Foreldrene kan være enige om foreldreansvaret, hvor barnet skal bo fast og om samvær, men likevel være uenige om hvorvidt barnet skal kunne tas med til utlandet eller ikke. En slik uenighet vil ofte bygge på frykt for bortføring av barnet.
Barneloven har bestemmelser om foreldrenes rett til å bestemme at barnet skal bli med på kortere reiser til utlandet, typisk ferier til utlandet. Barneloven § 41 regulerer kortere utenlandsreiser med felles barn. Reglene er ulike avhengig av om forelderen har felles foreldreansvar eller ikke.
Barneloven § 41 lyder slik:
Den som har sams foreldreansvar, kan ta med eller sende barnet på stuttare utanlandsferder. Har foreldra sams foreldreansvar, kan retten i orskurd setje forbod mot utanlandsferd for barnet, dersom det er uvisst om barnet vil kome attende. Forbodet kan gjelde ei enkelt reise eller ålment, og kan også setjast i ei sak om foreldreansvaret, kven barnet skal bu fast saman med, eller samværsrett. Retten kan ta førebels avgjerd for tida fram til saka er endeleg avgjord.
I sak der det vert nedlagt reiseforbod, skal barnet førast ut av passet til den som vil forlate landet, eller barnet sitt pass skal trekkjast attende, eller barnet kan setjast bort til andre på forsvarleg måte til saka er avgjord.
Dersom det er fare for at barnet ikkje vil kome attende, kan politiet leggje ned førebels utreiseforbod fram til saka kan handsamast av retten. Andre stykket gjeld tilsvarande. Eit førebels utreiseforbod kan ikkje påklagast.
Den av foreldra som ikkje har foreldreansvaret, kan ikkje reise ut av landet med barnet utan samtykkje frå den som har foreldreansvaret. Retten kan likevel etter krav frå den som vil reise, gje samtykkje til utanlandsferd med barnet når det er openbert at barnet vil kome attende. Første stykket tredje og fjerde punktum gjeld tilsvarande for samtykkjet.
Barn som er fylt 12 år, må samtykkje i ei avgjerd om å dra på utanlandsferd utan ein forelder med foreldreansvar.
Rett til å reise til utlandet når man har felles foreldreansvar
Ved felles foreldreansvar er hovedregelen i da at hver av foreldrene kan ta med barnet på kortere reiser til utlandet, jf.§ 41 første ledd.
Regelen gjelder for både bostedsforelderen og samværsforelderen. Det er i disse tilfellene ikke krav om at den andre forelderen samtykker til beslutningen om å reise. Med kortere reiser er det antatt i teorien at reisen ikke overstiger 4 uker.
Selv om det ikke er krav om at den andre samtykker til reisen, vil retten til å reise til utlandet være begrenset av den samværsordningen som foreligger. For den samværsberettigede vil retten til feriereiser være begrenset til hvor langvarig samvær vedkommende har rett til. For den av foreldrene barnet bor fast hos (bostedsforelderen), vil retten til å reise til utlandet være begrenset av den andre forelderens rett til samvær med barnet. Reisen kan uansett ikke krenke samværsretten.
Krav om samtykke dersom man ikke har felles foreldreansvar
For en forelder som bare har samværsrett og ikke del i foreldreansvaret, er lovens utgangspunkt at vedkommende har ikke en rett til å ta barnet med ut av landet uten samtykke fra bostedsforelderen, jf. barneloven 41 fjerde ledd. Vedkommende kan heller ikke la barnet reise alene eller sammen med tredjeperson. Dersom vedkommende likevel reiser med barnet uten samtykke, kan dette rammes av straffelovens bestemmelser.
Dersom bostedsforelderen motsetter seg at samværsforelderen kan reise til utlandet, kan retten gi samtykke til reisen. Vilkåret er at det er åpenbart at barnet kommer tilbake. Spørsmålet om utalandsreiser kan bringes inn for retten som en separat sak, eller i forbindelse med en allerede pågående sak om foreldreansvar, bosted eller samværsrett, jf. § 41 første ledd tredje punktum
Det forutsettes i forarbeidene at barnet får pass til en slik reise når retten har samtykket (Ot.prp. nr. 56 (1996-97) s. 86).
