Dersom partene (foreldrene) tidligere har fått saken rettskraftig avgjort gjennom dom, rettsforlik, eller inngått utenrettslig avtale med tvangskraft (stadfestet av fylkesmannen), men en av partene senere vil bringe saken inn for domstolene på nytt, vil det foreligge en såkalt endringssak.
Etter barneloven § 64 annet ledd, kan dom, rettsforlik eller avtale med tvangskraft, bare endres når det foreligger særlige grunner som tilsier endring. Barneloven setter således skranker for når retten kan gjøre endringer. Retten står imidlertid helt fritt til å gjøre endringer i tidligere avtaler foreldrene har inngått.
Formålet med kravet om «særlige grunner» er ifølge forarbeidene å skape en viss ro om avgjørelsen. Stadige rettsprosesser er en stor belastning for barn og foreldre, men slik at hensynet til ro ikke kan tillegges vekt på bekostning av barnets beste.
En avgjørelse i en barnefordelingssak har derfor ikke samme rettskraftvirkning som andre rettsavgjørelser. Bakgrunnen for mulighetene for å reise ny sak er hensynet til barnets beste. Utviklingen kan tilsi at det er til barnets beste at tidligere rettsforlik eller dom bør endres.
Endringsreglene gjelder også midlertidige avgjørelser, jf. § 64 annet ledd tredje punktum.
Barneloven § 64 lyder slik:
«Foreldra kan gjere om avtale eller avgjerd om foreldreansvaret, om kven barnet skal bu hos fast og om samværsretten.
Vert foreldra ikkje samde, kan kvar av dei reise sak for retten, jf. § 56. Dom, rettsforlik og avtale med tvangskraft kan likevel berre endrast når særlege grunnar talar for det. Førebels avgjerd etter § 60 kan endrast på same vilkår av den domstolen som har hovudsaka. Førebels avgjerd etter § 60 a kan endrast på same vilkår av den domstolen som tok førebels avgjerd, og slik sak kan reisast av den attlevande eller andre. Dersom ein av foreldra har flytta med barnet utan at foreldra var samde, kan den andre av foreldra reise ny sak for retten.
Dersom det er openbert at det ikkje ligg føre slike særlege grunnar som nemnt i andre stykket, kan retten avgjere saka utan hovudforhandling».
Nærmere om kravet til særlige grunner
Kravet om særlige grunner for å endre bestående rettstilstand, er ikke et prosessuelt vilkår. Retten kan derfor ikke avvise saken. En forelder har krav på å få prøve saken på nytt, når man påberoper seg særlige grunner for endring av tidligere dom eller rettsforlik.
Med «særlege grunnar» menes ikke sterke grunner, men det må konkrete og påviselige grunner, slik at det ligger nærmere en bevisbyrderegel. Det kreves likevel mer til endring enn man vil gjøre i første sak, jf. Rt. 1997 s. 442. Barnets beste skal være avgjørende også i endringssaker. Retten må derfor føle seg relativt sikker på at det vil være til barnets beste at avgjørelsen blir endret.
Ofte vil særlige grunner være endringer i de faktiske forhold, men uttrykket omfatter også feilvurdering av forholdene i første sak.
Særlig om samværssabotasje
Samværssabotasje er når avtalt eller fastsatt samvær ikke gjennomføres, og det ikke foreligger gode grunner for at samværet ikke gjennomføres. Den av foreldrene som barnet bor fast hos har en plikt til å støtte opp under samværsretten, jf. barneloven § 42 første ledd.
Dersom det foreligger samværssabotasje, kan samværsforelderen alltid reise ny sak. Etter barneloven § 43 femte ledd kan den som har samværsretten kreve ny avgjørelse om foreldreansvar og hvor barnet skal bo fast, uavhengig av om partene tidligere har en avgjørelse.
Bestemmelsen innebærer at samværshindring anses som en «særlig grunn» som kan føre til endring av en tidligere avgjørelse om foreldreansvar eller hvem barnet skal bo sammen med.
Det betyr likevel ikke at den tidligere avgjørelse uten videre skal endres. Spørsmålet skal også her avgjøres ut fra en konkret vurdering av barnets beste, jf. barneloven § 48.
