Lurer du på noe innen barnerett? Ta kontakt med en av våre spesialister
Innhold om barnevern og undersøkelsessak
Barnevernssak og undersøkelsessak
En barnevernssak starter med en undersøkelsessak.
Vår erfaring er at det både på kort og lang sikt kan lønne seg å søke advokatbistand allerede tidlig i fasen i en barnevernssak. Når advokat kommer tidlig inn i fasen kan man bidra med råd og veiledning som kan få avgjørende betydning for utfallet av en barnevernssak.
Barneverntjenesten plikter å gå igjennom alle meldinger innen 1 uke etter at den er mottatt. I løpet av denne tiden skal barneverntjenesten enten henlegge saken eller åpne undersøkelsessak.
Dersom det åpnes undersøkelsessak, innkalles foreldrene til en samtale, der meldingen vil bli gjennomgått sammen med foreldrene. Barneverntjenesten vil som regel be om samtykke til å innhente opplysninger fra relevante instanser, for eksempel helsestasjon, barnehage, skole SFO, fastlege, eller andre behandlere. Svært ofte vil barneverntjenesten ønske å komme på hjemmebesøk og observere samspill mellom foreldre og barn, eventuelt snakke med barna.
Undersøkelsessaken skal som klare hovedregel avsluttes innen 3 måneder.
Utfallet av undersøkelsen kan være at saken henlegges uten videre tiltak, tilbud eller pålegg om hjelpetiltak, eller at barneverntjenesten reiser sak om omsorgsovertakelse eller andre alvorlige tiltak.
Bekymringsmeldinger
Opplysninger som foranlediger en undersøkelsessak kan være observasjoner barneverntjenesten selv gjør eller melding fra familien, barnehage, skole, helsevesen, politi, privatpersoner eller andre.
Etter barnevernloven § 4-2 skal barneverntjenesten snarest, og senest innen en uke, gjennomgå innkomne meldinger og vurdere om meldingen skal følges opp med undersøkelser etter § 4-3.
Fristen for avklaring av meldingen gjelder uavhengig av om meldingen er fremsatt skriftlig eller muntlig, og uavhengig av om melder er en offentlig ansatt eller en privatperson. Det følger av saksbehandlerrundskrivet pkt. 4.2 at det alltid skal opprettes en undersøkelse når en privat part selv ber om et tiltak fra barneverntjenesten.
Barneverntjenesten har ikke plikt til å undersøke alle meldinger som mottas. Barneverntjenesten må vurdere seriøsiteten og alvorlighetsgraden i bekymringsmeldingen. En undersøkelsessak kan naturlig nok utgjøre en stor påkjenning for familien og useriøse eller sjikanøse meldinger skal ikke følges opp.
Barneverntjenesten må se meldingen i sammenheng med eventuelle tidligere bekymringsmeldinger og opplysninger i saken. Hensynet til en forsvarlig saksbehandling tilsier at barneverntjenestens vurderinger fremgår av sakens dokumenter.
Dersom barneverntjenesten henlegger meldingen uten undersøkelse, skal dette begrunnes skriftlig. Begrunnelsen skal inneholde faglige vurderinger. Henleggelse av åpenbart grunnløse meldinger trenger ikke å begrunnes.
Barneverntjenesten skal gi den som har sendt melding til barneverntjenesten tilbakemelding. Tilbakemeldingen skal sendes innen tre uker etter at meldingen ble mottatt. Tilbakemelding kan unnlates i tilfeller der meldingen er åpenbart grunnløs, eller der andre særlige hensyn taler mot å gi tilbakemelding.
Særlig om anonyme bekymringsmeldinger
Noen ganger mottar barneverntjenesten anonyme meldinger. Anonyme meldinger skal vurderes på lik linje med andre meldinger, men her bør barneverntjenesten trå varsomt. Anonyme meldinger til barneverntjenesten gir en klar oppfordring til å vurdere seriøsiteten og innholdet i meldingen, når man ikke vet hvem som står bak.
Det følger av saksbehandlerrundskrivet pkt.4.2 at barneverntjenesten plikter å utvise aktsomhet og vurdere om den anonyme meldingen kan være fremsatt i sjikanehensikt.
Anonyme meldinger er også åpenbart en utfordring for foreldrene som ikke vet hvem som er melderen. Bekymringsmeldinger er ofte bevis en senere sak om omsorgsovertakelse, og det er selvsagt vanskelig å skulle forholde seg til anonym bevisførsel.
Barneverntjenesten blir ofte kontaktet av personer som ønsker å gi opplysninger om enkeltpersoner eller familier som trenger hjelp fra barneverntjenesten. Det hender at de som vil gi slike opplysninger ønsker å være anonyme. Dersom opplysningene er gitt i anonym form, og barneverntjenesten faktisk ikke vet hvem som har formidlet opplysningene, vil vedkommende forbli anonym. Dersom barneverntjenesten faktisk vet hvem som har gitt opplysningen, kan anonymitet aldri garanteres.
Opplysninger om melders identitet kan unntas partsoffentlighet i medhold av forvaltningsloven § 19 annet ledd bokstav b når det er særlige grunner til at opplysningene ikke bør meddeles videre. Et eksempel på en slik situasjon kan være at det er grunn til å frykte at en melder vil bli utsatt for alvorlige represalier. Det er et vilkår at det ikke er av vesentlig betydning for parten å gjøre seg kjent med hvem som har meldt bekymring.
Dersom det blir nødvendig for barneverntjenesten å fremme en sak for fylkesnemnda, vil melders identitet ikke kunne unntas partsinnsyn jf. barnevernloven § 7-4 annet ledd.
Når skal det åpnes undersøkelsessak?
En undersøkelsessak er et inngrep i privatlivets fred. En undersøkelse vil i seg selv oppleves som belastende for de den gjelder. Videre vil en undersøkelsessak involvere flere instanser, og at informasjon deles. Informasjon om at det er pågående undersøkelsessak vil bli kjent for både helsevesen, barnehage, skole osv.
Fordi det er knyttet belastninger med en undersøkelsessak må det foretas gode avveininger før beslutning om undersøkelse iverksettes. Ikke enhver melding berettiger undersøkelse. Samtidig er det viktig at barn som har behov for hjelp faktisk får den hjelpen de trenger. En konkret vurdering av disse hensynene må foretas før det besluttes henleggelse eller undersøkelse.
Barnevernloven § 4-3 første ledd regulerer når barneverntjenesten kan beslutte undersøkelse. Etter denne bestemmelsen skal barneverntjenesten å foreta undersøkelser dersom det er rimelig grunn til å anta at det foreligger forhold som kan gi grunnlag for tiltak etter barnevernloven kapitel fire.
Vilkårene får å kunne opprette en undersøkelsessak er altså at det foreligger rimelig grunn til å anta at det foreligger forhold til kan begrunne tiltak. Det er altså kun en mulighet for tiltak som må sannsynliggjøres. Dette er ikke en høy terskel, men det må samtidig være en konkret grunn til å anta at det foreligger forhold som begrunner tiltak.
Fordi en undersøkelsessak er en belastning, har lovgiver forsøkt å avhjelpe belastningene å pålegge barneverntjenesten å opptre proporsjonalt og hensynsfullt i undersøkelsen.
Etter barnevernloven § 4-3 annet ledd, skal undersøkelsen gjennomføres slik at den minst mulig skader noen som den berører, og den skal ikke gjøres mer omfattende enn formålet tilsier. Det skal legges vekt på å hindre at kunnskap om undersøkelsen blir spredt unødig.
Når det er besluttet å starte en undersøkelse skal familien informeres om bakgrunnen for dette.
Barneverntjenesten bør utarbeide en plan for undersøkelsen som gjennomgås med familien. Planen skal sikre fremdrift i forhold til frister og kommunikasjon med familien og barnet, samt barneverntjenestens plan for innhenting av informasjon. Planen for undersøkelsen kan endre seg underveis. Familien skal i så fall informeres om dette, jf. saksbehandlerrundskrivet pkt. 5.1.
Beslutning om undersøkelse kan ikke påklages
Beslutning om å henlegge eller åpne en undersøkelsessak er ikke et enkeltvedtak etter forvaltningsloven som kan påklages. Det samme vil gjelde de tiltak som iverksettes som ledd i undersøkelsessaken, som for eksempel innhenting av opplysninger etter barnevernloven § 6-4.
Hvis barneverntjenesten etter avsluttet undersøkelse kommer frem til at det ikke er grunn til å foreslå tiltak, og avslutter saker uten ytterligere tiltak, er heller ikke dette et enkeltvedtak som skal begrunnes og som kan påklages av de berørte parter.
Høyesterett har vurdert adgangen til å reise søksmål om beslutning om iverksettelse av undersøkelsessak i dom gjengitt i Rt. 2003 s. 301. Høyesterett uttaler i avsnitt 30 følgende:
«En beslutning om å iverksette undersøkelser etter barnevernloven §4-3 ikke er et enkeltvedtak i forvaltningslovens forstand. Det samme vil gjelde de tiltak som iverksettes som ledd i undersøkelsessaken, i dette tilfellet innhenting av opplysninger etter barnevernloven §6-4.
Som hovedregel vil rettmessigheten av slike saksbehandlingsskritt ikke kunne gjøres til gjenstand for særskilt søksmål etter tvistemålsloven §54. Eventuelle feilgrep på dette stadiet kan imidlertid få betydning i et saksanlegg rettet mot det vedtaket som måtte bli truffet, og kan eventuelt også underbygge et erstatningskrav».
Innhenting av opplysninger som ledd i undersøkelsen
En viktig del av undersøkelsen til barneverntjenesten kan være å innhente opplysninger fra andre offentlige instanser som kjenner barnet og familien, jf. barnevernloven § 6-4 annet ledd. Det kan for eksempel dreie seg om helsevesen, fastlege, barnehage, skole, politi mv.
Normalt vil barneverntjenesten innhente samtykke fra de det gjelder før det bes om opplysninger.
Barneverntjenesten kan i visse tilfeller innhente opplysninger som gjelder barnet, barnets foreldre og andre primære omsorgspersoner, uavhengig av om det foreligger samtykke.
Det følger imidlertid av barnevernloven § 6-4 at opplysninger som utgangspunkt skal innhentes i samarbeid med den saken gjelder, eller slik at vedkommende har kjennskap til innhentingen.
Foreldrene bør som en klar hovedregel bli spurt om de samtykker til at det innhentes opplysninger, og normalt skal de ha informasjon om hvilke tjenester og instanser barneverntjenesten vil kontakte.
Av saksbehandlerrundskrivet pkt. 5.4. fremgår det at foreldrene også skal vite hvilken informasjon barneverntjenesten kommer til å be om. Foreldrene skal normalt ha informasjon om og gis innsyn i de opplysninger barneverntjenesten mottar fra andre instanser. I enkelte tilfeller vil det imidlertid ikke være mulig å følge denne hovedregelen. Dette vil for eksempel kunne være tilfellet ved innhenting av opplysninger i undersøkelsesfasen i mer alvorlige saker, for eksempel der det er mistanke om at et barn er utsatt for mishandling eller alvorlige overgrep i hjemmet.
Hjemmebesøk og sakkyndig utredning
Når det er besluttet å åpne undersøkelsessak, er det svært ofte at barneverntjenesten ønsker å komme på hjemmebesøk. Formålet med hjemmebesøket er avhengig av hva som er bekymringene i det enkelte tilfelle, men normalt ønsker man å observere og vurdere forholdene i hjemmet og samspillet mellom barn og foreldre.
Foreldrene eller den barnet bor hos, kan ikke motsette seg at en undersøkelse blir gjennomført ved besøk i hjemmet, jf. barnevernloven § 4-3 tredje ledd. Ved hjemmebesøk, har familien rett til å ha et vitne til stede. Parten skal gjøres oppmerksom på denne retten med mindre det er åpenbart hensiktsløst, jf. forvaltningsloven§ 15 annet ledd.
Barneverntjenesten kan beslutte å engasjere sakkyndige som ledd i undersøkelsen. Hvorvidt barneverntjenesten bør engasjere sakkyndig må vurderes ut ifra det alminnelige prinsippet i forvaltningsloven § 17 om at saken skal være så godt opplyst som mulig.
Dersom det engasjeres sakkyndig, vil barneverntjenesten utforme et mandat til den sakkyndige.
Det fremgår av saksbehandlerrundskrivet pkt. 5.5. at en sakkyndig utredning skal gi en barnefaglig vurdering av hva som på kort og lang sikt vil gi barnet en forsvarlig omsorg, eller faglig vurdering av andre spesifiserte tema. Den sakkyndige skal gi et faglig perspektiv og dermed bidra til at saken blir tilstrekkelig opplyst i forbindelse med de vurderinger og beslutninger som skal fattes.
Private parter kan selv engasjere sakkyndig til å gjøre utredning, men må da som hovedregel dekke kostandene selv. Det er uansett viktig at den sakkyndige har en uavhengig rolle, slik at sakens parter kan ha tillit til at det gjøres en objektiv vurdering.
Den sakkyndiges rapport skal sendes inn til Barnesakkyndig kommisjon for en vurdering før den legges til grunn legges til grunn for vedtak om tiltak etter barnevernloven kapittel 4. Dette gjelder ikke for vedtak om tiltak i akuttsituasjoner, jf. §§ 4-6, 4-9 og 4-25.
Den sakkyndiges rapport skal også være vurdert av kommisjonen før den legges til grunn for barneverntjenestens beslutning om å henlegge en sak.
Samtaler med barnet
Barneverntjenesten ønsker ofte å snakke med barnet i en undersøkelsessak.
Det følger av barnevernloven § 4-3 femte ledd at barneverntjenesten, og sakkyndige som barneverntjenesten har engasjert, kan kreve å få samtale med barnet i enerom.
Videre følger det av saksbehandlerrundskrivet pkt. 5.3 at barneverntjenesten alltid skal snakke med barnet om den bekymringsmeldingen gjelder, med mindre hensynet til barnets beste tilsier noe annet. Barneverntjenesten skal ut i fra bekymringens karakter samt barnets modenhet og alder vurdere hvordan en slik samtale bør gjennomføres.
Hvis det foreligger mistanke om at barnet blir mishandlet eller utsatt for andre alvorlige overgrep i hjemmet, kan barneverntjenesten gi pålegg om at barnet skal bringes til sykehus eller til annet sted for undersøkelse, jf. barnevernloven § 4-3 femte ledd.
Barn som er syv år eller eldre skal alltid informeres og gis anledning til å uttale seg før det tas avgjørelse i sak som berører ham eller henne, og barnets mening skal tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modenhet, jf. barnevernloven § 6-3.
Undersøkelsessak overfor gravid kvinne krever samtykke
Barnevernloven gjelder ikke overfor barn som ennå ikke er født.
I noen tilfeller mottar barneverntjenesten bekymringsmelding for ufødte barn. Barneverntjenesten kan ikke iverksette undersøkelse mot gravid kvinne eller iverksette tiltak etter barnevernloven før barnet er født, med mindre kvinnen samtykker.
Det er heller ikke noe i veien for å iverksette frivillige hjelpetiltak etter barnevernloven § 4-4 for kommende foreldre, dersom kvinnen samtykker.
Rett til innsyn i sakens dokumenter
Dersom barneverntjenesten beslutter å åpne undersøkelsessak, er den undersøkelsen retter seg mot som regel part i saken. Dette betyr at forvaltningslovens bestemmelser om partsrettigheter slår inn.
Retten til dokumentinnsyn for en part følger av forvaltningsloven. Etter forvaltningsloven § 18 har en part rett til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter med de begrensninger som følger av forvaltningsloven §§ 18 a, 18 b, 18 c, 18 d og § 19.
En forutsetning for partsinnsyn er at det foreligger et dokument i lovens forstand.
Retten til innsyn gjelder under hele saksforberedelsen. Før partene kan kreve innsyn i dokumenter og opplysninger, må det være en viss mulighet for at det foreligger en sak som skal avgjøres av barneverntjenesten eller fylkesnemnda. Dersom barneverntjenesten har satt i gang en undersøkelse etter barnevernloven § 4-3, vil undersøkelsen resultere i et vedtak. Partenes rett til innsyn foreligger alltid i en slik situasjon. Partene må få rimelig tid til å sette seg inn i saken og få tid til å planlegge hvordan han eller hun best skal ivareta sine interesser.
Det er ingen tidsgrense for hvor lenge etter at saken er avsluttet parten kan be om innsyn. Parten trenger heller ikke begrunne hvorfor han eller hun vil ha innsyn. Det er parten selv eller partens fullmektig som må be om innsyn. Dersom barnet saken omhandler er over 15 år, eller er gitt partsrettigheter etter barnevernloven § 6-3 annet ledd, gjelder reglene om partsinnsyn også for den mindreårige.
Etter forvaltningsloven § 17 annet og tredje ledd har barneverntjenesten plikt til å forelegge parten enkelte opplysninger uten at parten har bedt om dette. Plikten for barneverntjenesten til på eget tiltak å legge nye opplysninger frem for parten, vil særlig være aktuell der det er tale om nye opplysninger som enten direkte står i strid med det parten selv har anført eller taler til partens disfavør.
- Les mer om hjelepetiltak
Klage på avslag om dokumentinnsyn
Dersom barneverntjenesten avslår krav om dokumentinnsyn, skal avslaget være skriftlig, jf. forvaltningsloven § 21. Videre skal barneverntjenesten gjøre parten gjøres oppmerksom på hjemmelen som benyttes for å unnta opplysningene fra partsoffentlighet.
Samtidig skal parten opplyses om at avslaget kan påklages til fylkesmannen, jf. forvaltningsloven §§ 21 annet ledd og 29. Klagen skal sendes til barneverntjenesten, som kan omgjøre vedtaket om ikke å gi innsyn. Dersom vedtaket ikke omgjøres, skal klagen sendes til fylkesmannen.
Få førsteklasses juridisk hjelp i Norge – besøk Advokat Oslos nettside i dag for å sikre den beste representasjonen!
Se mer på vår hjemmeside Advokat Oslo