Eiendomsretten til ektefellenes eiendeler fastlegges i utgangspunktet etter de alminnelige formuerettslige prinsippene. Normalt er det avtalen som avgjør eieforholdet til eiendelene.
De alminnelige formuerettslige prinsippene suppleres imidlertid av de særlige reglene om stiftelse av sameie i ekteskap og samboerskap. For eksempel skal man ved vurderingen av hvem som har ervervet eiendeler som har tjent til ektefellenes felles personlige bruk, som felles bolig og vanlig innbo, legge vekt på en ektefelles arbeid i hjemmet, jf. ekteskapsloven § 31 tredje ledd.
Det er i hovedsak tre sentrale stiftelsesgrunnlag for sameie. Bestemmelse fra tredjemann, avtale mellom partene og partenes bidrag til ervervet.
Det er likevel viktig å understreke at ikke ekteskapet i seg selv danner grunnlag for stiftelse av sameie i eiendeler ektefellene selv eier. Hovedregelen er at ektefellene råder over egne eiendeler, også etter inngåelsen av ekteskapet, jf. ekteskapsloven § 31 første ledd.
Dersom det foreligger et sameie gjelder sameieloven også mellom ektefellene. Sameieloven sier imidlertid ingen ting om hvorledes sameiet oppstår. Reglene for stiftelse av sameie er derfor i stor grad basert på ulovfestet rett.
Ektefellene har i utgangspunktet full avtalefrihet om hvem som eier hva. Ektefellene kan avtale at en av ektefellene skal eie tingen (eneeie) eller at tingen skal eies av begge (sameie), eventuelt størrelsen på en sameieandel. Ekteskapsloven oppstiller ingen formkrav til en slik avtale. Unntaket er imidlertid at en avtale som i realiteten innebærer en gave mellom ektefellene, må ha ektepakts form dersom den skal være gyldig, jf. ekteskapsloven § 50.
Det er det reelle eieforholdet som er avgjørende, ikke hva som er registrert utad i offentlige registre. Når det er sagt, vil hva som er registrert ofte kunne få en avgjørende betydning, dersom det ikke foreligger andre holdepunkter for hva partene har avtalt.
Dersom ektefellene har inngått en avtale om eierforholdet, er det avtalen som bestemmer eierforholdet. Den andre ektefellens indirekte bidrag vil i disse tilfellene ikke forrykke det som er avtalt mellom ektefellene.
Eierforholdet når gjenstanden er ervervet fra tredjemann
Dersom eiendelen er ervervet fra tredjemann gjennom arv eller gave, vil ektefellenes eierforhold til tingen som utgangspunkt måte klarlegges gjennom en tolkning av gaveløftet eller testamentet. Ofte vil eierforholdet være bestemt uttrykkelig av tredjemann. I de tilfellene det ikke er klart hva giver eller arvelater har ment, vil man måtte forsøkt å finne frem til giverens hensikt. Dette kan selvsagt by på utfordringer i de tilfellene det er tale om arv der arvelater er død.
Eierforholdet ved kjøp eller annet avtaleerverv
Dersom tingen er ervervet fra tredjemann ved kjøp eller annet avtaleerverv, er utgangspunktet at den ektefellen som er part i avtalen som er eier av tingen. Dersom begge ektefellene er parter i avtalen, vil tinges eies av begge, sameie.
Problemet kan oppstå der en av ektefellene er avtalepart utad, for eksempel som kjøper i en kjøpsavtale om en bil, men begge ektefellene har bidratt med midler til kjøpesummen og har de ikke inngått en uttrykkelig avtale om eierforholdet.
I tilfeller der ektefellen har stilt midler til disposisjon til den andre ektefellen som igjen bruker midlene til å kjøpe en gjenstand, vil man måtte tolke ektefellens disposisjon og gi disposisjonen en rettslig betydning. Var pengene som ble stilt til disposisjon et lån, gave eller eierinnskudd? Dersom man anser det som et eierinnskudd, er ektefellene sameiere i gjenstanden. Dersom midlene anses som en gave eller lån til den andre ektefellen, er ikke gjenstanden i sameie. Vedkommende ektefelle som ervervet gjenstanden eier gjenstanden alene (eneie).
Fordi man normal vil anse det som lite sannsynlig at den ene ektefellen låner et større pengebeløp av den andre ektefellen, vil man i mangel av andre holdepunkter normal måtte legg til grunn at overlatelsen av midlene er ment som et eierinnskudd som danner grunnlag for sameie (Peter Lødrup og Tone Sverdrup, familierett 2016).
Hovedregelen er således at dersom en ektefelle overlater et større pengebeløp til den andre ektefellen til anskaffelse av eiendeler som tjener til ektefellenes felles bruk, er ment som et eierinnskudd som danner grunnlag for sameie i tingen.
Sameie basert på direkte bidrag
Når man skal klarlegge eierforholdet til en gjenstand, vil det være naturlig utgangspunkt å se hen til hva partene har avtalt. Fordi det ofte vil være unaturlig å skrive skriftlige avtaler om eierforholdet under samlivet, vil partene i mange tilfeller ikke ha en skriftlig avtale som regulerer eierforholdet til gjenstanden. Eierforholdet må da først og fremst klarlegges gjennom å se på ytelsene og innsatsen som er gjort ved anskaffelsen. Hvem har stått for de direkte bidragene til anskaffelsen, dvs, hvem har betalt for gjenstanden, hvem har stått for selvbyggerinnsatsen, hvem har stått for låneopptakene, hvem har nedbetalt lånes osv.
Videre vil man måtte vurdere om de direkte bidragene har vært muliggjort fordi den andre ektefellen eller samboeren har tatt en større del av familiens forbruksoppgave, slik som arbeid i hjemmet eller dekning av familiens forbruksutgifter. Se med om dette nedenfor – indirekte bidrag til anskaffelsen.
Dersom anskaffelsen skriver seg fra en av ektefellenes inntekt, tilhører i utgangspunktet eiendelen den av ektefellene som har tjent pengene.
Dersom en eiendel er solgt og salgssummen er benyttet til anskaffelsen av en ny gjenstand (reinvestert), må man se på eieforholdet til den eiendelen som er solgt. Dersom hytten er solgt og pengene er benyttet til å investere i en bil, vil man i vurderingen av eierforholdet til bilen måtte se hen til eierforholdet til hytten, prinsippet er at aktiva som trer i stedet for aktive ikke endrer på opprinnelige eierforholdet, jf. eks Rt 1983 s. 1146.
Sameie basert på indirekte bidrag
På 50 og 60 tallet vokste det frem et nytt grunnlag for stiftelse av sameie gjennom indirekte bidrag til ervervet av eiendelen basert på arbeid i hjemmet. Selv om den av ektefellene bidro med alle direkte midler (penger), kunne den andre ektefellen opparbeide seg en eiendomsrett i gjenstanden gjennom indirekte bidrag. Rettspraksis gav ektefellen eiendomsrett basert på at ektefellen bidro med dekning av familiens løpende utgifter og utførelsen av hjemmearbeidet, såkalt husmorsameie.
Poenget i denne sammenheng er at man anså kvinnens bidrag i hjemmet som et bidrag som gjorde den andre ektefellen (mannen) ble i stand til å kunne benytte en større andel av pengene til anskaffelse av gjenstanden.
Grunnlaget for sameie basert på indirekte bidrag ble slått fast i Høyesterett i dommen gjengitt i Rt. 1975 s. 220, den såkalte husmordommen. Saken gjaldt en mindre enebolig som mannen hadde anskaffet ved mannens arbeidsinntekt og hans arbeid i boligen gjort i fritiden. Hustruen hadde ikke ytet noe vesentlig bidrag til byggingen, men hadde stelt huset og 3 små barn og derved muliggjort mannens innsats med oppføringen av bygget.
Høyesterett forkastet enstemmig mannens krav om å få eiendommen utlagt til seg alene. Tre dommere fant at eiendommen måtte anses innbragt i fellesskap, idet vurderingen av en ektefelles arbeid i hjemmet etter hvert hadde endret seg, slik at også dette arbeid måtte komme i betraktning. Om arbeid i hjemmet skulle tillegges avgjørende vekt, ville dog være avhengig av en konkret vurdering. To dommere begrunnet resultatet med at det etter forholdene måtte anses «åpenbart urimelig» om mannen fikk utlagt eiendommen. – Hustruens krav om å få utlagt eiendommen i medhold av skifteloven § 50 tredje ledd ble under dissens (3-2) forkastet. Flertallet fant at når eiendommen måtte anses innbrakt i fellesskap burde også ektefellene i fellesskap nyte godt av den reelle verdi.
Indirekte bidrag er også ansett som grunnlag for sameie i samboerforhold, jf. Rt. 1978 s. 1352, Rt 1982 s. 1102 og Rt. 1984 s. 497.
Ved vedtakelsen av ekteskapsloven av 1991, ble stiftelsesgrunnlaget for sameie basert på arbeid i hjemmet slått fast i ekteskapsloven § 31 tredje ledd. Etter denne bestemmelsen følger det at man ved vurderingen av hvem som har ervervet eiendeler som har tjent til ektefellenes felles personlige bruk, som felles bolig og vanlig innbo, skal det legges vekt på en ektefelles arbeid i hjemmet. Bestemmelsen er en lovfesting (kodifisering) av den rettssetningen som er utviklet gjennom Rt. 1975 s. 220 og senere praksis.
I forarbeidene til ekteskapsloven § 31 tredje ledd, Ot.Prop.nr. 28 (1990-1991) s. 104 uttales:
I tredje ledd foreslås det å lovfeste rettssetningen som er utviklet gjennom avgjørelsen i Rt-1975-220 og senere praksis om at arbeid i hjemmet kan danne grunnlag for sameie blant annet i felles bolig og vanlig innbo. Utvalget foreslår at tredje ledd begrenses til å gjelde felles bolig og vanlig innbo. Departementet går inn for at bestemmelsen i prinsippet skal gjelde alle eiendeler som har tjent til ektefellens felles personlige bruk. Utvalget og departementets begrunnelser er gitt i delinnstilling II punkt 7.4 og i kapittel VIII avsnitt 6 foran.
Inn under «eiendeler som har tjent til ektefellenes felles personlige bruk» faller først og fremst felles bolig og vanlig innbo i boligen. Slike eiendeler er derfor uttrykkelig nevnt i lovteksten. Antikviteter, kunstverk mv kan ikke anses som vanlig innbo. Andre eksempler på eiendeler som kan ha tjent til ektefellenes felles personlige bruk, er fritidseiendom, bil og båt. Slike eiendeler går imidlertid ikke automatisk inn under tredje ledd; spørsmålet må vurderes konkret i det enkelte tilfellet.
Gjeldende rett synes å stille større krav for at arbeid i hjemmet skal danne grunnlag for sameie i fritidseiendommer, biler og båter enn i felles bolig og vanlig innbo. Slik bør det være også etter utkastet.
Utvalget tar på s 102 i utredningen standpunkt til en del tvilsspørsmål som ikke er avklart gjennom rettspraksis. Departementet er enig i utvalgets synspunkter. Departementet vil særlig understreke at arbeid i hjemmet etter omstendighetene bør kunne gi grunnlag for sameierett selv om dette arbeidet ikke har vært noen nødvendig betingelse for at ervervet kunne finne sted.
Andre og tredje ledd kan fravikes ved avtale. Hvis avtalen innebærer en gaveoverføring, må den inngås i ektepakts form, se utkastet § 50. Om avkall på medeiendomsrett før et sameie er etablert, se delinnstilling II s 102.
I forbindelse med vedtakelsen av ekteskapsloven av 1991, vurderte departementet om man skulle lovfeste reglene om sameie basert på indirekte bidrag, Ot.Prop.nr. 28 (1990-1991). Det fremkommer av forarbeidene at:
«Justisdepartementet er enig med utvalget og høringsinstansene i at det er behov for å lovfeste reglene om sameie slik de har utviklet seg gjennom rettspraksis, og slutter seg til utvalgets begrunnelse. Etter departementets syn kan det ikke være avgjørende at en slik lovfesting vil føre til at man fjerner seg fra det tilsvarende lovgrunnlaget i de andre nordiske landene. Det finnes allerede etter gjeldende uskreven rett en ganske vid sameiepraksis som legger vekt på arbeidet i hjemmet, i alle fall i tilknytning til ektefellenes felles bolig. Som nevnt blant annet i Rt-1975-220, må denne praksis anses å være i samsvar med den alminnelige rettsoppfatning i Norge i dag. Dette inntrykket har befestet seg ytterligere gjennom den enstemmige oppslutningen som utvalgets forslag har fått under høringen. Departementet finner ikke at hensynet til nordisk rettsenhet alene gir grunn til å reversere en slik rettsutvikling. Det er etter departementets oppfatning en klar fordel om domstolenes sameiepraksis kommer til uttrykk i loven. Å utelate en regel om dette ville gi et ufullstendig bilde av rettstilstanden i dag. Videre vil en lovbestemmelse kunne klargjøre enkelte avgrensningsspørsmål som ennå ikke fullt ut er avklart gjennom rettspraksis».
Sameie basert på indirekte bidrag beror på en skjønnsmessig vurdering
Hvorvidt det foreligger et sameie beror på en konkret skjønnsmessig helhetsvurdering, der graden av medvirkning til anskaffelsen (hjemmearbeidets økonomiske betydning for ervervet) vil stå sentralt i vurderingen. Videre vil karakteren av om ervervet bygger på et felles prosjekt for ektefellene stå sentralt. Dersom anskaffelsen er gjort gjennom arv eller gave, vil indirekte sameie gjennom arbeid i hjemmet være utelukket. Dersom den utearbeidende anskaffer en bolig, hytte og bil for inntekt, som er opptjent mens husmoren er hjemme med små barn, vil eiendelene normalt bli i sameie med en halvpart på hver, (Sverdrup s. 350 flg.)
Arbeid i hjemmet som vil kunne danne grunnlag for sameie vil blant annet være arbeid som omfatter omsorg for barn og husarbeid. Rent husarbeid uten omsorg for felles barn vil neppe være nok til å danne sameie.
