Lurer du på noe innen arv? Ta kontakt med våre spesialister
Preben Kløvfjell
Spesialist på Arv og Arverett
Hva har ektefeller krav på ved dødsfall?
I Norge er arveretten til ektefeller og registrerte partnere forskjellige fra andre arvinger, noe som gjenspeiler den spesielle juridiske statusen disse forhold har. Etter norsk arvelov gis gjenlevende ektefeller visse beskyttelser og rettigheter for å sikre sin økonomiske sikkerhet etter partnerens død.
For det første har en gjenlevende rett til en minste lovfestet andel av boet, tilsvarende en fjerdedel av den avdøde ektefellens bo, uavhengig av hva som er fastsatt i testamentet. Denne lovfestede andelen skal sikre at gjenlevende ektefelle får en del av arven. I tillegg, dersom paret hadde barn, kan den gjenlevende ektefellen også arve boligen og innboet, forutsatt at verdien av disse eiendelene ikke overstiger fire ganger folketrygdens grunnbeløp.
Har ektefeller krav på arv?
Ja, dør et menneske som er gift, medfølger det av loven at ektefellen har en arverett etter avdøde. Arvens størrelse er avhengig av avdøde sine arvingre.
Ektefeller sin rett
Videre har den gjenlevende ektefellen rett til å bli boende i ekteskapet, selv om verdien overstiger den lovbestemte andelen, under forutsetning av at de erstatter de øvrige arvingene for merverdien. Denne bestemmelsen sikrer at den gjenlevende ektefellen ikke tvinges ut av hjemmet de delte med avdøde, og tilbyr en viss grad av stabilitet i en periode med betydelig følelsesmessig omveltning.
I den norske arveretten står ektefellen ganske sterkt, i mange tilfeller ofte sterkere enn barna. I andre sammenhenger er det barna som trekker det lengste strået. Vi skal se nærmere på disse reglene senere. Mange vil nok hevde at reglene ikke bestandig er like gode. Vi vet at mange familier består av «mine, dine og våre barn». De første kalles særkullsbarn, og «våre barn» kalles fellesbarn. Fordi situasjonene kan være så forskjellige fra familie til familie, er det slett ikke alltid at lovens generelle regler passer like godt bestandig.
Ektepar og alenemor
Ekteparet i 60-årene uten fellesbarn, men med hver sine voksne særkullsbarn, er som regel mest opptatt av å sikre den lengstlevende ektefellen. Barna er store nok til å klare seg selv.
Annerledes kan det være for en alenemor eller -far med små barn som ved å gifte seg rent faktisk kan komme til å gjøre barna sine arveløse. I et slikt tilfelle er mor eller far ofte mer opptatt av å sikre barna, enn den 30-årige ektefellen med god jobb. Vi skal se nærmere på en del slike situasjoner, og hva som kan gjøres ved testament eller på annen måte.
Registrert partner
For registrerte partnere, som har samme juridiske status som ektepar, er arveretten identisk. Loven utvider den samme beskyttelsen og rettighetene til registrerte partnere for å sikre at de får en rettferdig del av boet, noe som gjenspeiler den juridiske anerkjennelsen av partnerskapet deres.
Samboende partner
Samboende partnere har imidlertid ikke automatisk samme arverett som gifte eller registrerte partnere. Hvis et par har bodd sammen i minst fem år eller har barn sammen, kan de få en lovfestet rett til å arve en del av boet, tilsvarende en gjenlevende ektefelle. Samboende partnere må likevel ofte basere seg på testamenter for å sikre sin arv, da loven ikke gir de samme automatiske rettighetene som den gjør for gifte eller registrerte partnere.
Fordele arven annerledes enn lovens fastsettelser
Som vi så vidt har nevnt ovenfor er lovens arvegangsregler (kalt lovens «arvetavle») basert på et antatt gjennomsnitt av ønsker. Slår ikke disse til, er testament eneste måte å sørge for at fordelingen skjer slik man ønsker. For den som er gift og/eller har barn, finnes det riktignok en god del begrensninger som vi skal komme tilbake til.
Å forstå disse nyansene er avgjørende for å sikre at ønskene til både den avdøde og den gjenlevende partneren respekteres og at den gjenlevende partneren er tilstrekkelig beskyttet.
Fordele arven annerledes enn lovens fastsettelser
Som vi så vidt har nevnt ovenfor er lovens arvegangsregler (kalt lovens «arvetavle») basert på et antatt gjennomsnitt av ønsker. Slår ikke disse til, er testament eneste måte å sørge for at fordelingen skjer slik man ønsker. For den som er gift og/eller har barn, finnes det riktignok en god del begrensninger som vi skal komme tilbake til.
Å forstå disse nyansene er avgjørende for å sikre at ønskene til både den avdøde og den gjenlevende partneren respekteres og at den gjenlevende partneren er tilstrekkelig beskyttet.
