Felleseie er ekteskapslovens normalordning

Når et ekteskap opphører, enten ved skilsmisse eller ved død, må det som regel fortas et økonomisk oppgjør. Hvordan dette oppgjøret skal gjennomføres avhenger av om ektefellene har felleseie eller særeie. Felleseie og særeie er kun navn på den formuesordning ektefellene har valgt å ha, det har ingenting med de reelle eierforholdene å gjøre.

Det er først ved ekteskapets opphør at disse begrepene får noen reell betydning da disse formuesordningene legger føringer på hvordan det økonomiske oppgjøret skal foregå. Hva slags formuesforhold ektefellene ønsker avtales normalt ved ekteskapets inngåelse, men kan også avtales under ekteskapet.

Felleseie er lovens normalordning. Dersom ikke ektefellene har avtalt annet, eller annet er bestemt av giver eller arvelater, er midlene felleseie som er gjenstand for deling.  Felleseie innebærer at ektefellenes aktiva (verdier) skal deles likt mellom de to, etter at det er gjort fradrag for gjeld (netto), jf. ekteskapsloven § 58 første ledd.

Det er viktig å være klar over at begrepet felleseie kun knytter seg til den økonomiske verdien av en gjenstand. Slik at det er verdien som skal deles likt, ikke den enkelte gjenstand.

Har ikke ektefellene ved ektepakt avtalt at deres formuesgjenstander skal holdes utenfor deling (særeie), eller arvelater ved testament har bestemt at pliktdelsarv skal være særeie, så har ektefellene det man kaller felleseie.

Selv om man har felleseie bør man likevel være oppmerksom på at det finnes en rekke regler om verdier man kan holde utenfor delingen, for eksempel skjevdelingskrav eller forloddskrav. Dette innebærer at i de fleste tilfeller vil ikke hver av partene sitte igjen med like verdier etter et skillsmisseoppgjør.