Hovedregelen er at den ene ektefellen ikke kan stifte gjeld for den andre ektefellen, med mindre det er særskilt hjemmel for dette, jf. ekteskapsloven § 40.
Hver ektefelle er altså som utgangspunkt kun ansvarlig for de forpliktelser vedkommende selv pådrar seg. Det innebærer at dersom den ene ektefellen tar opp et lån vil ikke den andre ektefellen være ansvarlig for denne gjelden, med mindre det foreligger særlige holdepunkter for noe annet.
At det må foreligge «særskilt hjemmel» for å stifte gjeld for den andre ektefellen innebærer at det må foreligge et selvstendig forpliktelsesgrunnlag fra vedkommende ektefelle, typisk en avtale eller liknende. I rettspraksis har også stilltiende avtaler vært godtatt som særskilt hjemmel.
Hovedregelen om ektefellenes ansvar for gjeld innebærer blant annet at kreditorene bare kan ta beslag i debitorektefellens eiendeler. Hvis ektefellene eier en gjenstand i sameie, kan den enkelte ektefelles kreditorer bare ta beslag i den ideelle andel denne ektefellen eier.
Ekteskapsloven § 40 lyder slik:
En ektefelle kan ikke stifte gjeld med virkning for den andre ektefellen hvis det ikke er særskilt hjemmel for det.
Unntaket om at en ektefelle kan stifte gjeld for den andre
Som nevnt ovenfor er hovedregelen at en ektefelle ikke kan stifte gjeld for den andre ektefellen, jf. ekteskapsloven § 40. I ekteskapsloven § 41 finner vi imidlertid et unntak fra dette utgangspunktet.
Ekteskapsloven § 41 lyder slik:
En ektefelle kan under samlivet med ansvar for begge ektefellene inngå vanlige avtaler om det daglige husholdet og oppfostringen av barna og vanlige avtaler for å dekke den enkelte ektefellens nødvendige behov. Dette gjelder også leie av felles bolig. Slike avtaler anses å være inngått med ansvar for begge ektefellene hvis ikke noe annet går fram av forholdene.
Hvis den andre parten forsto eller burde ha forstått at avtalen gikk ut over det ektefellen hadde rett til etter første ledd, blir bare denne ektefellen forpliktet.
Bestemmelsen er en representasjonsregel som innebærer at en ektefelle kan stifte gjeld for den andre ektefelle dersom gjelden har blitt stiftet på grunnlag av avtaler om det daglige husholdet, oppfostringen av barna eller vanlige avtaler for å dekke den enkelte ektefellens nødvendige behov. Det vil si at dersom en av ektefellene stifter gjeld i forbindelse med kjøp av varer og tjenester til familien vil den andre ektefellen også kunne bli ansvarlig ovenfor kreditor.
Hvor langt representasjonsregelen strekker seg beror på en skjønnsmessig vurdering. Av forarbeidene følger det at bestemmelsen er ment som en rettslig standard som kan variere og utvikle seg over tid.
Bestemmelser omfatter ikke engangsanskaffelser. Dette innebærer for eksempel at dersom en av ektefellene stifter gjeld ved kjøp av en fryseboks, vil dette ikke kunne stifte gjeld for den andre ektefellen. Bestemmelsen tar sikte på vanlige løpende ytelser slik som utgifter til barnehage, klær til vanlig bruk, strømutgifter og liknende.
Gjeld stiftet med kredittkort faller utenfor ifølge lovens forarbeider.
For at den ene ektefellen skal kunne stifte slik gjeld på vegne av den andre ektefellen, forutsetter dette at gjelden stiftes under samlivet. Dette innebærer at gjeld som blir stiftet etter at et samliv er brutt ikke vil kunne gjøre den andre ektefellen ansvarlig for gjelden.
Gjeldsansvaret innad
Gjeldsansvaret innad dreier seg kort fortalt om hvem av ektefellene som i siste instans skal betale gjelden, uavhengig av hvem som er forpliktet utad overfor kreditor.
Selv om en ektefelle som hovedregel ikke kan stifte gjeld for den andre ektefellen, kan det noen ganger bli et spørsmål om ektefellen likevel er forpliktet til å betale hele eller deler av gjelden intern mellom ektefellene, altså gjeldsansvaret innad.
Når det skal avgjøres hvem som er ansvarlig for gjeld i et ekteskap er det to forhold som må avklares.
Det første er hvem som er ansvarlig ovenfor kreditor (gjeldsansvaret utad). Det andre som må avklares er hvordan ansvarsforholdet for gjelden er innad mellom ektefellene. Disse to forholdene trenger ikke være like. En av ektefellene kan for eksempel være ansvarlig for gjelden ovenfor kreditor, ved at det er denne ektefellen som har inngått en avtale med kreditor. Kreditor kan da kun kreve pengene av denne ektefelle. Ektefellene seg imellom kan imidlertid ha en avtale om at de sammen er ansvarlig for gjelden.
Hvis for eksempel ektefelle A tar opp et lån i banken på kr 100 000, men innad har en avtale med ektefelle B om at de er ansvarlig for en halvpart hver av gjelden, kan banken kun kreve inn penger fra ektefelle A. Ektefelle A kan imidlertid kreve kr 50 000 av ektefelle B i et såkalt regressoppgjør. Et annet tilfelle kan være at begge ektefeller står som ansvarlig ovenfor banken, men at ektefellene seg imellom har avtalt at kun en av ektefellene skal være ansvarlig og betale ned gjelden.
For at ansvaret innad skal være et annet enn ansvaret ovenfor kreditor (utad) må det foreligge et særlig forpliktelsesgrunnlag. Dette særlige grunnlaget kan enten følge av lov eller en avtale. I mange tilfeller vil det ikke foreligge en uttrykkelig avtale og da oppstår spørsmålet om det likevel var meningen at ektefellene skulle hefte sammen for gjelden. Slike stilltiende avtaler har blitt akseptert i rettspraksis. Hvorvidt en stilltiende avtale kan sies å foreligge må vurderes konkret i det enkelte tilfelle. Forhold som da vil kunne være av betydning er hvorvidt lånet er tatt opp etter felles planlegging, hvorvidt begge var innforstått med at lånet ble tatt opp, hvem som faktisk betjener lånet og om lånet tjener begge ektefellers interesser. Andre momenter vil også kunne spille inn.
I høyesterettsdommen Rt.1996 s. 1666 ble en slik stilltiende avtale ansett som særskilt hjemmel, slik at begge ektefeller ble ansvarlig for en gjeld kun den ene ektefellen utad var ansvarlig for. Høyesterett la blant annet avgjørende vekt på at den andre ektefellen viste om at lånet ble tatt opp, lånet gikk til en oppussing av en boligeiendom som var et fellesprosjekt, samt at ektefellene eide boligeiendommen i sameie.
Et annet eksempel fra rettspraksis er høyesterettsdommen gjengitt i Rt. 1990 s. 1226. I denne saken hadde mannen tatt opp lån og alene undertegnet gjeldsbrevet. Lånene var benyttet til hans lastebilforretning og felles hushold. Kona hadde undertegnet i rubrikken for ”skyldner” på pantobligasjonen, men retten fant at det berodde på tilfeldigheter i hvilken rubrikk hun hadde satt navnet sitt. Spørsmålet for retten var hvem som var ansvarlig for lånet innad mellom ektefellene.
Flertallet fant at begge var ansvarlig innad. Retten la vekt på at ektefellene hadde hatt en felles økonomi, ”dradd lasset sammen”. Lånet hadde også vært benyttet til å betale ektefellenes løpende felles utgifter. Ved låneopptakene må de ha ment i sitt innbyrdes forhold å forplikte seg i fellesskap.
Mindretallet mente at mannen hadde hatt hånd om økonomien i ekteskapet, og at det var lite av felles drøftelser, hustruen hadde skrevet under på det han ba henne om. Derfor kunne man ikke si ”at ektefellene har vært sammen om låneopptak, og at forutsetningen mellom dem har vært at begge ektefeller skulle hefte personlig for gjelden eller del av denne.”
Sentrale momenter i vurderingen av gjeldsansvaret innad gjennom forutsetningsvis avtale
Selv om en ektefelle som hovedregel ikke kan stifte gjeld for den andre ektefellen, kan det noen ganger bli et spørsmål om ektefellen likevel er forpliktet til å betale hele eller deler av gjelden intern mellom ektefellene, gjennom vurderingen av at låneavtalen bygger på en stilltiende forutsetning mellom ektefellene. Sentrale momenter i denne vurderingen vil være:
Hvilket fellesskap eller enighet var det rundt selve låneopptaket, er lånet benyttet til felles beste for ektefellene, hvis lånet er knyttet til anskaffelse, var kjøpet et felles anliggende for partene, hva er årsaken til at bare den ene ektefellen sto ansvarlig utad overfor kreditor, er tilbakebetalingen er basert på begges innsats, hvem har bidratt til nedbetalingen så langt?
