Samvær med andre som har ivaretatt omsorgen for barnet

Barnevernloven åpner for at andre enn foreldrene kan gis rett til samvær med barnet når de har ivaretatt omsorgen for barnet før omsorgsovertakelsen.

Etter barnevernloven § 4-19 tredje ledd kan personer som har ivaretatt omsorgen for barnet i foreldrenes sted forut for omsorgsovertakelsen, kreve at fylkesnemnda tar stilling til samværsretten.

Barnevernloven § 4-19 tredje ledd lyder slik:

Andre som har ivaretatt den daglige omsorgen for barnet i foreldrenes sted forut for omsorgsovertakelsen, kan kreve at fylkesnemnda tar stilling til om de skal ha rett til samvær med barnet og hvilket omfang samværsretten skal ha.

Når det treffes vedtak om omsorgsovertakelse for et barn, har barnet i en del tilfeller bodd sammen med andre enn foreldrene i en periode forut for omsorgsovertakelsen. Barnet kan for eksempel ha bodd sammen med besteforeldre, onkel eller tante eller hos en steforelder.

Barnet kan ha vært plassert i privat regi, uten at barneverntjenesten har vært involvert i dette. Plasseringen kan også ha skjedd i regi av barneverntjenesten som ledd i et hjelpetiltak som foreldrene har samtykket til. Men det kan også være slik at besteforeldre eller andre nære tilknytningspersoner i realiteten har hatt omsorgen for barnet i hjemmet der barnet bor.

Barnet kan ofte ha like sterk eller sterkere tilknytning til disse personene enn til sine biologiske foreldre. Samvær med besteforeldre eller andre tilknytningspersoner kan være viktig for barnet.

Persongruppen som kan gjøre krav på samvær er ikke definert i loven. Vilkåret er imidlertid at vedkommende har ivaretatt den daglige omsorgen for barnet i foreldrenes sted forut for omsorgsovertakelsen. Det er ikke krav om at vedkommende formelt har hatt omsorgen for barnet, men i forarbeidene er det forutsatt at barnet har en sterk tilknytning til vedkommende.

Det kan for eksempel være at besteforeldre har utøvet omsorgen for barnebarnet fordi mor eller far har hatt et rusproblem, eller steforeldre som har ivaretatt omsorgen for barnet fordi biologisk forelder ikke har vært i stand til å utøve omsorgen.

Lovens ordlyd angir ikke hvor lenge vedkommende må ha hatt omsorgen for barnet, før man kan kreve at det tas stilig til om det skal fastsettes samvær. Av forarbeidene er det imidlertid forutsatt at bestemmelsen bare skal benyttes der barnet har bodd sammen med vedkommende over tid, og barnet derfor har en sterk tilknytning til vedkommende, jf.Ot.prp.nr.76, 2005/2006 side 126.

Et eksempel på at retten kom til at omsorgen var tilstrekkelig er Lagmannsrettens dom som er gjengitt i LF 2009-88113. Denne saken gjaldt tre barn i alderen 8-11 år. Barna var plassert i ulike fosterhjem. Foreldrene hadde fått samvær fire ganger i året à tre timer. Spørsmålet for lagmannsretten var blant annet om besteforeldrene kunne gis partsevne – altså rett til å kreve at domstolene tok stilling til deres samvær med barna.

I denne saken ble barnas opphold hos besteforeldrene på noe over to måneder, sett i sammenheng med tidligere omfattende kontakt, ansett som tilstrekkelig til at besteforeldrene kunne gis rett til å kreve at det ble tatt stilling til samværet med barnebarna.

Samvær med andre som barnet har nær tilknytning til

Etter barnevernloven 4-19 fjerde ledd, kan barnets slektninger eller andre personer som barnet har en nær tilknytning til, kreve at fylkesnemnda eller domstolene tar stilling til om de kan ha rett til samvær med barnet og samværsrettens omfang i to situasjoner:

Dersom den ene eller begge foreldrene er døde, eller
Fylkesnemnda har bestemt at den ene eller begge foreldrene ikke skal ha rett til samvær med barnet eller at foreldrenes rett til samvær skal være svært begrenset.

Formålet med bestemmelsen er å sikre at barnet opprettholder en mulighet for kontakt med nære slektninger eller andre personer som barnet har en nær tilknytning til dersom, samvær med en eller begge foreldrene ikke er mulig eller samværet er svært begrenset.

I forarbeidene forklares regelen med at når foreldrene bare har meget begrenset samvær med barna, vil de være avskåret fra å være bindeleddet mellom barnet og andre personer barnet har en nær tilknytning til, jf. Ot.prp nr. 76 (2005-2006) s. 45.

Det er barnets slektninger eller andre personer som barnet har en nær tilknytning til som kan kreve at fylkesnemnda tar stilling til samværsretten. Det avgjørende for vurderingen er om tilknytningen er sterk nok til at det bør gis adgang til å kreve samværsrett. I denne vurderingen må relasjonen mellom barnet og vedkommende belyses.

Høyesterett avgjorde i Rt 2011 s. 1601 at en tidligere fostermor hadde krav på at fylkesnemnda tok stilling til samværsretten. Saken gjaldt om hun skulle få søksmålsadgang, slik at hun kunne kreve at retten tok stilling til samværsretten. Retten uttalte blant annet:

«Etter loven er det således barnets tilknytning til vedkommende som er det avgjørende. Det finnes ingen støtte i ordlyden for å holde enkelte persongrupper utenfor, hvis barnet har en nær tilknytning til dem. Selv om det kan være riktig, som anført av kommunen, at lovgiveren ikke spesielt har hatt ansatte i hjelpeapparatet og fosterforeldre i tankene da bestemmelsen ble utformet, er det intet i forarbeidene som gir støtte for at slike personer er ment utelukket fra å reise krav om samvær».

I tillegg til vilkåret om at barnet har en nær tilknytning til vedkommende, er det etter bokstav b krav om at fylkesnemnda har bestemt at den ene eller begge foreldrene ikke skal ha rett til samvær med barnet eller at foreldrenes rett til samvær skal være svært begrenset.

I forarbeidene er det uttalt at «svært begrenset» samvær vil kunne være samvær et par ganger i året, jf. Ot.prop.nr 76 (2005-2006) s. 45. Høyesterett vurderte i Rt. 2011 s. i1601 at samvær to timer tre ganger i året var å anse som «svært begrenset».

Barnevernloven § 4-19 lyder slik:

Barn og foreldre har, hvis ikke annet er bestemt, rett til samvær med hverandre.

Når det er fattet vedtak om omsorgsovertakelse, skal fylkesnemnda ta standpunkt til omfanget av samværsretten, men kan også bestemme at det av hensyn til barnet ikke skal være samvær. Fylkesnemnda kan også bestemme at foreldrene ikke skal ha rett til å vite hvor barnet er.

Barnets slektninger, eller andre som barnet har en nær tilknytning til, kan kreve at fylkesnemnda tar stilling til om de skal ha rett til samvær med barnet og samværsrettens omfang når

Den ene eller begge foreldrene er døde, eller
Fylkesnemnda har bestemt at den ene eller begge foreldrene ikke skal ha rett til samvær med barnet eller at foreldrenes rett til samvær skal være svært begrenset.

De private parter kan ikke kreve at sak om samvær skal behandles av fylkesnemnda dersom saken har vært behandlet av fylkesnemnda eller domstolene de siste tolv månedene.