MENUMENU
MENUMENU

Samvær med barn

Samvær med barn er en grunnleggende rett for både barn og forelder, som ikke bor sammen, til å tilbringe tid sammen.

Samværsretten gjelder uavhengig av om foreldrene har vært gift, samboere eller aldri bodd sammen og gjelder uavhengig av om foreldrene har felles foreldreansvar for barnet.

Det helt klare utgangspunktet i norsk rett er at barn og foreldre har rett til samvær med hverandre. Dette innebærer at den av foreldrene som ikke bor fast sammen med barnet har en lovfestet rett til samvær, dersom ikke noe annet er avtalt eller fastsatt.

Retten til samvær følger av FNs barnekonvensjon og barneloven og er en grunnleggende rettighet for barnet til å opprettholde kontakten med begge foreldrene, samtidig som den av foreldrene barnet ikke bor fast sammen med har en rett til samvær med barnet – samværsrett.

Samvær anses normalt å være til barnets beste

Barnekonvensjonen bygger på synet om at samvær mellom barn og foreldre er viktig og verdifullt for barn. Konvensjonen pålegger statene (Norge) å respektere barnets rett til å opprettholde personlig forbindelser og direkte kontakt med begge foreldrene regelmessig, med mindre dette er i strid med barnets beste, jf. barnekonvensjonen artikkel 9 nr. 3.

Barneloven bygger på samme presumsjon (formodning) om at det er til barnets beste å ha god kontakt med begge foreldre, selv om foreldrene ikke lever sammen. Det grunnleggende utgangspunktet i barneloven er derfor at barnet skal kunne opprettholde kontakten med begge foreldrene gjennom samvær, med mindre samvær ikke er til barnets beste.

Barneloven 42 første ledd uttrykker prinsippet om barnets rett til samvær. Etter denne bestemmelsen har barnet har rett til samvær med begge foreldrene, selv om de lever hver for seg. Foreldrene har gjensidig ansvar for at samværsretten bli oppfylt.

Barneloven § 43 første ledd uttrykker prinsippet om foreldrenes rett til samvær med barnet. Etter denne bestemmelsen har den av foreldrene som ikke bor sammen med barnet rett til samvær med barnet, dersom ikke annet er avtalt eller fastsatt.

Barnets rett til samvær

Samværsretten er altså gjensidig og gir både barnet en rett til samvær, samtidig som den gir den voksne rett til samvær med barnet. Barnets rett til samvær er imidlertid svakt regulert i barneloven. Dersom en far eller mor ikke ønsker samvær med barnet, vil ikke barnet kunne gjennomtvinge samvær med den voksne, selv om barnet har rett til samvær. Barnet er ikke part i en samværssak og barnet vil ikke kunne gå til sak for å gjennomtvinge samværet, eller kreve samværet tvangsfullbyrdet. Barnet er på mange måter prisgitt at de vokse ønsker samvær og legger til rette for samvær.

Det er ingen sanksjoner mot at den voksne ikke følger opp samværet. Men følges ikke samværet opp, kan den berettigede bli pålagt å betale høyere underholdsbidrag, jf. barneloven § 71 om bidragsreduksjon for samvær. Den sanksjonen som ellers finnes overfor den samværsberettigede, er reduksjon eller fratakelse av samværsretten.

Den voksne sin rett til samvær med barnet vil i mange tilfeller kunne gjennomtvinges gjennom at forelderen har partsrettigheter og kan reise søksmål og krav om samvær. Videre vil en forelder som hovedregel kunne gjennomtvinge samværsretten gjennom reglene om tvangsfullbyrdelse.

Avtalefrihet om samvær med barn

Hovedregelen er at foreldrene selv avtaler omfanget av samvær. Foreldrene kan også avtale at det ikke skal være samvær. Om det skal være samvær eller ikke, eventuelt omfanget av samværet, skal avgjøres ut fra hva som er til barnets beste, jf. barneloven § 48. Samværet må tilpasses til det enkelte barn og barnets situasjon ut fra hva som er til barnets beste.

Det er ikke offentlig kontroll av samværsavtalene foreldrene inngår. Foreldre som gjennomgår samlivsbrudd med barn under 16 år, må imidlertid til mekling. Formålet med meklingen er å komme frem til en skriftlig avtale om foreldreansvar, fast bosted og samvær. Mekleren plikter å ha fokus på barnets beste og gjøre foreldrene oppmerksomme på barnets rett til å bli hørt.

Omfanget av samværsretten

Det er mange ulike samværsordninger. Samværsretten kan variere fra helt minimale ordninger, der man har samvær noen timer av gangen med tilsyn til omfattende samvær opp til 50 % av tiden. Det kan være ulike grunner til begrenset samvær, men ofte er det fordi den samværsberettigende har begrenset samværskompetanse, eller at det er en høy konflikt mellom foreldrene som barnet blir eksponert for. Men det kan også være fordi barnet ikke kjenner en av foreldrene, og at samværene må trappes opp forsiktig.

Omfanget av samværet bør også justeres etter hvert som barnet blir eldre.

Foreldrene har full avtalefrihet når det kommer til omfanget av samvær. Hverken barneloven eller barnekonvensjonen har regler som spesifiserer omfanget av samværsretten eller hvor samværet skal gjennomføres. Utgangspunktet er at det er opp til foreldrene å finne en god løsning for barnet. Det fremgår eksplisitt av barneloven § 43 andre ledd første punktum at foreldrene selv avtaler omfanget av samværsretten på bakgrunn av hva de mener er det beste for barnet.

Det følger av bestemmelsen at man i barnets beste – vurderingen blant annet skal legge vekt på hensynet til best mulig samlet foreldrekontakt, hvor gammel barnet er, i hvilken grad barnet er knyttet til sitt nærmiljø, reiseavstanden mellom foreldrene og hensynet til barnet ellers. Disse momentene ble tilføyd ved lovendring i 2006 og formålet var å få frem at samværsretten skal fastsettes etter en individuell vurdering (Ot.Prop. nr. 103 (2004-2005).

Vanlig samvær er ikke en mal

Avgjørelser om samvær skal rette seg etter hva som er til barnets beste.

Barneloven § 43 annet ledd inneholder en definisjon av begrepet «vanlig samværsrett» når uttrykket blir brukt i en rettslig avgjørelse eller en avtale. Loven definerer vanlig samvær til å være en ettermiddag i uken med overnatting, annenhver helg, til sammen tre uker i sommerferien, og annenhver høst-, jule, vinter- og påskeferie.

Legaldefinisjonen i loven er ikke en mal for hva som er til barnets beste. Forarbeidene til loven (Ot.prp. nr. 56 (1996-1997) understreker viktigheten av å fastholde prinsippet om at foreldrene har full avtalefrihet når det gjelder samværsordningen.

Det pekes på faren ved å innta en definisjon i loven ved at den kan virke som en tvangstrøye. Det er understreket at samværet skal tilpasses barnets alder og behov. I tillegg til barnets alder og behov, bør det sees hen til reiseavstand mellom foreldrene, tidligere kontakt med samværsforelderen, fridager på skolen osv. Når samvær i helger, jul og påske skal begynne og avsluttes kan også med fordel konkretiseres.

Forarbeidene understreket viktigheten av at barna opprettholder omfattende og god kontakt med begge foreldre etter et samlivsbrudd. Samværsordningene må tilpasses barnas alder og behov, og det må anses som positivt at foreldre avtaler samværsordninger som er mer omfattende enn lovens definisjon av såkalt «vanlig samvær». For skolebarn kan f eks skoleferiene deles likt mellom foreldrene, dersom dette er en ordning som passer barnet.

Høyesterett uttalte i Rt 2011 s. 1572 eksplisitt at vanlig samvær ikke er lovens utgangspunkt.

Samværsnekt

Det rettslige utgangspunktet er at barnet har rett til kontakt med begge foreldrene, samtidig som den andre forelderen har rett til samvær med barnet. Det skal derfor mye til før man har rett til å stanse eller nekte samvær.

Dersom en av foreldrene hindrer barnet kontakt uten at det foreligger gode grunner, vil dette kunne få betydning for hvem av foreldrene som bør ha hovedomsorgen for barnet. I rettspraksis har man vektlagt hensynet til best mulig samlet foreldrekontakt. Dette betyr at retten blant annet vil legge stor vekt på hvem av foreldrene som best kan tilrettelegge for at barnet har god kontakt med begge foreldrene i sin vurdering av hvor barnet skal bo fast.

På den annen side har den barnet bor fast med noen ganger en plikt til å påse at skadelig samvær opphører. Dette er ofte vanskelige vurderinger som må tas av den barnet bor fast sammen med.

I de tilfellene det er tale om å stanse samvær, er vårt råd at man rådfører seg med advokat.

Det kan være mange grunner til at samværene bør stanses, for eksempel:

  • Risiko for vold eller overgrep
  • Risiko for barnebortføring
  • Barnet motsetter seg samvær
  • Høy konflikt mellom foreldrene som overføres til barnet

Samvær med tilsyn

I de tilfellene samvær er risikofylt for barnet, kan det være en mellomløsning at samværene gjennomføres med tilsyn. På denne måtes kan barnet opprettholde en kontakt med begge foreldrene, samtidig som samværene gjennomføres i trygge rammer.

Man skiller mellom to former for tilsyn, beskyttet tilsyn og støttet tilsyn.

Det er domstolene som kan pålegge det offentlige å føre tilsyn under samvær.

For at retten skal kunne pålegge tilsyn må barnets behov tilsi det. Det kan være mange årsaker til at samvær under tilsyn synes å være til barnets beste, enten det er for en kort periode eller over lengre tid.

Du kan lese mer om tilsyn her

Beskyttet tilsyn

Beskyttet tilsyn benyttes der et avgrenset samvær anses å være til det beste for barnet, og i de tilfellene det er behov for kontinuerlig tilsyn eller overvåkning under hele samværet.

Beskyttet tilsyn er således omfattende, og kan for eksempel pålegges dersom det er problematikk knyttet til vold, rus eller alvorlige psykiske lidelser hos samværsforelderen.

Pålegger retten beskyttet tilsyn, skal det oppnevnes en tilsynsperson fra den kommunale barneverntjenesten, og formålet er beskyttelse.

Beskyttet tilsynet har en begrensning på 16 timer pr. år.

Støttet tilsyn

Støttet tilsyn er med mer fleksibel ordning som er mindre omfattende enn beskyttet tilsyn.

Støttet tilsyn benyttes der det ikke er behov for å overvåke barnet og forelderen under hele samværet, men hvor behovet snarere er å støtte foreldrefunksjonen eller å veilede.

En praktisk viktig gruppe hvor det ofte fastsettes samvær under tilsyn er der hvor barnet og forelderen av ulike grunner ikke kjenner hverandre, eller har hatt lite kontakt. I en kontaktetableringsfase kan støttet tilsyn være et egnet virkemiddel for å trygge barnet i en uvant situasjon.

Det er Bufetat som har ansvaret for å føre det støttede tilsynet. Kompetansen er derfra delegert til familievernkontorene som oppnevner en tilsynsperson.

Støttet tilsyn kan fastsettes inntil 32 timer pr. år.

Barnets rett til å bli hørt i samværssak

Enten foreldrene inngår avtale om samvær eller domstolene må fastsette samværsretten, har barnet rett til å bli hørt i spørsmålet om samvær. Det følger av Grunnloven § 104, barnekonvensjonen artikkel 12 og barneloven § 31 at barn som er i stand til å danne seg sitt eget synspunkt på det saken dreiser seg om, skal gis anledning til å bli hørt før det tas avgjørelse om personlige forhold som vedrører barna.

Et barn som er fylt sju år, og yngre barn som er i stand til å danne seg eget synspunkt, skal få informasjon og mulighet til å si sin meining før det blir tatt avgjørelse om personlige forhold for barnet, blant annet om foreldreansvaret, hvor barnet skal bo fast og samvær. Barnets mening skal vektlegges etter barnets alder og modenhet. Når barnet er fylt 12 år, skal det legges stor vekt på hva barnet mener.

Ansvar for henting og levering av barnet ved samvær

Foreldrene har avtalefrihet når det gjelder samvær og den praktiske gjennomføringen av samværet. Mange regulerer hvem som henter og bringer barnet til og fra samvær i en samværsavtale. Barnet kan for eksempel hentes i barnehage eller skole og leveres i barnehage eller skole ved samværets avslutning.

Dersom man ikke blir enige om hvem som skal hente eller bringe barnet til samvær, vil det være samværsforelderen som har ansvaret for å fysisk sørge for at barnet hentes og leveres til og fra samvær. Dersom det påløper reisekostnader knyttet til samværet, kan samværsforelderen kreve at kostnadene deles, jf. barneloven § 44. Reisekostnadene ved samvær skal deles mellom foreldrene etter størrelsen på inntekten mellom foreldrene, dersom foreldrene ikke blir enige om noe annet.

Våre advokater kan bistå deg i sak om samvær

Dersom partene ikke blir enige om samværet, kan hver av partene reise sak for retten om hvorvidt det skal være samværsrett overhodet eller om omfanget av samværsretten, jf. barneloven § 56.

Domstolene vil ta utgangspunkt i hva som er til barnets beste i avgjørelsen om det skal fastsettes samvær, omfanget av samværet og eventuelt andre spørsmål som bringes inn for retten, jf. barneloven § 48.

Samværsretten kan ikke tvangsfullbyrdes før det er truffet avgjørelse av domstol eller fylkesmann. Samværsretten som fremgår av barneloven gir ikke i seg selv noen rett som kan tvangsfullbyrdes. Det har flere ganger vært vurdert om avtaler burde kunne tvangsfullbyrdes direkte, senest i forbindelse med endringene i 1997, men motforestillingene er blitt ansett som for sterke.

Våre advokater har lang erfaring med saker som gjelder foreldreansvar, fast bosted og samvær.

Ta gjerne kontakt med en av våre advokater for en vurdering

 

Sist oppdatert: 6/02/2019
Advokat oslo
        
MENUMENU