Lurer du på noe innen barnefordeling? Ta kontakt med en av våre spesialister
Innhold om barnets egen mening
Barnets Egen Mening i Juridiske Saker
I barnefordelingssaker vil barnas egen mening ofte er tungtveiende.
Hva barnet selv ønsker om hvor man skal bo fast, eller i forhold til samvær og eventuelt omfanget av samvær, vil ofte være tungtveiende for rettens vurdering.
Barnets alder
Jo eldre barnet er, jo større vekt vil barnets mening ha.
Fra barnet har fylt 7 år, har barnet rett til å si sin mening om avgjørelser av stor betydning for barnet. Når barnet har fylt 12 år skal det legges stor vekt på hva barnet mener.
- Les mer om hvem som har foreldreansvaret
Domstolen og barnets ønsker
Domstolene overlater ofte til den sakkyndige å samtale med barna for å klargjøre hva barnet ønsker og mener om saken. Noen dommere foretrekker også å gjennomføre samtalen selv og eventuelt sammen med den sakkyndige.
Barnelover
Barneloven § 31 og Barnekonvensjonen artikkel 12 regulerer barnets rett til å bli hørt i barnefordelingssaker. Når foreldrene eller domstolene skal ta stilling til hvor barnet skal bo etter en skilsmisse, skal det i økende grad tas hensyn til barnets eget ønske i takt med barnets alder og modenhet, jf. barneloven § 31 annet ledd. Barnet har selvsagt ingen plikt til å uttale seg, men har en rett til å komme med sine synspunkter før avgjørelse fattes. Bestemmelsen lyder slik:
«Når barnet er fylt 7 år, skal det få seie si meining før det vært teke avgjerd om personlege tilhøve for barnet, mellom anna i sak om kven av foreldra det skal bu hos. Når barnet er fylt 12 år skal det leggjast stor vekt på kva barnet meiner».
Tolkning av rettspraksis
Rettspraksis viser at barneloven tolkes slik at barnets mening inngår i barnets beste – vurderingen. Et eksempel på at barnets mening fikk avgjørende vekt er Høyesterettsdommen gjengitt i Rt. 1990 s. 669:
Denne saken en gjaldt en jente på snart 12 år. Hun hadde bodd hos sin far i de siste tre årene etter samlivsbruddet, men hadde klart gitt utrykk overfor retten at hun ville bo hos mor. Faren hadde fast arbeid, trygg økonomi og bodde i foreldrenes tidligere felles bolig. Morens situasjon var imidlertid mer usikker. Mor mottok attføringspenger, var uten utdannelse og bodde i en leid leilighet med tidsbegrenset leiekontrakt. Retten kom imidlertid til at piken burde bo hos mor, og la avgjørende vekt på at datteren hadde et fast og alvorlig ønske om å få bo sammen med moren. Retten uttalte videre:
«Hvis det treffes en avgjørelse i strid med barnets klart uttrykte ønske, vil dette kunne skape en konfliktsituasjon som er uheldig ikke minst for barnet».
Dette er også fulgt opp i senere rettspraksis. Det er derimot ikke sagt at barnets ønske alltid vil få avgjørende betydning, det vil alltid avhenge av de konkrete forhold i saken og hva som etter en total vurdering vil være til barnets beste.
Barnets egen mening kommer frem
Det er dessuten viktig at det er barnets egen mening som kommer frem. Retten vil være på vakt overfor om barnets mening bærer preg av påvirkning fra en av foreldrene.
