MENUMENU
MENUMENU

Ekteskapslovens hovedregel er likedeling

Når ektefellene skal foreta et skifte er lovens normalordning at ektefellenes verdier skal likedeles, etter at hver ektefelle har trukket ut verdier til dekning for sin gjeld, jf. ekteskapsloven § 58 første ledd.  Ekteskapslovens hovedregel er således likedeling av ektefellenes netto formue.

Likedelingsprinsippet gjelder så lenge ektefellene ikke har avtalt noe annet (særeie), og innebærer en verdimessig likedeling uavhengig av hvem som eier de enkelte eiendelene. Det er således kun midler som er felleseie som er gjenstand for likedeling. I de tilfellene ektefellene har avtalt fullstendig særeie, skjer det ikke deling. Da beholder hver av ektefellene det som inngått i deres særeie.  Særeie må avtales i ektepakts form.

Det finnes likevel mange regler som gir mulighet til å holde midler utenfor delingen til tross for at midlene inngår i felleseiemidlene. Dette gjelder for det første skjevdelingskrav etter ekteskapsloven § 59, for det andre gjelder det også forloddskrav etter § 61, i visse tilfeller har også en ektefelle krav på vederlag fra den andre ektefelle etter ekteskapsloven § 63 eller § 73. Hvorvidt ektefellene har slike krav må derfor bringes på det rene før likedelingen foretas.

Så lenge ektefellene ikke har fullstendig særeie må det foretas et skifte. Det er da i utgangspunktet felleseiet som skal skiftes. I et slikt skifte står eiendomsgrensene for ektefellenes eiendeler sentralt. Når ektefellenes eiendeler skal deles med utgangspunkt i ekteskapsloven § 58, er det første som må bringes på det rene hva hver av ektefellene eier og hva eiendelene er verdt og således hvor stor formue hver av ektefellene har. Deretter må det klarlegges hva hver av ektefellene har i gjeld og hva slags gjeld dette er. Hver av ektefellene trekker deretter fra sin gjeld fra sin formue. Det er imidlertid ikke all gjeld som kan trekkes fra, hvilke former for gjeld dette er utdypes under.  Når gjelden er trukket fra sitter hver av ektefellene igjen med en netto formue. Dette er også kalt en rådighetsdel. Hver ektefelle har da krav på halvparten av den andre ektefelles netto formue. Dette kravet kalles et bosloddskrav.

Begrunnelsen for likedelingen

I forbindelse med vedtakelsen av den nye ekteskapsloven av 1991, var det ikke tvilsomt at lovens utgangspunkt fremdeles skulle være likedeling. I Ot.prop.nr. 28 (1990 – 1991) uttales det følgende:

Utvalget ønsker å opprettholde den nåværende hovedregelen om at det ved opphør av ekteskap skal skje en likedeling av ektefellenes formue, hvis det ikke er særskilt fastsatt at midler skal være særeie. Det heter blant annet i delutredning II på s 76 til 77:

« I flertallet av ekteskap har partene forholdsvis lite ved ekteskapets inngåelse. Det de eier ved samlivsbruddet, vil derfor normalt være verdier som er skapt under samlivet ved felles innsats, om enn av forskjellig karakter.

Særlig hvor en ektefelle helt ut eller for det vesentlige har hatt sin arbeidsplass i hjemmet, fremstiller likedelingsregelen seg som den rimelige og rettferdige regel. Den tar konsekvensen av det faktiske økonomiske fellesskap og den arbeidsdeling ektefellene har praktisert. Den som arbeider med hjem og barn, skaper verdier som raskt forbrukes, av begge ektefeller og deres barn. Rimelighet tilsier da at den hjemmearbeidende får andel i den oppsparing som skjer på grunnlag av den annen ektefelles pengeinntekter.»

«Hvor begge ektefeller har hatt egne arbeidsinntekter, kan likedelingsregelen stille seg noe annerledes. Men også i disse tilfelle praktiserer ektefeller i vid utstrekning en felles økonomi. En likedelingsregel vil for dem bidra til å fjerne tvistigheter om hva hver av dem eier (har «brakt inn»). Under ekteskapet blir det ikke nødvendig å skille mellom mitt og ditt, hva ektefeller flest heller ikke gjør. Ved separasjon og skilsmisse slipper man den nøyaktige rekonstruksjon av eierforholdene som eller ville ha vært nødvendig. Det blir med en likedelingsregel også av underordnet betydning hva hver av ektefellene har tjent, og hvorledes de faktisk har innrettet sin økonomi. At en ektefelle har hatt større inntekter enn den annen, gir ikke, og bør normalt ikke gi grunnlag lor noen annen delingsnorm enn likedeling.»

Skjæringstidspunktet for hva som kommer til deling

Når man skal finne ut hva som skal inngå i delingsgrunnlaget mellom ektefellene må det også bringes på det rene hvilket tidspunkt for ektefellenes formue som skal legges til grunn, det såkalte skjæringstidspunktet. Var det for eksempel den formuen ektefellene hadde da de gikk fra hverandre eller den formue de har den dagen oppgjøret skal foretas. Hvilket tidspunkt som skal legges til grunn reguleres av ekteskapslovens § 60.

Hovedregelen følger av bestemmelsens bokstav a. Dersom ektefellene separeres som følge av en begjæring er det tidspunktet fra separasjonen ble begjært som skal legges til grunn. Altså den formue ektefellene hadde på det tidspunkt når begjæringen kom inn til fylkesmannen. Men dersom ektefellene tidligere enn begjæringen kom inn til fylkesmannen, har brutt samlivet, er det tiden da samlivet ble brutt som skal være det avgjørende tidspunktet. I slike tilfeller må partene altså klargjøre når det forelå et samlivsbrudd. I de fleste tilfeller vil dette regnes som det tidspunktet da ektefellene flyttet fra hverandre.

Det er altså formuen ektefellene hadde på det aktuelle skjæringstidspunktet som skal tas med i delingsgrunnlaget. For noen midler kan imidlertid ervervstidspunktet volde noen usikkerhet.

For bankinnskudd er det saldoen man hadde på skjæringstidspunktet som legges til grunn, og som skal med i delingsgrunnlaget.

Ved arv vil tidspunktet for dødsfallet være avgjørende. Dersom dødsfallet fant sted etter skjæringstidspunktet kan det ikke trekkes inn under unntaksregelen om skjevdeling etter ekteskapsloven § 59.

Dersom noen av ektefellene har utestående fordringer på skjæringstidspunktet vil det avgjørende være om fordringen er forfalt eller ikke. Dersom fordringen er forfalt skal den tas med i delingsgrunnlaget, i motsatt fall skal den holdes utenfor.

Skatt til gode vil også gå inn i delingsgrunnlaget dersom opptjeningstiden, altså tiden man har betalt inn for mye skatt, skjedde under samlivet.

Når det kommer til avkastning av ektefellenes midler vil det avgjørende være om opptjeningen skjer før eller etter skjæringstidspunktet. Opptjening som skjer etter skjæringstidspunktet tilfaller eierektefellen og vil ikke bli en del av delingsgrunnlaget.

For ektefellenes gjeld vil det som for erverv, være den gjelden de har på skjæringstidspunktet som er avgjørende. Gjelden må altså være stiftet før skjæringstidspunktet for at ektefellen skal kunne kreve fradrag for den.

Her som ellers er det ingenting i veien for at ektefellene avtaler noe annet enn det som følger av loven, jf. ekteskapsloven § 56.

Robert Voldhuset
Advokat
Epost:
Mobil:
 +47 977 28 762
Sara S. Sørensen
Advokat
Epost:
Mobil:
+47 91 86 80 82
Karoline Tandberg
Advokatfullmektig
Epost:
Mobil:

Deling av formue ved separasjon og skilsmisse

Kontakt oss