Lurer du på noe innen forbud mot flytting? Ta kontakt med våre spesialister
Innhold for forbud mot flytting av barn
Forbud mot flytting
Etter gjeldende rett kan foreldrene i kraft av foreldreansvaret i utgangspunktet overlate omsorgen av sine barn til andre uten at barneverntjenesten er involvert i dette. Et barn kan også plasseres utenfor hjemmet i samarbeid med barneverntjenesten som et frivillig tiltak etter § 4-4 (hjelpetiltak).
Ved frivillig plassering beholder foreldrene formelt omsorgen for barnet og kan når som helst trekke samtykke eller endre plasseringen, eventuelt flytte barnet hjem igjen. Det er i disse tilfellene barnevernloven § 4-8 om flytteforbud kan være aktuelle. Etter denne bestemmelsen kan fylkesnemnda vedta forbud mot å flytte barnet inntil 3 måneder, dersom det ikke er rimelig grunn for flyttingen, eller dersom den kan være til skade for barnet.
Omsorgsevne
Formålet med § 4-8 første ledd er ikke å forberede til senere omsorgsovertakelse av barnet, men å forberede en tilbakeføring til foreldrene. Det er derfor ikke noe vilkår at foreldrene har manglende omsorgsevne på vedtakstidspunktet. Et viktig hensyn er å unngå at barnet kommer uheldig ut dersom foreldrene på kort varsel bestemmer seg for å trekke samtykke. Det forhold at foreldrene i en periode ikke har hatt den daglige omsorgen for barnet kan medføre at et brått miljøskifte kan være vanskelig for barnet uavhengig av foreldrenes omsorgsevne.
Et vedtak om flytteforbud etter denne bestemmelsen innebærer ikke at foreldrene mister omsorgen for barnet. Det er formelt fremdeles foreldrene som har omsorgen og det gjøres ingen begrensning i foreldrenes rettigheter utover at de ikke kan kreve å få barnet hjem med en gang. Foreldrene har for fortsatt rett til samvær med barnet, og barneverntjenesten har ikke mulighet til å begrense eller regulere samvær eller kontakt mellom foreldrene og barnet selv om det er vedtatt flyteforbud, jf. RG 2013 s. 285.
Flytteforbud
Det kan ikke treffes vedtak om flytteforbud når barnet bor sammen med en eller begge foreldrene i et senter for foreldre og barn for å hindre at foreldrene tar barnet med seg når de selv flytter fra senteret. Det følger forutsetningsvis av § 4-8 første ledd og av formålet med bestemmelsen at den ikke tar sikte på situasjoner der barnet har bodd sammen med foreldrene på institusjon eller i fosterhjem. Dersom det er behov for å hindre at foreldrene tar barnet med seg ved utflytting i slike situasjoner, må det eventuelt treffes vedtak etter § 4-6 (rundskriv om hjelpetiltak Q-0982) pkt. 6.4.
Eksempel barneloven
Barnevernloven § 4-8 første ledd lyder slik:
«Er et barn plassert utenfor hjemmet av foreldrene eller med deres samtykke etter § 4-4, kan fylkesnemnda vedta at barnet for en tid av opptil tre måneder ikke skal flyttes. Et slikt vedtak kan bare treffes dersom det ikke er rimelig grunn for flyttingen, eller dersom den kan være til skade for barnet. I løpet av den tid som er fastsatt, skal barneverntjenesten legge forholdene til rette for at flyttingen kan skje med minst mulig ulempe for barnet».
Fristen på tre måneder er absolutt
Vedtak om flytteforbud kan gjelde inntil tre måneder. Fylkesnemnda har ikke anledning til å vedta flytteforbud utover tre måneder, selv om det i mellomtiden er reist sak om omsorgovertakelse.
Dersom saken om omsorgovertakelse kommer opp senere enn tre måneder, må barnet bringes tilbake til foreldrene, med mindre vilkårene for akuttvedtak etter § 4-6 foreligger.
Lagmannsretten behandlet en sak i 2013 (RG 2013 s. 285) der det var besluttet flytteforbud. Temaet for retten var om flytteforbudet kunne anses å gjelde utover tre måneder når det var fremmet sak for fylkesnemnda. Retten bemerket følgende:
«Innenfor et system som er så detaljregulert som etter barnevernloven, og som er utformet slik under hensyn bl.a. til prinsippene om vern av familien, er det etter lagmannsrettens syn ikke rom for å gi bestemmelsene om flytteforbud en form for «utvidet» anvendelse f.eks. ut fra hensynet til barnets beste etter § 4-1 slik tingretten synes å ha basert seg på. Hensynet til barnets beste, samt de behov for å kunne gripe raskt inn som kommunen viser til, kan dertil ivaretas ved tiltak som kan gjennomføres med hjemmel i § 4-6 annet ledd som nevnt. Lagmannsretten finner imidlertid grunn til å tilføye at slik saken fremstår, er det mye som taler for at vilkårene for å gripe inn etter denne bestemmelsen kan være oppfylt, slik at det tiltak Barneverntjenesten mener det er grunnlag for, kunne vært gjennomført med en annen rettslig tilnærming. Lagmannsretten har ikke foranledning til å gå nærmere inn på dette»
Straffeansvar for omsorgsunndragelse
Etter straffeloven § 261 vil det kunne være straffbart å unndra barn fra noen som har omsorgen i henhold til lov, avtale eller rettsavgjørelse.
Tilsvarende gjelder der det er fattet vedtak om omsorgsovertakelse, flytteforbud eller institusjonsplassering etter barnevernloven §§ 4-8, 4-12, 4-24 eller 4-29 første eller annet ledd eller der begjæring om slike tiltak er sendt fylkesnemnda etter barnevernloven § 7-11.
