Konsekvensene av at man ikke varsler flytting med barn

Reglene om flytting med barn er forskjellige avhengig av bostedsordning for barnet.

Bostedsforelderen kan ta beslutningen

Når det er avtalt at barnet bor fast hos en av foreldrene, kan den barnet bor fast hos beslutte å flytte med barnet i Norge. Det er ikke krav om samtykke fra den andre forelderen, men vedkommende må varsle den andre senest 3 måneder før flyttingen. Når foreldrene har avtalt delt fast bosted, kan ingen av foreldrene flytte med barnet uten at flytting er avklart først. les mer om:

• samvær med barn 
• flytting med barn 

Varslingsplikt

Dersom en av foreldrene vil flytte i Norge eller ut av landet og det er en avtale eller avgjørelse om samvær med den andre forelderen, plikter bostedsforelderen altså å varsle den andre senest tre måneder før flyttingen. Det er ikke krav om at varsel skal skje skriftlig, men det kan være lurt, dersom det senere skulle oppstå tvil om varslingsreglene er overholdt. Dersom samværsforelderen ikke er enig i flyttingen, skal den som vil flytte med barnet kreve mekling etter barneloven.

Formålet med varslingsplikten

En flytting til et annet sted vil kunne få store konsekvenser for barnet og den av foreldrene som har samvær med barnet. Hensikten med varslingsreglene er å gi foreldrene tid og anledning til å tenke nøye igjennom situasjonen før flytting skjer, drøfte konsekvensene av flyttingen opp mot samværet og om det bør foretas en ny vurdering av hvem barnet bor bo fast hos. Tidsfristen på varslingsreglene gjør det mulig å innlede forhandlinger gjennom mekling eller bringe saken inn for domstolene med tanke på prøving av spørsmålet om fast bosted og samvær. Tidsfristen gjør det også mulig å bringe saken inn for domstolene som en hastesak, der man kan be om midlertidig avgjørelse før gjennom flyttingen faktisk gjennomføres. Reglene om varsling er derfor sentrale. Dersom bostedsforelderen flytter uten å varsle, vil dette innebære at man frarøver den andre forelderen muligheten til å både forhandle om spørsmålet og bringe saken inn for retten før flyttingen er gjennomført, og barnet rives opp fra sitt miljø.

Hva hvis man ikke overholder varslingsplikten?

Barneloven har ingen formelle sanksjoner i de tilfellene man ikke overholder varslingsreglene. Barnets-beste vurderingen er en bred og sammensatt vurdering, der betydningen av å unnlate å varsle, kan få betydning når det skal avgjøres hvor barnet skal bo. Utgangspunktet er at man i alminnelighet tenker at god kontakt med begge foreldrene er en gode for barnet, også etter samlivsbrudd. I rettspraksis er hensynet til best mulig samlet foreldrekontakt et viktig moment i totalvurderingen. Tanken er at den av foreldrene som ivaretar god og stabil kontakt med begge foreldrene, normalt har et fortrinn i barnefordelingssaker. Unnlatelse av å varsle flytting, vil på denne måten kunne sanksjoneres indirekte, slik at man flytter omsorgen til den av foreldrene som sikrer best samlet foreldrekontakt. Høyesterett vurderte denne problemstillingen i sak HR-2020-1843-A. I denne saken hadde mor flyttet med barna til en annen del av landet uten at hun varslet far. Det hadde lenge vært et motsetningsforhold mellom foreldrene og uenighet om omfanget av samvær med far. Høyesterett kom til at mor ikke hadde overhold varslingsreglene før flytting, og uttalte at brudd på varslingsreglene i seg selv ikke medfører skifte av omsorgsperson, med mindre dette etter en totalvurdering anses for å være til barnets beste. Barnet ble etter en totalvurdering boende hos mor, på tross av at hun ikke hadde varslet før hun flyttet. les mer om:

• hva vektlegger domstolene i barnefordelingssaker