I en barnefordelingssak vil det ligge flere ulike hensyn under skjønnet «barnets beste». I LG 2016 s. 7553 er det gitt en kortfattet oppsummering av de viktigste hensyn:
«Det rettslige utgangspunkt i vurderingen av fast bosted og samvær er hva som er til barnets beste, jf barneloven § 48. Barnets beste er et skjønnsmessig kriterium som innebærer at spørsmålet om fast bosted og samvær må avgjøres ut fra en konkret helhetsvurdering av barnets interesser i den enkelte sak. I denne vurderingen inngår bl a momenter som risikoen ved miljøskifte, hensynet til mest mulig samlet foreldrekontakt, barnets ønsker, barnets følelsesmessige tilknytning til hver av foreldrene, hvem av foreldrene som har hatt hovedomsorgen for barnet under samlivet, foreldrene personlige egenskaper m v. I vurderingen er det barnets interesser som er det sentrale, og foreldrene sine interesser må vike i denne vurderingen».
Foreldreferdigheter for barnets omsorg
Hva som er “barnets beste” operasjonaliseres gjennom utredning av foreldrenes omsorgskompetanse. Omsorgskompetanse er de foreldreferdigheter (kunnskaper, ressurser, holdninger og praksis) som forelderen har i sin utøvelse av daglig omsorg generelt og spesifikt for de barna som utredningen gjelder. Foreldreferdighetene beskrives i utredningen generelt, og spesielt opp mot barnas særlige behov (typisk ved lære- og konsentrasjonsvansker, reaksjoner på lojalitetskonflikt mv.). Hvis enkelte barn er spesielt sårbare på grunn av tidligere opplevelser eller stadig konflikt, kan barnas særlige behov medføre at enkelte deler av omsorgskompetanen vektlegges mer.
I NOU 1995:23 Barnefaglige sakkyndighetsoppgaver Rolleutforming og kvalitetssikring kap. 5.2.5 er det sagt følgende om den sakkyndiges rolle i vurderingen av foreldrenes forutsetninger for omsorg:
«I barnelovsaker dreier tvistetemaene seg likevel ofte om foreldres personlige forutsetninger for å inneha omsorg for barn. Stadig flere saker fremmes med beskyldninger om vanskjøtsel, omsorgssvikt, mishandling, rusmisbruk og psykiske problemer. Utvalget kan ikke se at disse påstandene kan avklares og opplyses ut fra et alminnelig skjønn, samtidig som retten ikke kommer utenom det faktum at den må ta stilling til slike omtvistete tema. Den spesifikke fagkunnskap sakkyndige besitter er i så måte helt nødvendig å tilføre retten, men dette kan også gjøres ved å sette saken med fagkyndige meddommere. Selv om det sentrale element ved utredningen av sakene er barnas fungering og situasjon, er som oftest det mest kontroversielle og sensitive utredningsområdet personvurderinger av foreldre. Det dreier seg om klargjøring av egenskaper som modenhet, sensitivitet og empati sett i forhold til barnets alder og utviklingsnivå. Spørsmålet som kan reises er hvordan sakkyndige metodisk og faglig utreder psykologiske egenskaper hos foreldre. Utvalget er av den oppfatning at sakkyndiges faglige bidrag i barnelovsaker først og fremst bør innrettes i forhold til beskrivende metoder som kan etterprøves».
Foreldrenes “kompetanse”
Den sakkyndige «måler» foreldrenes «kompetanse» gjennom å snakke med foreldrene, og gjennom å observere samspill mellom barn og foreldre. I observasjon av samspill får den sakkyndige i sine observasjoner se en del om tilknytningen mellom foreldre og barn, hvordan barna grensesettes, hvordan foreldrene leser barna og omvendt, om barna føler trygghet, dynamikk mellom søsken, dynamikk med foreldrenes nye partnere mv.
Den sakkyndige vil også se hvordan barna forholder seg til den sakkyndige, hvilket kan si noe om tryggheten hos foreldrene. Barnet bør da ikke være for ukritisk til den sakkyndige, men heller ikke være fiendtlig. Litt sjenerthet er greit avhengig av alder. Det er særlig igangsetting og avslutning av lek som vurderes, der den sakkyndige vil se på hvordan den voksne går frem og hvordan barna responderer. Det vil derfor være viktig å aktivisere barna, og ikke la barna i for stor grad holde på med iPad eller tv under den sakkyndiges besøk. Samtidig skal det heller ikke være kunstig, og det er viktig at barna er involvert i de fellesaktiviteter som pågår. Man bør derfor finne på noe som hele familien liker å gjøre. Ved avslutning av lek er det viktig at overgangen skjer på en smidig måte, og der du under enhver omstendighet ikke må miste hodet, dersom barna for eksempel ikke vil gå og spise middag eller pusse tennene. I mange barnefordelingssaker der begge krever omsorgen, står partene ofte relativt likt, slik at det kan være mindre detaljer eller tilfeldigheter som dagsformen til barna under observasjonssamværene som avgjør om den ene forelderen foretrekkes.
I tillegg danner den sakkyndige seg et bilde av foreldrekonflikten og samarbeidet gjennom å se om parten blir «aktivisert» av å snakke om bestemte temaer eller eks-partneren. Psykologer er ofte flinke til å vise medfølelse rundt vanskelige temaer, og man kan da oppleve at psykologen forstår situasjonen din, hvilket kan føre til at man åpner seg når man opplever bekreftelse. Imidlertid vil nok psykologen notere seg om man blir meget følsom rundt enkelte temaer. Vi vil naturligvis ikke oppfordre folk til å lukke følelsene sine for den sakkyndige, eller forsøke å manipulere den sakkyndige. Vi ønsker med dette kun å forklare at hvordan du reagerer foran den sakkyndige vil kunne gi den sakkyndige informasjon om du klarer å håndtere følelsene og skape trygghet gjennom å skjerme barna fra konflikt, hvilket vil være god emosjonell omsorg (se nedenfor).
Det er således lurt å prøve å holde følelsene under kontroll for å vise emosjonell kontroll og impulskontroll, og holde fokus på barna. Man bør derfor ikke fremstå som sint eller bitter overfor partneren i samtaler med psykologen, men være opptatt av å se fremover og sikre at barna får ro og best mulig oppvekstsvilkår. Dersom man klarer å ikke vise affekt eller bli «aktivert» som psykologene kaller det, vil det være en indikasjon på at man også i hverdagen klarer å skape trygghet for barna og holde dem utenfor konflikten. Å kunne holde følelsene under kontroll ved sensitive temaer vil også kunne si noe om forelderens evne til å håndtere en krevende hverdag med barn.
Faktorer som vurderer foreldrenes omsorgkompetanse
Foreldrenes omsorgskompetanse utredes gjerne gjennom vurdering av fire underområder: materiell omsorg, sosial/relasjonell omsorg, kognitiv omsorg og emosjonell omsorg.
Materiell omsorg innebærer foreldrenes evne til å tilrettelegge de fysiske og praktiske behovene som barna har. Typisk vil dette være evne til å forsørge barna med mat, klær, økonomi, bolig og fysisk beskyttelse. Det er også viktig at foreldrene organiserer barnas omgivelser, regler og rutiner, slik at livssituasjonen blir forutsigbar og konsistent. En viss kvalitet i den materielle omsorg er viktig for å skape grunnleggende trygghet i barnas tilværelse, og den har virkning på barnas utvikling.
Kognitiv omsorg beskriver foreldrenes evne til å tilrettelegge for barnas evnemessige potensiale gjennom for eksempel lek, kommunikasjon, intellektuell stimulering, utvikling av særegne evner og ressurser etc.
Sosial og relasjonell omsorg beskriver foreldrenes evne til å formidle normer, verdier og grenser til barna (typisk rett og galt, folkeskikk, manerer, holdning til skolearbeid og generell atferd). Foreldrenes evne til å skape rutiner i hverdagen og å beskytte barna mot skadelig påvirkning kan også inngå i denne vurderingen. Vurderingstema blir da i hvilken grad foreldrene bidrar til å lære barna vanlige sosiale spilleregler.
Emosjonell omsorg beskriver den følelsesmessige kontakten mellom foreldre og barn. Den emosjonelle omsorgen omhandler spørsmålet om foreldrene evner å formidle tilstrekkelig følelsesmessig varme og nærhet til barna. Psykologen vurderer da om foreldrene er sensitive i forhold til barnas ståsted og følelsesmessige behov, og om de klarer å tolke barnas signaler og gi dem adekvat respons. Ofte benyttes begrepet mentalisering, som går på evnen til å se og forstå andres behov. Dersom foreldrene er i stand til å se barnas behov, vil den sakkyndige også måtte vurdere om foreldrene er i stand til å sette egne behov til side til fordel for barnas.
Samværskompetansen
Samværskompetanse utredes ut fra de samme kriterier som omsorgskompetanse (herunder ovennevnte fire underområder), men i tillegg vil den sakkyndige også vurdere samværsforelderens samarbeidsevne og respekt overfor den som har omsorgen for barnet til daglig. Det stilles mindre strenge krav til samværskompetansen etter samme kriterier, men kravene vil i barnefordelingssaker naturlig nok øke jo mer samvær som eventuelt fastsettes. Det stilles dermed ikke like strenge krav til en samværsforelder som til en omsorgsbase. Ved tilnærmet like/delte løsninger vil således foreldreferdighetene være nokså like, der det er marginer, barnets mening eller hensynet til status quo, nærhet til skole/barnehage mv. som ofte kan skille. Samværskompetansen må også avveies mot barns behov for å opprettholde relasjoner, deres kapasitet i forhold til fritidsaktiviteter mv. og egne ønsker. Ved mer omfattende samvær må samværsforelderen også kunne bidra vesentlig til barnas sosiale oppdragelse.
I utredninger til bruk i barnevernssaker vil den sakkyndige også gjerne se på risiko –og beskyttelsesfaktorer for omsorgssvikt, men det vil gå for vidt å gå inn på dem her.
Vi i Advokat Oslo håper du med dette har fått en bedre forståelse av hvordan de sakkyndige utreder samværs- og omsorgskompetanse, og at det hjelper deg i samarbeidet med den sakkyndige til å gi et best mulig inntrykk.
[lastupdated]
