I sivile saker er det sakens parter som bestemmer rammen for saken, altså rammen for hva domstolen kan behandle. På grunn av dette har vi ordningen med fraværsdom. Dersom det avsies en fraværsdom og det ikke gis oppfriskning, vil saksøker få dom i sin favør, basert på saksøkers påstand. Det er derfor viktig å være klar over reglene om fraværsdom og oppfriskning.
Det kan bare gis fraværsdom dersom saksøkte har fravær. Dersom det er saksøker som har fravær vil saken avvises. Fravær i tvistelovens forstand omfatter to situasjoner; det vi normalt omtaler som fravær, nemlig møtefravær, men også fristoversittelse og fristforelegg regnes som fravær.
Møtefravær får man blant annet om man ikke møter ved rettsmøter for sluttbehandling av saken eller i rettsmøte for muntlig tilsvar i saker der dette ikke skal avgis skriftlig. I rettsmøter med personlig møteplikt vil saksøkte også få fravær dersom kun saksøktes prosessfullmektig, som regel en advokat, møter. Også i andre rettsmøter enn de nevnte, kan retten beslutte at det vil bety fravær å ikke møte. Vilkåret for at retten skal kunne beslutte dette er at det må være særlig viktig at partene deltar på rettsmøtet.
Etter tvisteloven § 16-7 kan man få fravær for en rekke fristoversittelser. De viktigste er fravær som følge av oversittelse av fristen for å sende inn skriftlig tilsvar i søksmål (tilsvar til stevning) og oversittelse av fristen for å anke. Også ved fristoversittelser kan retten beslutte at andre fristoversittelser enn dem nevnt i § 16-7 første ledd skal gi fravær. Skulle retten bestemme dette skal det gis forelegg om dette til saksøkte og angis en siste frist for å gjennomføre prosesshandlingen.
Vilkåret for å kunne sette en slik fraværsgivende frist er at det er av vesentlig betydning for motparten at prosesshandlingen foretas eller at det er nødvendig for en forsvarlig behandling av saken at prosesshandlingen gjennomføres.
For at det skal kunne gis fraværsdom må saksøkeren ha begjært dette, søksøkte må blitt gjort kjent med følgene av fravær og saksøker må kunne gis medhold fullt ut eller i det vesentligste. Til tross for at det er partene som råder over sakens rammer i sivile saker, finnes det likevel grenser for hvor langt det kan dømmes i tråd med saksøkers påstandsgrunnlag. Domstolen kan ikke gi saksøker medhold dersom dette vil stride med ufravikelige regler eller dersom saksøkers påstandsgrunnlag fremstår som åpenbart uriktig.
Unntaket der saksøkers påstandsgrunnlag fremstår som åpenbart uriktig er reservert for de grovere tilfeller av uriktighet. Etter forarbeidene skal unntaket brukes i de tilfeller der «det nærmest ville være i strid med rettens verdighet å tvinge retten til å avsi en dom den vet er uriktig». Terskelen er derfor høy.
Det kan kun avsies fraværsdom i saker der partene har fri rådighet. I saker der offentlige hensyn begrenser partenes kontroll over saken, som for eksempel i saker om barns rettsforhold etter barneloven og administrative tvangsvedtak i helse- og sosialsektoren, vil det ikke kunne avsies fraværsdom. I slike saker må domstolen ta selvstendig stilling til saken.
Kontakt oss!
Advokatene i advokatfirmaet Tveter og Kløvfjell kan bistå deg med føring av sivile saker for retten.
