Lurer du på noe innen barnefordeling? Ta kontakt med en av våre spesialister
Innhold om barnets faste bosted
Daglig omsorg og fast bosted
Begrepet daglig omsorg og fast bosted betyr det samme. Lovgiver har forsøkt å endre begrepsbruken (Ot.prp. (1996-97) nr 56) fordi man ønsket å understreke at også samværsforeldre har omsorg for barnet, og fordi dette samsvarte best med lovens ordlyd.
Med begrepet barnets faste bosted menes hvor barnet rent faktisk bor fast.
Den av foreldrene barnet ikke bo fast hos har da normalt samvær med barnet.
Samlivsbrudd
Ved samlivsbrudd har foreldrene har full frihet til å inngå avtale om at barnet skal bo fast hos en av foreldrene eller at barnet skal bo fast hos begge foreldrene – delt fast bosted, jf. barneloven § 36.
Men barnets mening skal tillegges vekt i avgjørelsen, jo eldre barnet er jo mer vekt skal det legges på deres mening, jf. lovens § 31 og § 33.
Det følger ulike rettsvirkninger med hvor barnet bor fast, blant annet bestemmelsesretten, den såkalte bostedsmyndigheten. Den av foreldrene som barnet bor fast hos har myndighet til å ta beslutninger som gjelder «vesentlege sider av omsuta for barnet», jf. barneloven § 37:
«Har foreldra sams foreldreansvar, men barnet bur fast saman med berre den eine, kan den andre ikkje setje seg mot at den barnet bur saman med, tek avgjerder som gjeld vesentlege sider av omsuta for barnet, m.a. spørsmålet om barnet skal vere i barnehage, kor i landet barnet skal bu og andre større avgjerder om dagleglivet».
Etter denne bestemmelsen kan den av foreldrene barnet bor fast hos blant annet ta avgjørelse om valg av barnehage, flytting i Norge og i andre større avgjørelser i dagliglivet til barnet.
Foreldrenes avtale
Dersom foreldrene har avtalt delt fast bosted, har ikke loven noen løsning på hvem som har beslutningsmyndigheten. Beslutningsmyndigheten ligger da til begge foreldrene.
Delt bosted betyr imidlertid ikke nødvendigvis at barnet skal bo hos foreldrene like mye av tiden – annenhver uke (50/50). Rettsvirkningen av delt bosted er at bostedsmyndigheten opphører, slik at ingen av foreldrene har en større bestemmelsesrett enn den andre.
Dersom foreldrene ikke blir enige om hvor barnet skal bo fast, kan saken bringes inn for domstolene, jf. lovens § 56. Domstolen bygger da avgjørelsen på hva som er til barnets beste, jf. barneloven § 48.
Domstolens avgjørelse
Dersom domstolen skal ta avgjørelsen, er det vanlige at domstolen kommer til at barnet skal bo fast hos enten mor eller far. Dersom det foreligger «særlege grunnar» kan domstolen idømme delt bosted, men dette er en snever unntaksregel, jf. lovens § 36 annet ledd.
Hensynet bak regelen om at domstolen kun kan idømme delt bosted i særlige tilfeller, er at når foreldrene først er i retten, er presumpsjonen at de ikke samarbeider særlig godt. For at delt bosted skal være til barnets beste er godt samarbeid ofte en forutsetning.
Lovens forarbeider nevner flere forutsetninger som må være oppfylt for at delt bosted kan idømmes. Forutsetningene er blant annet at det må være nærhet mellom hjemmene, mulighet til å opprettholde kontakt med venner og aktiviteter fra begge hjem, foreldrene må kunne samarbeide, det må ikke være et høyt konfliktnivå mellom foreldrene samt at barnet må trives med ordningen.
