Innføring av tvangsmulkt
Fiskeridirektoratet innførte tvangsmulkt 1. oktober 2021 som reaksjonsform ved brudd på havressurslova og/eller deltakerloven. Sanksjonen blir gitt med hjemmel i havressurslova § 58, med tilhørende forskrift av 20. desember 2011 nr. 1437 om bruk av tvangsmulkt og overtredelsesgebyr ved brudd på havressursloven og deltakerloven.
Fiskeridirektoratets begrunnelse
Tvangsmulkt blir ifølge Fiskeridirektoratet selv innført som et middel for å fremme økt etterlevelse av regelverket i fiskerinæringen. Det opplyses om at tvangsmulkt blir gitt som en løpende bot på kroner 2398 per dag, inntil kravet eller pålegget er oppfylt. Formålet er at tvangsmulkten skal virke som et pressmiddel for at kravet eller pålegget etterkommes innenfor de fristene som er satt.
Direktoratet hevder videre at innføringen av tvangsmulkt vil være en mer effektiv reaksjonsform enn politianmeldelse og straffesak, og klart mindre belastende for den vedtaket retter seg mot enn forlegg eller dom.
Kommentarer fra Norges Kystfiskarlag
Norges Kystfiskarlag mener på sin side at innføringen av tvangsmulkt er et uttrykk for maktmisbruk fra Fiskeridirektoratets side. Denne oppfatningen bunner i størrelsen på de krav eller pålegg som ligger til grunn for tvangsmulkten. Bøtene som blir gitt for brudd på havressurslova og deltakerlova oppleves nemlig som uforholdsmessige store med tanke på lovbruddet som har blitt begått. Mange av fiskerne som har fått krav eller pålegg fra Fiskeridirektoratet ønsker derfor å overprøve vedtaket, men en overprøving i rettsapparatet er ikke mulig før betalingsfristen utgår og tvangsmulkten for kravet begynner å løpe. Resultatet av dette er at fiskerne ikke overprøver saken, men heller etterkommer kravet for å slippe å betale tusener av kroner i tvangsmulkt i tillegg til boten som allerede oppleves som uforholdsmessig høy.
Rettslige betenkninger
Kommentarene fra Norges Kystfiskarlag viser at tvangsmulkt utvilsomt fungerer som pressmiddel, i det fiskerne føler seg presset til å etterkomme kravet eller pålegget fra det opprinnelige vedtaket. Legitimiteten av pressmidlet kan derimot bestrides, da det i realiteten fungerer som et hinder for at det føres domstolskontroll med forvaltningen. En slik overprøvningsrett har konstitusjonelt grunnlag, jf. Rt. 2012 side 1985 avsnitt 53-54, noe som vil si at den skal oppfattes som en regel av grunnlovs rang. Overprøvningsretten er begrunnet i hensynet til rettsikkerhet, som er borgernes viktigste vern mot statlige overgrep.
Tilgang til å overprøve forvaltningsvedtak er en prosessuell nødvendighet for å sikre borgernes rettssikkerhet. Når forvaltningen selv hindrer overprøvingstilgangen, foreligger det en klar risiko for maktmisbruk som utvilsomt truer borgernes rettssikkerhet. Når borgernes rettssikkerhet ikke kan garanteres, vil tilliten til rettssystemet svekkes. Dette vil kunne ha fatale konsekvenser for rettssystemet ettersom det er avhengig av borgernes tillit for å bevare sin rettslige legitimitet.
Det er ikke bare den begrensede tilgangen til domstolskontroll som er egnet til å svekke tilliten til rettssystemet; tvangsmulkten i seg selv kan også medføre en risiko for dette. Tvangsmulkt anses ikke etter norsk rett som straff, jf. Rt. 2015 s. 392 avsnitt 28 til 36. Tvangsmulkt kan derfor kombineres med politianmeldelse og bruk av overtredelsesgebyr. Likevel vil tvangsmulktens omfang og konsekvenser medføre at sanksjonen føles som en straff. Dette underbygges av uttalelser fra fiskere som har blitt rammet av reaksjonsformen.
Som en konsekvens av dette, oppleves krav om tvangsmulkt svært belastende for den vedtaket retter seg mot, stikk i strid med formålet bak reaksjonsformen. Følelsen av å bli ilagt flere «straffereaksjoner» for samme forhold oppleves utvilsomt som svært urettferdig og urimelig, og det er nettopp dette som kan svekke tilliten til rettssystemet.
