorgen hos far er tilstrekkelig, vil omsorgovertakelse ikke kunne skje.

Det er foreldre som har del i foreldreansvaret som anses som part i en sak om omsorgsovertakelse. Barn som har fylt 15 år og som forstår hva saken gjelder er også part i saken. Fylkesnemnda kan også bestemme at barn under 15 år skal få partsstatus.

Dersom bare en av foreldrene er part i saken fordi den andre forelderen ikke har del i foreldreansvaret, men partene underveis i prosessen avtaler felles foreldreansvar, må begge anses som parter i saken. Begge foreldrene kan da gjøre partsrettigheter gjeldende.

Etter en omsorgsovertakelse fortsetter normalt foreldrene å ha foreldreansvaret for barnet, men innholdet i foreldreansvaret blir vesentlig begrenset.

Enhver omsorgsovertakelse er i prinsippet midlertidig, og barnet skal som utgangspunkt tilbakeføres når foreldrene kan gi barnet forsvarlig omsorg, jf. barnevernloven § 4-21.

Foreldre og barn som skal klare hovedregel ha samvær etter en omsorgsovertakelse.

Hjelpetiltak skal vurderes før omsorgsovertakelse

Barnevernloven bygger på at barn skal vokse opp hos sine biologiske foreldre.

Omsorgsovertakelse er et meget alvorlig og inngripende tiltak og hjelpetiltak må som klare hovedregel forsøkes før vedtak om omsorgsovertakelse.

Et vedtak om omsorgsovertakelse eller andre tvangsvedtak kan kun treffes når det er nødvendig ut fra barnets situasjon. Dette innebærer konkret at omsorgsovertakelse ikke kan vedtas dersom det kan skapes tilfredsstillende forhold for barnet ved hjelpetiltak, jf. barnevernloven § 4-12 annet ledd.

Av forarbeidene fremgår det at hjelp skal primært gis i hjemmet, og at plassering skal være siste alternativ, jf Innst. O. nr. 80 (1991-92) S. 15:

«Komiteen mener det er viktig å understreke at hjelpetiltak i hjemmet alltid skal vurderes, før mer omfattende tiltak igangsettes. Manglende ressurstilgang på tiltakssiden, må ikke få som konsekvens at barn flyttes ut av hjemmet. Hjelp skal primært gis i hjemmet, og plassering skal være siste alternativ. Komiteen slutter seg derfor til departementets presisering av at bruk av tvang bare skal være aktuelt dersom hjelpetiltakene ikke fører fram, eller det må anses som nytteløs å forsøke med slike tiltak».  

Det er gjeldende rett at det er et absolutt krav at hjelpetiltak er forsøkt eller vurdert som nytteløst før et tvangsvedtak i det hele tatt kan bli aktuelt. Det skal mye til for at barneverntjenesten skal kunne legge sistnevnte til grunn som sikkert.

Nødvendighetskravet er et utslag av det som i barnevernsretten er kalt for det mildeste inngreps prinsipp. Prinsippet innebærer at mildere og mindre inngripende tiltak skal forsøkes før mer inngripende tiltak eventuelt kan benyttes.

Barnevernloven gir adgang til å iverksette tiltak i opptrappende trinn. Hjelpetiltak med samtykke, hjelpetiltak uten samtykke, frivillig plassering i fosterhjem eller institusjon, tvungen omsorgsovertakelse, og tvangsadopsjon. Barneverntjenesten har ikke adgang til å iverksette strengere tiltak enn det som er nødvendig.

Hensikten med mildeste inngreps prinsipp er å sørge for at barneverntjenesten opptrer forholdsmessig i ulike situasjoner, samt å verne familier mot uberettigede inngrep.

Vilkårene for omsorgsovertakelse

Barnevernloven § 4-12 er hovedbestemmelsen som oppstiller vilkårene for omsorgovertakelse.

Bestemmelsen bygger på fire alternative grunnvilkår for omsorgsovertakelse (bokstav a – d), som skiller mellom de tilfellene hvor det allerede foreligger omsorgssvikt og i de tilfellene det er fare for omsorgssvikt i fremtiden. Det er en forutsetning at ett av tilfellene i bokstav a til d foreligger, men det er ikke tilstrekkelig.

Barnevernloven bygger på at barn som utgangspunkt har best av å vokse opp hos sine biologiske foreldre, kalt det biologiske prinsipp. For at det offentlige skal kunne overta omsorgen, er det for det første et vilkår om at den omsorg som foreldrene kan tilby, ikke tilfredsstiller ett av minstekravene som barnevernloven oppstiller i § 4-12 bokstav a – d.

For det andre er det et vilkår om at omsorgsovertakelse er nødvendig ut fra barnets situasjon. Dette innebærer konkret at omsorgsovertakelse ikke kan vedtas dersom det kan skapes tilfredsstillende forhold for barnet ved hjelpetiltak, jf. barnevernloven § 4-12 annet ledd.

For det tredje må den omsorgen som det offentlige kan tilby, være vesentlig bedre enn den omsorgen foreldrene er i stand til å tilby. Den siste vurderingen kan være vanskelig i fylkesnemnda fordi barneverntjenesten ofte ikke har et konkret tilbud om fosterhjem eller institusjon når saken står for fylkesnemnda. Dette er ofte annerledes når saken er anket og saken står for domstolene.

Nærmere om de enkelte grunnvilkårene i § 4-12 bokstav a – d:

Et vedtak om å overta omsorgen for et barn kan treffes

a.     Dersom det er alvorlige mangler ved den daglige omsorg som barnet får, eller alvorlige mangler i forhold til den personlige kontakt og trygghet som det trenger etter sin alder og utvikling.

Denne bestemmelsen henviser til en aktuell situasjon og man må vurdere situasjonen her og nå. Det er krav om at det foreligger en aktuell omsorgssvikt.

Det er ikke krav om at barnet har blitt påført skade på grunn av omsorgssvikt.

Fylkesnemnda eller domstolene kan bare treffe beslutning om omsorgsovertakelse dersom lovens vilkår er oppfylt. Det er barneverntjenesten som må føre bevis for at det foreligger alvorlige mangler med omsorgen og at de øvrige vilkårene er oppfylt. Beviskravet er alminnelig sannsynlighetsovervekt.

Det første alternativet er knyttet til den daglige omsorgen barnet får og retter seg mot mangler ved den fysiske eller praktiske omsorgen. Det kan for eksempel være at barnet ikke får dekket minstebehovet for stell, mat, klær, bosted, hygiene, osv.

Hvorvidt lovens vilkår om «alvorlige mangler» er oppfylt vil bero på en kjønnsmessig vurdering.

Kriteriet «alvorlige mangler» viser at det er en høy terskel for omsorgovertakelse. I forarbeidene er det uttalt at situasjonen må være forholdsvis klart uholdbar. Ikke ethvert avvik fra det man kan kalle vanlige normer eller situasjoner skal gjøre det berettiget å treffe vedtak om omsorgsovertakelse.

Svikt i den praktiske omsorgen som skyldes dårlig økonomi hos foreldrene kan ikke begrunne omsorgovertakelse. Dårlig økonomi kan normal avhjelpes gjennom hjelpetiltak.

I forarbeidene til loven fremgår det at det vil være urimelig om økonomiske grunner alene skulle gi grunn for omsorgsovertakelse (Innst. O nr. 80 (1991-1992 s. 156. Det vises i denne forbindelse også til en dom i Herredsretten fra 1970 som uttaler at «det må være tindene klart at barn ikke kan tas fra foreldrene fordi disse ikke kan forsørge det, dersom forholdene kan rettes på ved økonomisk hjelp».

Det andre alternativet i bestemmelsen er knyttet til den personlige kontakt og trygghet som barnet trenger etter sin alder og utvikling. Bestemmelsen retter seg mot de tilfeller der hvor det foreligger en følelsesmessig avvisning av barnet eller der foreldrene ikke er i stand til å dekke barnets behov for kontakt. Videre dekker bestemmelsen tilfeller hvor vold, rus eller tvang i hjemmet som skaper fysisk eller psykisk utrygghet hos barnet. Bestemmelsen dekker også tilfeller der psykiske lidelser eller evnemessige svakheter hos foreldre skaper utrygghet.

Barnets behov for omsorg vil endre seg i takt med barnets alder og utvikling. For eksempel vil en baby har større behov for fysisk omsorg enn en ungdom. En ungdom vil ha større behov for oppfølgning og grensesetting i forhold til skole, lekser, venner osv. Eldre barn vil også ha behov for å kunne delta på aktiviteter og skolegang.

I NOU 2012:5 s 82 (Bedre beskyttelse av barns utvikling) er det nevnt eksempler på det som kan indikere psykisk og praktisk omsorgssvikt. Det er samtidig understreket at listen ikke er ment som en uttømmende oversikt som skal benyttes som en sjekkliste eller alene være utslagsgivende for terskelvurderinger. Listen understrekes å være tenkt som en illustrasjon på karakteristiske trekk ved forsømmelser i omsorgen overfor barnet:

    • Mangelfull sikring: å utsette barnet for fysiske farer, eller å la barn være på steder med betydelig risiko for å bli påført skader.
    • Mangelfullt tilsyn: å forlate barnet uten tilsyn eller med kvalitativt og/eller kvantitativt dårlig tilsyn, eller ikke i rimelig grad ta rede på hvor barnet er, hvem det er sammen med og hva det holder på med når det er borte fra foreldrene.
    • Fysisk omsorgssvikt: å ikke gi barnet tilstrekkelige mengder med og/eller tilstrekkelig ernæringsriktig mat, hensiktsmessig påkledning, eller å ikke ivareta barnets hygieniske behov.
    • Emosjonell omsorgssvikt: ignorering av barnets kontaktsøking, som vises ved lite respondering på og involvering i barnet, å overse mange av barnets signaler, en psykisk fjernhet / emosjonelt liten tilgjengelighet for barnet.
    • (Tilslørt) seksuelt ladet forføring: Relasjonen til barnet erotiseres slik at omsorgsgiverens handlinger ikke lenger er aldersadekvate, eller man er grenseoverskridende på fordekte måter, slik at man tvinger seg inn på intimsoner. Eksempler kan være å vaske barn grundig nedentil etter at det selv er, eller skulle være, i stand til å ordne dette selv, inspisering av kjønnsorgan under påskudd av å hjelpe, la barnet sove fast i omsorgsgiverens seng etter at det er, eller skulle ha vært, i stand til å sove alene, eller aldri vennes til å sove alene, å gi fysisk nærhet på en måte som er upassende ut fra intimsoner, eller stadig berøring og kos for ens egen psykiske og/eller fysiske tilfredsstillelse.
    • Manipulering for senere utnyttelse: å pleie omgang med barn så man oppnår kontakt med og tillit/lojalitet fra det, slik at man på lengre sikt kan utnytte det («child grooming»).
    • Uetisk veiledning av barnet: aktivt å involvere i, eller ikke hindre eller hjelpe barnet ut av, skadelige handlinger slik som antisosial atferd som kriminalitet, rusmiddelmisbruk, prostitusjon, eller skadelige relasjoner som betydelig eldre kjærester og voldelige relasjoner (for eksempel til venner eller kjærester).
    • Parentifisering (nivellert med de voksne / voksenrolle): Barnet trekkes inn i en voksenverden det ikke er modent for, eller gis mer belastninger enn det som er kulturelt vanlig eller ansett som forsvarlig ut fra alder og modenhet. Det er tre former for parentifisering: emosjonell, praktisk og bruk av barnet som maktmiddel for å ramme andre. Parentifisering av praktisk type: å pålegge barnet urimelige arbeidsoppgaver, slik som omfattende pass av søsken, husarbeid eller inntektsgivende arbeid for å bidra til familiens utkomme, osv., slik at dette blir en byrde for barnet. Parentifisering av emosjonell type: å innlemme barnet i voksentemaer som barnet ikke er modent nok til å håndtere, eller som fører til at det blir unødig utfordret på lojalitet, krav om at barnet gir forpliktende svar det ikke har grunnlag for å gi, eller når barnet har en tydelig vegring mot å avgi slike løfter. Denne formen for parentifisering omfatter også å fritte ut barnet om detaljer om barnets seksuelle aktivitet som ikke handler om å ta rede på barnets situasjon for eventuelt å beskytte det, men mer ut fra en nysgjerrig interesse for denne typen av informasjon fordi det pirrer eller opphisser; videre er det snakk om å involvere barnet i intime detaljer om ens eget kjærlighetsliv, bruke barnet som trøst, osv.
    • Infantilisering av barnet: å mene og/eller gjøre barnet mer hjelpavhengig og umodent enn det er. Eksempler er overbeskyttelse og å hindre barnet fra å delta i vanlige aktiviteter fordi omsorgspersonen uriktig mener barnet ikke er trygt nok eller ikke kommer til å beherske situasjonen, å overinvolvere seg i barnet og være for styrende, ikke å la barnet ferdes alene når alder og sted tilsier at det burde få lov til det. Utnyttelsen handler her om at det dekker forelderens behov for å ha et hjelpeavhengig/uselvstendig/umodent barn.

Det er i NOU12:5 s. 83 understreket at en akkumulering av forsømmelser øker alvorlighetsgraden. Det vil være av betydning om forsømmelsene er sporadiske, for eksempel i takt med variasjoner i omsorgspersonens psykiske tilstand eller belastning uten at det preger hele omsorgssituasjonen, eller om forsømmelsene er stabile og vedvarende og preger omsorgssituasjonen. Avgjørelsen om terskelen for omsorgsovertakelse er overskredet skal også inkludere om forsømmelsene kan rettes opp gjennom endringstiltak. Sporadiske forsømmelser som forekommer i takt med variasjoner i egenskaper hos omsorgspersonen, har større sannsynlighet for å kunne forbedres gjennom endringstiltak enn stabile og vedvarende forsømmelser.

Vedtak om å overta omsorgen for et barn kan treffes

b.     Dersom foreldrene ikke sørger for at et sykt, funksjonshemmet eller spesielt hjelpetrengende barn får dekket sitt særlig behov for behandling og opplæring.

Bestemmelsen angir grunnvilkårene for omsorgovertakelse av syke, funksjonshemmede eller spesielt hjelpetrengende barn som ikke får dekket sine særlige behov for behandling og opplæring.

Bestemmelsen retter seg mot barn med spesielle behov. Begrepet sykdom omfatter både fysisk og psykisk sykdom. Et spesielt hjelpetrengende barn trenger ofte behandling for påkjenninger eller problemer det opplever. Det kan for eksempel være at et barn får angstproblemer etter å ha vært vitne til vold i hjemmet, og trenger psykologisk hjelp. Det kan også være barn med medfødte lidelser og som trenger oppfølgning eller behandling.

Utrykket «spesielt hjelpetrengende» tar sikte på barn som på grunn av påkjenninger det har vært utsatt for i familien eller miljøet, har et særlig behov for trygghet og stimulering. Alternativet kan nok sies å overlappe bokstav a fordi denne gruppen kan sies å ha et særlig behov for kontakt og trygghet, jf. Ot.prp nr. 44 (1991-1992).

Det er selvsagt ikke nok at barnet er sykt eller spesielt hjelpetrengende for at det kan skje en omsorgsovertakelse. Omsorgssvikten må ligge i at foreldrene ikke sørger for eller gjør sitt til at barnet får dekket ditt behov for behandling eller opplæring.

Eksempler på manglende behandling kan være medisinsk omsorgssvikt ved å ikke gi barnet somatisk, psykisk eller tannhelsemessig hjelp for å forebygge eller behandle vansker. Eksempler på manglende

opplæring kan være utdanningsmessig omsorgssvikt med å holde barnet tilbake fra eller godta at barnet ikke går i grunnskolen, og ved slike situasjoner ikke å søke eller samarbeide med kvalifisert hjelp for å få barnet til skolen (NOU 2012: 5, bedre beskyttelse av barns utvikling).

Det fremgår av NOU 2012: 5 s. 83 at det vil være av betydning om forsømmelsene er sporadiske, for eksempel i takt med variasjoner i omsorgspersonens psykiske tilstand eller belastninger uten at det preger hele omsorgssituasjonen, eller om forsømmelsene er stabile og vedvarende og preger den totale omsorgssituasjonen. Avgjørelsen av om terskelen for omsorgsovertakelse er overskredet må inkludere om forsømmelsene kan rettes opp eller fjernes gjennom endringstiltak.

Barnevernloven § 4-12 bokstav b må ses i sammenheng med barnevernloven §§ 4-10 og 4-11. Disse bestemmelsene gir adgang til å sette inn mer begrensede tvangstiltak. Dersom tiltak etter disse reglene er tilstrekkelig for å gi barnet forsvarlig omsorg, skal det ikke skje en omsorgovertakelse. Dette følger av det mildeste inngreps prinsipp. Prinsippet går ut på at man ikke skal sette inn et mer inngripende tiltak enn nødvendig.

I forarbeidene til barnevernloven fremgår barnevernloven § 4-12 bokstav b også omfatter barn med alvorlig atferdsvansker, f.eks. alvorlig eller gjentatt kriminalitet og vedvarende rusmisbruk. Komiteen er av den oppfatning at dersom foreldrene til barn med slike atferdsvansker ikke sørger for nødvendig behandling og opplæring, kan dette betegnes som omsorgssvikt som kan danne grunnlag for omsorgovertakelse, jf. Inst. O. nr. 80 (1991-1992) s. 22.

Alvorlige atferdsvansker er også forhold som kan rammes av barnevernloven § 4-24. Denne bestemmelsen gir adgang til tvangsplassering av barn og unge med alvorlige atferdsvansker i institusjon inntil ett år, med mulighet for inntil ytterligere ett år. Forskjellen er at dette er tiltak som er rettet mot barnet.

Vedtak om å overta omsorgen for et barn kan treffes

c.     Dersom barnet blir mishandlet eller utsatt for andre alvorlige overgrep i hjemmet

Alle former for vold mot barn er forbudt etter barnekonvensjonen artikkel 19 og barneloven § 30 tredje ledd, og vil kunne medføre straffeansvar. Bestemmelsen i barnevernloven § 4-12 første ledd bokstav c vil være et ledd i statens plikt til å beskytte barn mot alle former for mishandling, og sørge for en faktisk beskyttelse gjennom omsorgsovertakelse og flytting fra hjemmet.

I følge forarbeidene tar bestemmelsen sikte på å ramme tilfeller som fysisk og psykisk mishandling, psykisk sjikane, trakassering og seksuelle overgrep. Det er imidlertid ikke alle tilfeller av vold og overgrep som kan begrunne omsorgsovertakelse. Dette er understreket ved at bestemmelsen rammer mishandling og alvorlige overgrep. Terskelen er satt høyt.

I NOU 1012:5 s. 84 (Bedre beskyttelse av barns utvikling), ønsket utvalget å komme med noen anbefalinger i forhold til skjønnsutøvelsen av hva som kan rammes av begrepet mishandling. Utvalget understreket samtidig at mishandling som nevnt nedenfor er å betrakte som eksempler og er ikke uttømmende:

  • Fysisk vold: å slå, sparke, bite, lugge, dytte over ende, stikke med gjenstander, trykke på steder slik at det leder til smerte (for eksempel fingre mot øyne, trykke hardt mot brystkasse, mage også videre), ta kvelertak på, kaste, brenne, riste barn også videre, eller at barnet er vitne til, hører, blir meddelt eller forstår at andre i familien blir utsatt for slike handlinger.
  • Emosjonell (psykisk) mishandling: å være sarkastisk, kritiserende eller urimelig hard, latterliggjøre, fornedre, ydmyke, true, skremme, plage, avvise, ekskludere fra fellesskapet, drive overdrevent omfattende eller ydmykende kontroll av barnet, eller at barnet er vitne til, hører, blir meddelt eller forstår at andre i familien blir utsatt for slike handlinger.
  • Materiell vold: å knuse dører, vinduer, inventar osv. som barnet er vitne til, hører eller senere ser.

Dersom volden eller overgrepene er opphørt ved at en av foreldrene tar med seg barnet og flytter på krisesenter eller annet sted, vil det ikke lengre foreligge en trussel mot barnet som kan begrunne omsorgsovertakelse. Er krisen over og faren for gjentakelse av mishandling anses for å være minimal, er ikke vilkåret for omsorgsovertakelse oppfylt.

Dersom barn er vitne til partnervold kan også dette rammes av bestemmelsen. Høyesterett har i RT. 2010 s. 949 slått fast at barn som er vitne til gjentatt vold, eller mishandling i nære relasjoner er å anse som fornærmet i saken, og regnes som voldsutsatt. Rettsutviklingen på dette området, og kunnskapen om skadevirkningene av slike handlinger vil kunne føre til en endret rettsutvikling på hvilke forhold som kan kvalifisere til mishandling og omsorgssvikt etter barnevernloven § 4-12, selv om terskelen her er satt høyt (rettsdata note 171).

Vedtak om å overta omsorgen for et barn kan treffes

d.     Dersom det er overveiende sannsynlig at barnets helse eller utvikling kan bli alvorlig skadd fordi foreldrene er ute av stand til å ta tilstrekkelig ansvar for barnet.

Bestemmelsen gir hjemmel for omsorgsovertakelse når foreldrenes omsorgsevne på sikt ikke er tilstrekkelig. Det åpnes opp for omsorgsovertakelse selv om det ikke er observert aktuell omsorgssvikt og bestemmelsen kan komme til anvendelse overfor barn som mottar omsorg fra personer som i fremtiden ikke vil kunne ivareta god nok omsorg.

Dette alternativet nødvendiggjør en fremtidsvurdering, uavhengig av den aktuelle situasjonen. Det er ikke krav om at svekket omsorg hos foreldrene har gitt seg utslag i fare eller skade for barnet på det tidspunktet man griper inn med omsorgsovertakelse.

Barnevernloven § 4-12 bokstav d representerer i så måte en utvidelse av inngrepsmulighetene i forhold til tidligere lovgivning. Det kreves imidlertid klare holdepunkter for at en slik svikt vil inntre. Beviskravet og de materielle vilkårene i bestemmelsen er strenge.

Etter forarbeidene tar bestemmelsen særlig sikte på situasjoner der foreldrene er tilbakestående eller har alvorlige sinnslidelser. Bestemmelsen blir i praksis også benyttet i tilfeller der foreldrene har alvorlige rusproblemer og det er dårlig prognose for positiv endring av omsorgskompetansen.

Saker der omsorgovertakelse skjer etter barnevernloven § 4-12 bokstav d innebærer ofte at plasseringen vil bli varig. Plasseringens varighet vil kunne ha betydning for ande vurderinger, for eksempel omfanget av samvær, mulighetene for tilbakeføring, art og omfanget av oppfølgingstiltak etter barnevernloven § 4-16, endring av samværet i ettertid og adopsjon.

Beviskravene etter denne bestemmelsen er skjerpet sammenlignet med de andre alternativene etter barnevernloven § 4-12. Etter denne bestemmelsen er det krav om «overveiende sannsynlig» at barnets helse eller utvikling kan bli alvorlig skadd, fordi foreldrene ikke er i stand til å ta tilstrekkelig ansvar for barnet.

Omsorgsovertakelsen må være til barnets beste

Hensynet til barnets beste er et grunnleggende prinsipp i barnevernssaker.

Hensynet til barnets beste gjelder når man skal ta stilling til om det skal settes inn tiltak i familien og ved vurderingen av hvilke tiltak man skal sette inn, altså ved skjønnsutøvelsen.

Etter barnevernloven § 4-12 «kan» det treffes vedtak om omsorgovertakelse dersom de øvrige vilkårene for omsorgovertakelse er oppfylt. I dette ligger at man må foreta en selvstendig vurdering av om omsorgovertakelse totalt sett er til barnets beste, jf. barnevernloven § 4-1.

Etter barnevernloven § 4-1 skal det legges «avgjørende vekt» på hensynet til barnets beste.

Barnets beste er et av barnevernlovens grunnprinsipper. Prinsippet kommer til utrykk i Grunnloven § 104, Barnekonvensjonen artikkel 3 og i barnevernloven § 4-1.

I forarbeidene til barneloven er det uttalt at overtakelse av omsorgen må skje ut i fra en samlet vurdering av hva som er til barnets beste, inklusive å vurdere de negative konsekvenser en flytting i seg selv vil representere for barnets utvikling, og på en slik måte at barnet får en bedre omsorgssituasjon enn det forlot, jf. Innst. O. Nr 80 (1991-92) s 5.

Departementet har i forbindelse med endringslov til barnevernloven i 2013 uttalt at prinsippet innebærer at barnevernet skal foreta en helhetlig og skjønnsmessig vurdering av hva som vil være til barnets beste i det enkelte og konkrete tilfellet, jr. rop. 106 L (2012-2013) s. 82.

I Rt. 1995 s. 447 behandlet Høyesterett en omsorgsovertakelsessak. Saken gjaldt en gutt på 13 ½ år. Gutten saken gjaldt hadde vært plassert i fosterhjem siden vedtaket i fylkesnemnda, og hadde nettopp flyttet på institusjon etter konflikter med fosterhjemmet. Høyesterett uttalte følgende:

«Etter mitt syn bør omsorgsovertakelsen, som allerede nevnt, bare opprettholdes dersom en med en rimelig grad av sikkerhet kan anta at Es utviklingsmuligheter på lengre sikt da vil bli bedre enn de vil bli dersom han får flytte tilbake til faren. Jeg finner den usikkerhet som er forbundet med en videre plassering i fosterhjem så stor at jeg er kommet til at omsorgsovertakelsen bør oppheves».

I vurderingen av hva som er til barnets beste må man vurdere ulempene med et brudd med biologisk familie opp imot fordelene ved en plassering. I denne vurderingen er det også relevant å se hen til plasseringsalternativet. Vurderingen kan være vanskelig i fylkesnemnda fordi barneverntjenesten ofte ikke har et konkret tilbud om fosterhjem eller institusjon når saken står for fylkesnemnda. Dette er ofte annerledes når saken er anket og saken står for domstolene.

I en artikkel gjengitt i tidsskriftet på side 231 i Lov og Rett 1992 drøftes resultatet av en undersøkelse Jus-Buss hadde gjort i 1988. Undersøkelsen gjaldt tvungen omsorgsovertakelse og avveiningene av de ulempene en omsorgsovertakelse vil ha mot fordelene. Av artikkelen fremgår blant annet følgende:

For å avgjøre om et barns velferd økes ved tvangsinngrep, må en avveie velferdstapet ved å svakke båndene til foreldrene, mot fordelene ved å åpne for tilknytning til andre, mer velfungerende voksne. Her må en også se på sjansene for at fosterhjemsplassering kan bli mer vellykket enn en oppvekst hos foreldrene, hvor bl.a. fosterforeldrenes egnethet må vurderes, og en må også se på de faktiske mulighetene til å bevare de positive båndene til foreldrene, s. 266.

Utredningene konsentrerer seg om det negative i barnets eksisterende omsorgssituasjon, og tar det oftest for gitt at en tvungen omsorgsovertakelse vil gi barnet en bedre situasjon. Etter vårt skjønn er dette på ingen måte selvsagt. De mulige negative konsekvenser av omsorgsovertakelse fortjener en langt grundigere vurdering enn den undersøkelsen viser, s. 267.

Fokuseringen på omsorgspersonens skikkethet (i barnevernets utredninger) avviker fra Høyesteretts vurderingsmåte, hvor det sentrale er å gjøre mest mulig pålitelige prognoser av hvilke virkninger ulike omsorgsalternativer må antas å få for barnet. Det aktuelle barnets behov og egenskaper er det sentrale i analysen. Omsorgsevnen så vel til foreldrene som til andre aktuelle omsorgspersoner vurderes ut fra om de kan yte den omsorg det aktuelle barn trenger»

Barnets mening og partsstatus i sak om omsorgsovertakelse

En barnevernssak vil alltid involvere ett eller flere barn.

Barnets rett til å uttale seg og medvirke i egen sak er en menneskerettighet som er nedfelt i både Grunnloven § 104, Barnekonvensjonen artikkel 12 og barnevernloven § 6-3.

Etter barnevernloven § 6-3 første ledd skal et barn som er fylt 7 år, og yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, informeres og gis anledning til å uttale seg før det tas avgjørelse i sak som berører ham eller henne. Barnets mening skal tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modenhet.

Etter barnevernloven § 6-3 annet ledd kan et barn som har fylt 15 og som forstår hva saken gjelder, opptre som part i saken, og gjøre partsrettigheter gjeldende. Dette betyr at barn som har fylt 15 år har de samme rettighetene etter forvaltningsloven som foreldrene eller andre parter i saken. Barnet har da rett til forhåndsvarsel, rett til innsyn i egen sak, begrunnelse og klageadgang på vedtak barneverntjenesten fatter. Videre vil barn over 15 år kunne gjøre prosessuelle rettigheter overfor både fylkesnemnda og domstolene.

Barn som har fylt 7 år skal gis rett til å uttale seg

Bestemmelsen slår fast at barn som har fylt syv år «skal» informeres og gis anledning til å uttale seg før det treffes avgjørelse i saken. Bestemmelsen har klare likhetstrekk til barneloven § 31 som gir barn rett til å uttale seg i barnefordelingssaker før det treffes avgjørelse om foreldreansvar, fast bosted og samvær.

For at barn som har fylt 7 år, og yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, har en reell mulighet til å delta og bli hørt før avgjørelsen treffes, er det en forutsetning at barn blir informert på en alderstilpasset måte slik at barnet har muligheter for å forstå hva saken gjelder.

Det er det organ som skal treffe avgjørelsen, som har ansvaret for å påse at barnet har fått informasjon og anledning til å uttale seg, jf. Ot.prp. nr. 45 (2002-2003) s. 62-63. Det er også dette organet som har ansvaret for å vurdere hvordan samtalen med det enkelte barn skal tilrettelegges og gjennomføres ut fra hensynet til barnet. Barneverntjenesten har dette ansvaret når den skal treffe vedtak. For øvrig vil barneverntjenesten måtte ha ansvar for å informere andre organer om hvorledes det kan være mest hensiktsmessig å gjennomføre en mulig samtale. Fylkesnemnda og domstolene har ansvaret fir å påse at barnet har fått mulighet til å uttale seg før fylkesnemnda eller retten avgjør saken.

Unnlatelse av å gi barnet anledning til å bli hørt er saksbehandlingsfeil

Det vil være en grov saksbehandlingsfeil dersom barnet ikke er gitt anledning til å bli hørt.

Rettspraksis viser at barnets rett til å bli hørt gjelder uten unntak. Et eksempel på dette er Høyesteretts avgjørelse gjengitt i Rt. 2016 s. 2314. Saken gjaldt unnlatelse av å høre barna.

I denne saken hadde Lagmannsretten ikke gitt samtykke til å fremme anke i barnevernssak. De barna saken gjaldt, var etter råd fra den oppnevnte sakkyndige ikke informert og hadde ikke fått anledning til å uttale seg før tingretten avsa dom i saken. Ankeutvalget viste til at barnevernloven § 6-3 om barns rett til å bli informert og gis anledning til å uttale seg, ikke åpner for unntak.

Lagmannsrettens beslutning ble opphevet.

Barnets rett til egen advokat i sak om omsorgsovertakelse

Barn som har fylt 15 år kan opptre som part i en barnevernssak og gjøre partsrettigheter gjeldene, jf. Barnevernloven § 6-3 annet ledd. Bestemmelsen innebærer at barnet har de samme rettighetene etter forvaltningsloven som andre parter i saken. Videre innebærer bestemmelsen at barnet har de samme prosessuelle rettighetene som andre parter for fylkesnemnda og domstolene.

Barn som har fylt 15 år har rett til egen advokat i fylkesnemnda og i domstolene.

Barn som har fylt 15 år har søksmålskompetanse og kan begjøre rettslig overprøving av fylkesnemndas vedtak etter barnevernloven § 7-24 første ledd.

I saker som gjelder tiltak for barn med adferdsvansker eller tiltak for barn som har vært utsatt for menneskehandel, skal barnet alltid regnes som part i saken, uavhengig av alder, jf. Barnevernloven § 6-2 annet ledd.

Dersom barnet har et ønske om en spesiell advokat, skal dette respekteres, jf. Rettshjelploven § 21.

I de tilfellene barnet har et annet syn på valg av advokat enn foreldrene, er det barnets syn som er det avgjørende når fylkesnemnda eller domstolene skal oppnevne advokat, jf. Rt 2014 s 530.

Barnets talsperson i fylkesnemnda og domstolene i barnevernssaker

Etter barnevernloven § 7-9 kan fylkesnemnda oppnevne en talsperson for barnet i saker som skal behandles for fylkesnemnda.  Bestemmelsen om talsperson for barna må sees i sammenheng med § 6-3 første ledd om barns rett til å kunne uttale seg.

Forskrift om barnets talsperson (F18.02.2013 nr. 203) regulerer nærmere spørsmålene rundt talsperson og talspersonens rolle i barnevernssaker.

Etter forskriften § 1 skal talspersonen være talerør for barnet, og skal være uavhengig av barneverntjenesten og barnets foreldre. Barnets ønske om å få oppnevnt en talsperson skal tillegges stor vekt. Hvis ikke barnet ønsker å ha en egen talsperson, skal dette være avgjørende.

Etter forskriften § 2 skal barnet informeres om ordningen om talsperson. Bestemmelsen slår fast at barneverntjenesten har et særlig ansvar for å informere barnet så tidlig som mulig under forberedelsen av saken om muligheten til å få oppnevnt en egen talsperson. Det skal fremgå av sakens dokumenter som blir sendt til fylkesnemnda, om barnet ønsker talsperson.

Etter forskriften § 3 skal fylkesnemnda utarbeide en liste over et utvalg personer som har erfaring fra arbeid med barn, og som er villig til å påta seg oppdrag som talsperson. Listen skal inneholde navn på personer med ulik bakgrunn og med erfaring fra arbeid med barn i ulike aldersgrupper og ulik kulturell bakgrunn. Talspersonen skal velges fra utvalget på listen. I særlige tilfeller kan det likevel oppnevnes en person som ikke står på listen, hvis barnet har et særlig tillitsforhold til vedkommende eller at andre grunner gjør det nødvendig. Ved oppnevning av talsperson for samiske barn innenfor forvaltningsområdet for samisk språk, skal barnet få tilbud om en talsperson med samisk språk og kulturforståelse. I andre områder skal det tilstrebes at barnet får et slikt tilbud. Personer som er ansatt i et organ som behandler saken, kan ikke oppnevnes som talsperson i samme sak. Talspersonen bør ikke ha nær tilknytning til noen som avgjørelsen i saken kan ha betydning for.

Etter forskriften § 4 skal talspersonen få informasjon om saken.

Fylkesnemndas leder har ansvar for at talspersonen får nødvendig informasjon for å gjennomføre en samtale med barnet. Nemndlederen skal utarbeide en kort orientering om saken.

Talspersonen skal forsikre seg om at barnet forstår hva ordningen innebærer og om barnet fortsatt ønsker å uttale seg gjennom en talsperson. Hvis barnet senere ønsker å endre sin uttalelse, kan barnet be om en ny samtale med talspersonen. Barnet skal bli informert om denne retten.

Samtalen med barnet skal tilrettelegges etter barnets alder, modenhet, språk og kultur.

Talspersonen skal formidle barnets synspunkter i saken skriftlig til fylkesnemnda, etter å ha drøftet innholdet med barnet.

Talspersonen skal normalt innkalles til fylkesnemndas forhandlingsmøte. Talspersonen skal fremstille barnets synspunkter muntlig for nemnda. Talspersonen avlegger forsikring som for vitner etter reglene i tvisteloven, og avhøres ellers etter de samme reglene så langt det passer.

Talspersonen har taushetsplikt om de forhold som vedkommende blir kjent med i saken, herunder de opplysninger som fremkommer av sammendraget og av samtalen med barnet, jf. barnevernloven § 6-7. Talspersonen har opplysningsplikt dersom det fremkommer forhold som er nevnt i barnevernloven § 6-4 annet ledd.

Robert Voldhuset
Advokat
Email:
Mobil:
 +47 977 28 762
Sara S. Sørensen
Advokat
Email:
Mobil:
+47 91 86 80 82

Kontakt oss

Del dette med andre...
Advokat oslo
        
MENUMENU