Ved et skilsmisseoppgjør vil normalt en av ektefellene få utdelt boligen til seg. Spørsmålet blir da om den andre ektefellen bør bli tilkjent en bruksrett til den andre ektefelles bolig. En bruksrett innebærer at vedkommende ektefelle får bo og bruke boligen som den andre ektefellen helt eller delvis eier. Altså dersom ektefelle A har fått tilkjent boligen etter et skilsmisseoppgjør, kan ektefelle B bli tilkjent en bruksrett til boligen til tross for at det er A som eier den. Dersom B blir tilkjent denne bruksretten flytter A ut og B blir boende. Også i de tilfeller hvor ektefellene eier boligen i sameie må en av ektefellene bli tilkjent en bruksrett til boligen for den delen den andre ektefellen eier. Ektefeller kan enten seg imellom bli enige om en bruksrett, dersom de ikke blir enige om det skal foreligge en bruksrett eller eventuelt omfanget av den, kan domstolene avgjøre spørsmålet.
Reglene om bruksrett til bolig var i tidligere tider mer praktisk enn hva de er i dag. Tidligere var det ofte boligmangel, slik at en bruksrett ofte var avgjørende for bostandarden til ektefellene når de gikk fra hverandre. I dagens samfunn er dette ikke like aktuelt. Men bruksrett til bolig er i dag ofte aktuelt i en overgangsperiode i tiden rundt samlivsbruddet. Likevel er det ingenting i veien for at bruksretten gis lenger varighet.
Vilkårene for bruksrett
Reglene om bruksrett til bolig finnes i ekteskapsloven § 68 og § 74 andre ledd. Ekteskapsloven § 68 regulerer de tilfeller der boligen er felleseie, og § 74 de tilfeller der boligen er den enes særeie. Reglene er imidlertid innholdsmessig helt like, slik at vilkårene vil bli behandlet under ett her.
Reglene om bruksrett er kun nødvendig i de tilfeller hvor den ene ektefelle skal disponere en bolig som den andre ektefelle eier helt eller delvis. Dersom ektefellen som blir boende fullt ut eier boligen vil vedkommende uten videre ha bruksrett til boligen.
For at en ektefelle, som ikke fullt ut eier boligen, skal få bruksrett må det foreligge «særlige grunner», jf. ekteskapsloven § 68. Til tross for at ordlyden taler for at dette må tolkes strengt er det i praksis bare krav om at det må foreligge et rimelig grunnlag. Her vil ektefellens og barnas behov stå sentralt. Barnas behov for å ikke bli rykket ut av deres nærmiljø med skole og venner vil her veie tungt. Det innebærer at den ektefelle som barna skal bo fast hos ofte vil stå sterkt i slike vurderinger. Nærheten til ektefellenes arbeidssted vil også kunne være et relevant moment, likevel av mindre betydning enn barnas behov.
Bruksrettens omfang og varighet
Når den ene ektefelle får bruksrett til den andre bolig oppstår spørsmålet om i hvor lang tid bruksretten skal vedvare. Lovens hovedregel er at bruksretten skal være tidsavgrenset. Hvor lenge den skal vare må avgjøres i det konkrete tilfellet. I noen tilfeller vil det være avtalt når bruksretten opphører, eller på hvilket tidspunkt det skal gjøres en ny vurdering om det fortsatt er rimelig at den ene ektefelle har bruksrett til den andres bolig. Å ha med dette i en avtale er å anbefale da det ofte vil kunne avverge konflikter og uenigheter.
Dersom det er domstolene som har tilkjent den ene ektefelle en bruksrett vil de i noen tilfeller ha angitt en hvor konkret hvor lenge bruksretten skal vare, disse tilfellene byr altså ikke på problemer. Andre ganger kan domstolene ikke ha angitt et nøyaktig tidspunkt for når bruken opphører, men heller angitt en tidsramme. Som for eksempel at bruksretten skal være frem til ektefelle A har opparbeidet seg midler til å kunne gå til anskaffelse av egen bolig. Men selv om det ikke skulle være angitt noen slik tidsramme, kan bruksretten i alle tilfeller revurderes dersom forhold skulle endre seg. Men i de tilfeller hvor det er angitt et opphørstidspunkt kreves det sterke grunner for at retten skal falle bort før dette tidspunkt. I andre tilfeller er det tilstrekkelig at behovet ikke lenger gjør bruksretten rimelig. Da barnas behov står sentralt i vurderingen om en bruksrett anses rimelig, vil det forhold at barna har flyttet hjemmefra være et sterkt insentiv for at bruksretten ikke lenger er rimelig.
Vederlag for bruksretten – leie
Når den ene ektefelle får tilkjent en bruksrett til den andre ektefelles bolig vil dette ofte medføre en betydelig økonomisk belastning for eierektefellen sin del. Vedkommende får jo ikke bo i den boligen vedkommende eier.
Det er derfor normalt at ektefellen som får tilkjent en bruksrett skal betale vederlag for bruken til ektefellen som eier boligen. Vederlaget skal tilsvare markedsleie dersom ektefellene ikke avtaler noe annet. Ektefellen som eier boligen har ikke krav på vederlag før vedkommende fremsetter et krav om det. Dersom ektefelle A har hatt en bruksrett til boligen fra mars til mai uten at det er fremsatt krav om vederlag kan ikke ektefelle B som er eier av boligen sette frem krav i juni om at ektefelle A må betale vederlag for mars til mai. Vederlag kan altså ikke kreves bakover i tid.
Dersom boligen er sameie vil vedkommende som har fått bruksrett til den andre ektefelles del måtte betale vederlag for denne delen. Dersom ektefelle A og ektefelle B eier en bolig i sameie med en del på 50 % hver, og ektefelle A har fått bruksrett til B sin del av boligen, må hun betale leie for denne delen. Hvis den totale markedsleie for å leie ut hele boligen var 20 000 kr i måneden, må altså ektefelle A betale 10 000 kr til ektefelle B i måneden som vederlag for bruken.
