Ekteskapsloven bygger på prinsippet om at ekteskapet ikke medfører begrensninger i råderetten. Dette innebærer at ektefellen som hovedregel kan selge, bruke, pantsette, ødelegge mv. de formuesobjekter som tilhører ektefellen.
Hovedregelen om fri disposisjonsrett over egne eiendeler ville lett kunne bli urimelig overfor den andre ektefellen. Noen eiendeler har en så sentral betydning for den daglige tilværelse, at det er rimelig å oppstille visse skranker for råderetten.
Ektefellenes felles bolig og innbo har en så sentral betydning at det for disse eiendelene er gjort et unntak fra hovedregelen om fri rådighet. Det innebærer at ingen av ektefellene kan selge, pantsette, forpakte bort eller inngå eller si opp en leie- eller fremleieavtale uten samtykke fra den andre ektefellen, jf. ekteskapsloven § 32.
Ekteskapsloven § 32 lyder slik:
«En ektefelle kan ikke uten skriftlig samtykke fra den andre ektefellen:
- Overdra, pantsette, forpakte bort, eller inngå eller si opp en leie- eller framleieavtale for en eiendom som brukes som felles bolig.
- Overdra, pantsette en andel, aksje eller obligasjon som leieretten til felles bolig er knyttet til.
Ektefellen kan kreve at tingretten avgjør spørsmålet
Dersom samtykke blir nektet eller ikke kan skaffes innen rimelig tid, kan ektefellen eller den andre parten i avtalen kreve at tingretten avgjør spørsmålet om disposisjonen skal tillates.
Retten skal gi tillatelse hvis retten finner at det ikke foreligger rimelig grunn for den andre ektefellen til å nekte samtykke. Hva som ligger i «rimelig grunn» må avgjøres etter en konkret skjønnsmessig vurdering. Det vil kunne være sentralt om den protesterende ektefellen og familien er sikret i en rimelig bolig. Motsatt kan ektefellen ha grunn til å selge boligen for å kjøp en rimeligere bolig for å dekke kreditorkrav. Rettens beslutning treffes ved kjennelse som kan påankes.
Krav om samtykke gjelder uavhengig av eierforholdet
Krav om samtykke gjelder uavhengig om ektefellene eier boligen sammen eller om det kun er en av ektefellene som eier den. Samtykke gjelder også uavhengig av formuesordningen, altså om ektefellene har avtalt særeie.
Samtykke fra den andre ektefellen må være skriftlig, dette er av bevismessige hensyn slik at det ikke skal oppstå uenigheter i etterkant om hvorvidt samtykke forelå eller ikke.
Omstøtelse av ulovlige disposisjoner
Dersom en ektefelle foretar en rettslig disposisjon som nevnt ovenfor uten den andre ektefellens samtykke, er reaksjonen at man må få eiendelen tilbake eller heftelsen slettet. For at dette skal skje må den ektefellen som ikke har gitt samtykke, kreve avtalen omstøtt ved dom. En omstøtelse av avtalen vil si at avtalen kjennes ugyldig med tilbakevirkende kraft. Dette vil imidlertid ramme medkontrahentens interesser særlig hardt, en slik omstøtelse må derfor skje raskt, slik at medkontrahenten ikke rekker å innrette seg i særlig stor grad. Søksmål må derfor reises innen seks måneder etter at ektefellen fant ut om avtalen, og senest ett år etter at avtalen ble tinglyst. Dette innebærer i praksis at det kan være for sent å få avtalen omstøtt når ektefellen får kunnskap om avtalen.
Ekteskapsloven § 35 lyder slik:
Har en ektefelle handlet i strid med § 32 eller § 33, kan den andre ektefellen kreve avtalen omstøtt ved dom. En avtale som omfattes av § 33, kan likevel ikke omstøtes dersom den andre parten ved overleveringen hadde rimelig grunn til å tro at ektefellen hadde rett til å inngå avtalen.
Søksmål må reises innen seks måneder etter at ektefellen fikk kunnskap om avtalen, og senest innen ett år etter tinglysningen dersom avtalen gjelder fast eiendom, eller etter overleveringen dersom den gjelder andre eiendeler.
