Når partene har inngått en avtale om det økonomiske oppgjøret – skifteavtale, er dette en avtale som normalt er bindende for begge parter.
Ekteskapsloven § 65 har imidlertid regler om lemping av avtaler.
Etter ekteskapsloven § 65 første ledd, annet punktum, følger det likevel at avtalen helt eller delvis kan settes ut av kraft hvis avtalen vil være «urimelig» overfor en av ektefellene. Kriteriet «urimelig» er et strengt kriterium og det skal mye til for at noe slikt kan påberopes.
At «urimelig» er et strengt kriterium er også lagt til grunn av Høyesterett i Rt. 2001 s. 716. Her uttalte Høyesterett at spørsmålet om hvorvidt en avtale om skifte mellom ektefeller kan anses urimelig «beror på en totalvurdering av avtalens innhold, forholdene ved avtalens inngåelse, partenes stilling, senere inntrådte forhold og omstendighetene for øvrig».
Det er for eksempel ikke tilstrekkelig at avtalen innebærer at man har fått mindre enn hva man ville fått dersom man hadde fulgt lovens regler for skifte.
Dersom den ene ektefellen blir urimelig dårlig stilt trenger ikke nødvendigvis hele avtalen settes til side, retten kan bestemme at ektefellen da heller skal bli tilkjent et beløp fra den andre ektefellen for å bøte på urimeligheten.
Dersom man mener at man er blitt urimelig dårlig stilt etter en avtale om privat skifte må man reise søksmål om dette innen tre år etter at avtalen ble inngått, jf. lovens § 65 andre ledd.
Det er ofte lønnsomt for begge parter å foreta et privat skifte fremfor et offentlig skifte. Dersom man ikke kommer til enighet må man foreta et offentlig skifte ved å gå til domstolene. I forbindelse med dette kan det fort påløpe store utgifter, i tillegg til utgifter til advokat må partene også betale et gebyr til domstolene for å få saken behandlet der. Privat skifte er derfor å anbefale dersom man kan klare å komme til en enighet.
