Lurer du på noe innen familierett? Ta kontakt med en av våre spesialister
Innhold omektefellenes gjensidige underholdningsplikt
Ektefellenes undergoldningsplikt
Ektefellene har en gjensidig underholdningsplikt overfor hverandre og barna.
Ekteskapsloven § 38 første ledd fastslår at ektefellene sammen har ansvaret for de utgiftene og det arbeidet som kreves for felles hushold og til dekning av andre felles behov, oppfostringen av barna og hver ektefelles særlige behov.
Ektefellene bidrar ved tilskudd av penger, ved arbeid i hjemmet eller på annen måte. Selv om det ikke sies uttrykkelig i lovteksten, fremkommer det av lovforarbeidene at partene pliktig til å yte etter evne, jf. NOU 1987: 30 s. 104-105.
Underholdningsplikten omfatter blant annet utgifter til felles hushold som mat, klær, bolig, strøm, bil, og dekning av andre løpende utgifter. Videre omfatter underholdningsplikten den andre ektefellens særlige behov, slik som for eksempel kostnader til lege, klær, medlemskontingenter, kinobilletter ol.
Det følger av loven at man kan bidra både ved penger, arbeid i hjemmet og på annen måte, for å dekke sin del av underholdsansvaret. Omfanget av plikten må vurderes konkret i hver enkelt familie og i praksis vil det være opp til hver enkelt familie hvordan de ønsker å fordele utgiftene.
Ektefellene skal bidra etter evne
Underholdningsplikten går ut på at hver av ektefellene skal bidra etter evne, dette følger av lovens forarbeider. Det innebærer at utdanning, arbeidskapasitet, helse, gjeldsbyrde og andre liknende forhold kan spille inn i vurderingen om hvordan og hvor mye en ektefelle skal bidra. En som er ufør kan for eksempel være forpliktet til å ta en mindre del av ansvaret enn en som er i full jobb.
Denne gjensidige underholdsplikten er uavhengig av om ektefellene har felleseie eller særeie.
En ektefelle kan i rimelig utstrekning kreve penger av den andre ektefellen for å dekke utgifter til deres felles behov, utgifter i husstanden, oppfostring av barna eller vedkommende sine egne særlige behov. Dette kan imidlertid kun gjøres dersom ektefellen selv først har dekket sin del av underholdsplikten. Lovens system er således at en ektefelle først og fremst skal bruke egne midler til eget underhold.
Underholdningsplikten opphører ved samlivsbrudd
Ektefellenes gjensidige underholdningsplikt opphører ved separasjon eller skilsmisse, jf. ekteskapsloven § 79.
Er en ektefelles evne til og mulighet for å sørge for et passende underhold blitt dårligere som følge av omsorgen for felles barn eller fordelingen av felles oppgaver under samlivet, kan den andre ektefellen likevel pålegges å betale bidrag til den andre ektefellen, jf. ekteskapsloven § 79 annet ledd.
Bestemmelsen er en «kan» regel og bestemmelsen tar særlig sikte på situasjoner det sen ene ektefellen blir urimelig dårlig stilt fordi man har hatt omsorg for barn eller fordi man har tatt en større del av arbeidet i hjemmet.
Ekteskapsloven § 38 lyder slik:
- 38. Ektefellers felles ansvar for underhold av familien.
Ektefellene har sammen ansvaret for de utgiftene og det arbeidet som kreves for det felles hushold og til dekning av andre felles behov, oppfostringen av barna og hver ektefelles særlige behov. Ektefellene bidrar ved tilskudd av penger, ved virksomhet i hjemmet eller på annen måte.
En ektefelle kan i rimelig utstrekning kreve penger av den andre ektefellen til å dekke utgifter som nevnt i første ledd. En ektefelle som ikke oppfyller plikten til å stille nødvendige midler til rådighet for den andre, kan pålegges å betale bestemte beløp. §§ 81 andre ledd, 83, 84, 85 andre ledd, 92 og 93 gjelder tilsvarende så langt de passer.
