Barnefordeling – Nyttig å vite i foreldretvist

Foreldretvist er betegnelsen på saker hvor foreldrene er uenige om hvem som skal ha foreldreansvar, hvor barnet skal bo, fastsettelse av samvær eller flytting til utlandet. Lovgiver har valgt å bytte ut ordet barnefordelingssak med foreldretvist  for å understreke at slike tvister gjelder foreldrene til barnet.  

Dere må til mekling først | foreldretvist   

Prosessen i foreldrevister er annerledes enn andre saker som behandles i domstolene. Prosessen bygger på at det er til barnets beste om foreldrene selv blir enige. Enighet i foreldretvister anses som konfliktdempende og som grunnlag for fremtidig samarbeid. Det første steget i en foreldretvist er obligatorisk mekling. Partene møter til mekling på familievernkontoret eller annen godkjent mekler med mål om å løse saken. Etter at mekling er gjennomført utstedes en meklingsattest. Gyldig meklingsattest er en forutsetning for å bringe saken inn til retten.  

Mekling i regi av domstolene i foreldretvister 

Dersom en foreldretvist blir brakt inn for retten, vil domstolene som hovedregel forsøke å mekle mellom partene. Retten oppnevner ofte sakkyndige. Foreldre og advokater møter dommeren og en sakkyndig psykolog i et saksforberedende rettsmøte hos tingretten. Formålet med saksforberedende rettsmøter er å klarlegge sakens tvistepunkter og bidra til en løsning gjennom avtale. Ofte inngås det midlertidige avtaler som gjelder frem til partene møter til et nytt rettsmøte. I denne perioden vil ofte sakkyndig psykolog få mulighet til å snakke med både barn og foreldre for å få en større forståelse av saken. Det neste saksforberedende møtet tar ofte for seg hvordan den midlertidige avtalen fra forrige møte har fungert. Videre får den sakkyndige uttale seg om de observasjoner som er gjort så langt. Dette kan danne grunnlag for en ny midlertidig eller endelig avtale. Et saksforberedende møte kan ende med flere utfall. Dersom foreldrene kommer til enighet, vil saken forlikes. Det kan avtales flere saksforberedende møter i tilfeller der foreldrene ikke står for langt fra hverandre på sakens tvistepunkter. Dersom foreldrene fremdeles er svært uenige går saken videre til hovedforhandling som avsluttes med en dom.  

Advokatens rolle i en foreldretvist 

Advokatens rolle i foreldretvister er spesiell. Advokaten skal alltid vurdere om det er mulig for foreldrene å inngå forlik, og legge til rette for at partene kan komme til enighet. Advokatens plikter i større grad enn ellers å ivareta andre hensyn enn utelukkende klientens egen interesse, nemlig barnet.  

Hva kan domstolene ta stilling til i foreldretvister?  

I de fleste sivile saker har partene fri rådighet over saken. Dette innebærer at retten må holde seg innenfor de påstandene og bevisene som partene presenterer. Dette gjelder ikke fult ut i foreldretvister. I foreldretvister er retten ikke bundet av partenes anførsler og påstander, og skal på eget initiativ sørge for at saken er godt opplyst. Dersom partene inngår avtale i retten, er domstolene blant annet forpliktet til å påse og vurdere at avtalen er til barnets beste. Domstolene kan derfor ta stilling til alle spørsmål knyttet til barnefordelingen i foreldretvister. Nedenfor følger en oversikt over vanlige krav i foreldretvister:

• Foreldreansvar
• Fast bosted
• Delt fast bosted
• Samvær og samværsomfang
• Flytting med barnet til utlandet

Krav om foreldreansvar 

Begrepet foreldreansvar er et sentralt begrep i barneretten. Til foreldreansvaret knytter det seg både rettigheter og plikter overfor barnet. Lovens utgangspunkt bygger på at foreldre har felles foreldreansvar for barn de har sammen. Felles foreldreansvar er antatt å være til barnets beste, men det finnes unntak. Dersom en forelder med foreldreansvar ikke overholder sine omsorgsplikter eller på annen måte ikke utøver foreldreansvaret, kan det være grunnlag for å reise sak om foreldreansvar. En forelder kan fremsette krav om å få foreldreansvaret alene. Terskelen for å få dom for at du skal ha foreldreansvaret alene er relativt høy. Det finnes likevel mange grunner til at dette fremstår som den beste løsningen for barnet. Les mer om:

• Foreldreansvar alene 

Krav om fast bosted

Ved samlivsbrudd må man ta stilling til hvor barnet skal bo fast. Barneloven åpner for to alternativer. Dere kan avtale at barnet skal bo fast hos en av foreldrene eller hos begge, kalt delt fast bosted. Begrepet bosted refererer seg ikke til tiden man tilbringer med barnet. Kort oppsummert har bostedsløsningen en side til økonomien og i forhold til retten til å ta beslutninger på vegne av barnet. Det følger blant annet av loven at en forelder som har fast bosted kan ta avgjørelse om å flytte med barnet. Ved uenighet kan retten kan avsi dom for hvor barnet skal bo fast. Krav om fast bosted kan også reises etter at avtale er inngått og selv om barnet allerede bor fast hos en av foreldrene, dersom ordningen ikke er til barnets beste. Les mer om:

• Forskjellen på foreldreansvar og fast bosted 

Krav om delt fast bosted

Begrepet delt fast bosted er for mange uklart. Kort oppsummert har delt fast bosted en side til økonomien og bidragsreglene og en side til retten til å ta beslutninger. Når foreldrene har avtalt delt fast bosted skal man i fellesskap ta alle beslutninger om barnet sammen. Foreldrene er ofte uenige om barnet skal ha fast bosted hos en av foreldrene eller om barnet skal bo fast hos begge foreldrene, kalt delt fast bosted. Foreldre kan reise krav om delt fast bosted. Et eksempel på dette er en avgjørelse fra lagmannsretten i 2017 som gjaldt en gutt på 3 år: Foreldrene var enige om at han skulle være like mye hos hver, men var uenige om bosted. Betenkelighetene knyttet til delt bosted, særlig for små barn, slo ikke til, og forholdene og forutsetningene for delt bosted forelå. Det var ikke lenger noen sterk konflikt mellom foreldrene og de samarbeidet greit. Det var ingen saklig grunn til at den ene skulle ha bostedet fremfor den andre. Les mer om:

• Folkeregistrert adresse ved delt bosted 
• Delt fast bosted 

Krav om flytting til utlandet

Når man har felles foreldreansvar, må begge samtykke til at barnet kan flytte ut av landet. Dersom den ene forelderen nekter å samtykke, kan man reise sak om flytting. Flytting til utlandet har blitt særlig aktuelt i de senere årene. Mange kommer til Norge for å arbeide og vil kanskje returnere til sitt hjemland etter noen år. Les mer om

• Flytting til utlandet  

Ulike samværsordninger i barnefordelingssaker

I barnefordelingssaker kan det avtales ulike samværsordninger. Foreldrene står fritt til å avtale den ordningen man mener er best for barnet og det er ingen offentlig kontroll med hva foreldrene avtaler. Dersom man ikke blir enige kan man reise sak om samvær og omfanget av samvær. Barneloven bygger på at det er til barnets beste med god kontakt med begge foreldrene også etter et samlivsbrudd. Les mer om:

• Rett til samvær med felles barn 
• Når samvær ikke er til barnets beste 
• Når kan man stanse samvær
• Samvær med tilsyn 
• Samvær med barn 

 

Hva vektlegger domstolene i barnefordelingssaker?

Gjennom rettspraksis er det tydelig hvilke momenter som gjennomgående blir vektlagt i barnefordelingssaker.

Barnets beste

Barnets beste er det styrende hensynet i alle saker som omhandler barn. Andre hensyn vil likevel spille en rolle i avgjørelsen, særlig der det ikke er klart hva som er til barnets beste.

Status quo

Status quo-prinsippet er det mest sentrale argumentet i rettspraksis. Dette innebærer at man foretrekker at den etablerte ordningen opprettholdes, altså status quo. Bakgrunnen for dette hensynet er risikoen et miljøskifte og flytting kan innebære for barn. Det kan være både tale om indre og ytre miljøskifte. Et indre miljøskifte vil være bytte av hovedomsorgsperson, for eksempel ved flytting fra den ene forelderen til den andre. Et ytre miljøskifte innebærer å bytte skole, omgangskrets, nærmiljø og nettverk. For noen barn vil det imidlertid innebære fordeler å flytte. Hver sak må vurderes konkret.

Best samlet foreldrekontakt

Det er antatt at det er til det beste for barn å ha mest mulig kontakt med begge foreldrene sine. Det hender seg at den ene forelderen er konfliktdrivende og lite villig til å samarbeide om samvær. Rettspraksis viser at barnet ofte blir flyttet til den mest samarbeidsvillige og konfliktdempende forelderen. Best mulig foreldrekontakt kan innebære at barnet bør flytte fra hovedomsorgspersonen til den andre forelderen. Dette er ofte direkte i strid med hensynet til status quo. Det vil derfor være nødvendig å foreta en konkret vurdering av hva som vil være til barnets beste i hver enkelt sak.

Foreldrenes personlige forutsetninger og egenskaper

I barnefordelingssaker legges det vekt på foreldrenes personlige forutsetninger og egenskaper. I praksis viser det seg ofte at evnen til å tilby en omsorgsfull, varm og kjærlighetsfull relasjon er et viktig moment. En egenskap som blir svært positivt vektlagt er evnen til å skjerme barnet fra foreldrekonflikten. Det kan regnes som negative egenskaper dersom foreldre lider av alvorlige problemer med alkohol, narkotika eller psykisk helse.

Stabile og trygge oppvekstsvilkår

Barnet vil ofte få stabile og trygge oppvekstsvilkår hos begge foreldre. Dersom det er klare forskjeller, trekkes det gjerne frem som argument i barnefordelingssaker. Momenter som nevnes er knyttet til barnets bomiljø, om foreldrene er i arbeid, om familiesituasjonen fremstår stabil, eller om det til stadighet er hyppig skifte av partner, blir fremhevet. Barnets muligheter til utvikling vil også være sentralt i vurderingen av om forelderen kan tilby stabile og trygge oppvekstsvilkår.

Søskenkontakt

Det er alminnelig antatt at søsken ikke bør splittes. Ved foreldres samlivsbrudd vil søsken gjerne ha særlig behov for den støtten og stabiliteten det medfører å bo sammen. Det kan imidlertid tenke seg at barna ønsker å bo hos hver sine foreldre eller at de ikke ønsker å bo sammen med hverandre. Det viktige er uansett å velge den løsningen som vil være til barnets beste, selv om den kanskje ikke fremstår som mest rettferdig for foreldrene.

Barnets ønske

I barnefordelingssaker er det særdeles viktig å høre på barnets mening. Det er nedfelt både i barneloven og barnekonvensjonen at barnet har rett til å bli hørt, og at meningen skal tillegges vekt. Dette gjelder i større grad jo eldre barnet er. Det er likevel ikke gitt at barnets ønske etterkommes. Andre løsninger kan fremstå som barnets beste, og det er dessuten viktig at barnet selv ikke skal stå ansvarlig for avgjørelser om barnefordeling.