Foreldrenes personlige egenskaper

Rettspraksis fra Høyesterett ser man imidlertid ikke foreldrenes personlige egenskaper som spesielt fremtredende i domsgrunnene, men det er grunn til å tro at det ligger som et bakteppe for avgjørelsene. I de lavere rettsinstansene ser man oftere at foreldrenes personlige egenskaper tillegges vekt.

Hvilke personlige egenskaper som vil være best for barnet er vanskelig å si noe generelt om. Dette vil kunne variere fra sak til sak, men ofte vil egenskaper som det å kunne gi varme, omsorg og kjærlighet stå sentralt.

Skal man gå mer konkret til verks vil også egenskaper som å være samarbeidsvillig, og det å ha evne og vilje til å sette barnets interesser foran egne, være av stor betydning. Det samme gjelder det å kunne se barnets behov, vise empati og å ha tålmodighet med barnet. Betydningen av å gi barnet utviklingsstøttene omsorg er relevant moment.

Problemet med å vektlegge foreldrenes personlige egenskaper i vurderingen av barnets beste, er imidlertid at hvilke egenskaper foreldrene har, kan være vanskelig å bevise i en rettssak.

Et eksempel fra Høyesterett hvor sakkyndiges uttaler om foreldrenes egenskaper synes å ha blitt tillagt vekt er Rt.1982 s.1200. Her ble det vektlagt at faren ble ansett for å være autoritær, mens moren var mer forståelsesfull og hadde en større innlevelsesevne. Det ble ikke uttrykkelig sagt, men det synes som om retten vurderer at mors egenskaper var de mest velegnede når det kom til å ha omsorg for deres barn.

Dersom man har rus, alkohol- eller narkotika problemer eller alvorlige psykiske problemer vil dette regnes som negative egenskaper som kan og skal tillegges vekt. Slike egenskaper vil dessuten ofte også være lettere å bevise.

Dersom man kan tilby barnet stabile og trygge oppvekstmuligheter med mulighet for utvikling vil dette telle positivt. Disse momentene trekkes som regel frem i avgjørelsen dersom det er forskjeller på hva foreldrene kan tilby. Dette ble blant annet vektlagt i høyesterettsdommen Rt. 1986 s.977, her hadde en åtte år gammel gutt bodd hos sin mor siden samlivsbruddet tre år tidligere. Det var ikke tvil om at moren var skikket til å ha omsorgen for gutten. Likevel kom Høyesterett til at gutten skulle bo hos sin far.

Høyesterett begrunnet dette med uttalelser fra sakkyndige som mente at gutten ville få det best hos faren på lang sikt. Gutten hadde god kontakt med begge foreldrene og flytting ville ikke innebære noen store vanskeligheter for gutten. Det ble derfor lagt avgjørende vekt på at farens miljøtilbud var mer solid, og at ved å bo hos faren ville gutten ble mer rustet for utdannelse og arbeidsliv.

Selv om stabile oppvekstsvilkår ble tillagt avgjørende vekt i denne dommen er det ikke gitt at det alltid vil være tilfellet. Det vil alltid foretas en konkret vurdering med alle forhold tatt i betraktning.