Ekteskapsloven bygger på prinsippet om at ekteskapet ikke medfører begrensninger i råderetten. Dette innebærer at ektefellen som hovedregel kan selge, overdra, leie bort, pantsette mv. de formuesobjekter som tilhører ektefellen.
Hovedregelen om fri disposisjonsrett over egne eiendeler ville lett kunne bli urimelig overfor den andre ektefellen. Noen eiendeler har en så sentral betydning for den daglige tilværelse, at det er rimelig å oppstille visse skranker for råderetten.
Bestemmelsen i ekteskapsloven § 33 oppstiller derfor krav om samtykke til disposisjoner som gjelder løsøre som anses som vanlig innbo i felles hjem og over gjenstander som tjener til barnas personlige bruk. I disse tilfellene kreves det ikke at samtykke er skriftlig.
Ekteskapsloven § 33 lyder slik:
«En ektefelle kan ikke uten samtykke fra den andre ektefellen overdra, leie bort eller pantsette vanlig innbo i det felles hjemmet eller gjenstander som er bestemt til bruk for barna.
Bestemmelsen i § 32 andre ledd gjelder tilsvarende».
Hva som omfattes av uttrykket «vanlig innbo» beror på en konkret skjønnsmessig vurdering, hvor momenter som partenes økonomiske situasjon og stilling vil kunne spille inn på hva som anses vanlig. Ganske sikkert kan man imidlertid si at innbo slik som stuemøblement, kjøleskap, vaskemaskin og liknende vil anses som «vanlig innbo». Verdifulle antikviteter og malerier vil som regel falle utenfor uttrykket «vanlig innbo» og krever således ikke samtykke fra den andre ektefelle i forbindelse med rettslige disposisjoner.
Ektefellen kan kreve at tingretten avgjør spørsmålet
Dersom samtykke blir nektet eller ikke kan skaffes innen rimelig tid, kan ektefellen eller den andre parten i avtalen kreve at tingretten avgjør spørsmålet om disposisjonen skal tillates.
Retten skal gi tillatelse hvis retten finner at det ikke foreligger rimelig grunn for den andre ektefellen til å nekte samtykke. Hva som ligger i «rimelig grunn» må avgjøres etter en konkret skjønnsmessig vurdering. Rettens beslutning treffes ved kjennelse som kan påankes.
Omstøtelse av ulovlige disposisjoner
Dersom en ektefelle foretar en rettslig disposisjon som nevnt ovenfor uten den andre ektefellens samtykke, er reaksjonen at man må få eiendelen tilbake eller heftelsen slettet. For at dette skal skje må den ektefellen som ikke har gitt samtykke, kreve avtalen omstøtt ved dom.
En omstøtelse av avtalen vil si at avtalen kjennes ugyldig med tilbakevirkende kraft. Dette vil imidlertid ramme medkontrahentens interesser særlig hardt, en slik omstøtelse må derfor skje raskt, slik at medkontrahenten ikke rekker å innrette seg i særlig stor grad. Søksmål må derfor reises innen seks måneder etter at ektefellen fant ut om avtalen, og senest ett år etter at avtalen ble tinglyst. Dette innebærer i praksis at det kan være for sent å få avtalen omstøtt når ektefellen får kunnskap om avtalen.
Ekteskapsloven § 35 lyder slik:
Har en ektefelle handlet i strid med § 32 eller § 33, kan den andre ektefellen kreve avtalen omstøtt ved dom. En avtale som omfattes av § 33, kan likevel ikke omstøtes dersom den andre parten ved overleveringen hadde rimelig grunn til å tro at ektefellen hadde rett til å inngå avtalen.
Søksmål må reises innen seks måneder etter at ektefellen fikk kunnskap om avtalen, og senest innen ett år etter tinglysningen dersom avtalen gjelder fast eiendom, eller etter overleveringen dersom den gjelder andre eiendeler.
