24
Nov2017

Hva vektlegger domstolene i en barnefordelingssak?

Generelt om barnets beste i barnefordelingssaker

I denne artikkelen skal vi kort si noe om hvilke momenter domstolene typisk vil vektlegge i barnefordelingssaker. Med barnefordelingssaker mener alle tvister som gjelder foreldreansvar, flytting med barn til utlandet, hvor barnet skal bo fast og samvær.

Det overordnede hensynet som domstolene skal bygge sin avgjørelse på er hensynet til hva som er til barnets beste jf. barneloven § 48.

I dette ligger at barnets interesser skal prioriteres foran hensynet til foreldrenes interesser i en bestemt løsning. I begrepet «først og fremst» ligger det at andre hensyn kan trekkes inn, hvis ikke en spesiell løsning utpeker seg som den beste for barnet.

Rettspraksis og juridisk teori har utpenslet enkelte typiske relevante momenter som domstolene vektlegger i barnefordelingssaker. Vi vil komme inn på de ulike momentene nedenfor.

Hensynet til barnets beste må ellers bero på en fremtidsrettet vurdering, med utgangspunkt i dagens situasjon, men der historikken vil få betydning i den grad forhistorien kan kaste lys over hvordan situasjonen kan forventes å bli i fremtiden ved fastsettelsen av de ulike alternativene. I mange barnefordelingssaker bør derfor advokaten fokusere på historikken.

Videre fremkommer det av barneloven § 48 annet ledd at det ved avgjørelsen skal tas hensyn til at barnet ikke må bli utsatt for vold eller på annet vis bli behandlet slik at den fysisk eller psykiske helsen blir utsatt for skade eller fare.

I barnefordelingssaker der det er påstander om vold fra en eller begge parter, må domstolene være ekstra varsom. Disse sakene er ofte ikke egnet til å mekle eller forhandle. Det er viktig at advokaten løfter frem ulike risikomomenter tidlig i prosessen.

Bruk av sakkyndige i barnefordelingssaker

I barnefordelingssaker vil domstolene ofte oppnevne sakkyndig psykolog som skal bistå retten med råd om de psykologfaglige vurderingene av hva som er til barnets beste.

Den sakkyndige skal i mange tilfeller avgi en sakkyndig rapport til retten som blir fremlagt før hovedforhandling.

Den sakkyndiges vurderinger veier ofte tungt for retten, men vil ikke alltid være avgjørende.

Hensynet til best samlet foreldrekontakt

Barneloven bygger på en presumsjon (formodning) om at det er et generelt gode for barn at barnet har god kontakt med begge side foreldre, selv etter et samlivsbrudd. Denne formodningen fremkommer flere steder i barneloven og i rettspraksis.

Hensynet til at barnet skal ha best mulig kontakt med begge foreldrene kan sies å følge av barnets rett til samvær etter barneloven § 42. Rettspraksis går også i retning av at dette er et tungtveiende prinsipp ved avgjørelser vedrørende barnets beste.

Dersom den ene forelder vanskeliggjør barnets samvær med den andre forelder, eller utpeker seg som mer konfliktdrivende, kan det tale for at barnet bør bo fast hos den minst konfliktdrivende forelderen. Dette til tross for at barnet har en sterkere tilknytning til den konfliktdrivende forelderen og at en flytting av barnet vil medføre et stort miljøskifte.

Dette synet kom til uttrykk i Høyesterettsdommen inntatt i Rt. 1982 s. 116. I denne saken var begge foreldrene skikket til å ha foreldreansvaret for datteren. Datteren bodde hos faren og var sterkt tilknyttet både ham og miljøet rundt bostedet. Mens rettssaken pågikk vanskeliggjorde faren samværet, slik at moren omtrent ikke fikk sett datteren. Utfallet i saken ble at datteren skulle bo hos moren da dette mest sannsynlig ville føre til at datteren fikk best kontakt med begge foreldre.

Dette synet er også fulgt opp i senere rettspraksis, blant annet i Høyesterettsdommen Rt. 2005 s. 682. Saken gjaldt samværsrett og daglig omsorg (fast bosted) for en ti år gammel jente. Jenta hadde bodd alene med moren i tre år, og gitt klart uttrykk for at hun ikke ønsket å bo med faren. Hun hadde heller ikke sett faren på tre år. Til tross for dette kom Høyesterett til at det ville være best for jenta å flytte til faren sin. Dette ble blant annet begrunnet i at ved denne løsningen «utvilsomt ville sikre [jenta] best kontakt med begge foreldrene».

I sakene hvor hensynet til best samlet foreldrekontakt kommer på spissen, er det store individuelle forskjeller. Det er derfor vanskelig å fastsette en entydig, klar regel. Men det er klart at det er et relevant argument, som må veies mot andre relevante argumenter i den konkrete saken.

Hensynet til status quo – risikoen ved miljøskifte

Når retten skal fatte en avgjørelse om hva som er til barnets beste ser man at dette prinsippet ofte blir tillagt vekt. Prinsippet går ut på at det er til barnets beste å ikke skifte miljø eller å måtte flytte. Prinsippet bygger på den formodning om at barnet vil få det best dersom det kan bli i sin nåværende situasjon, altså status quo.

Et miljøskifte kan innebære både et indre og et ytre miljøskifte. Med et indre miljøskifte tenker man i hovedsak på skifte av omsorgsperson. Altså at barnet har bodd med den ene forelderen en viss tid og så skal bo med den andre forelderen. Risikoen ved et slikt miljøskifte tillegges særlig vekt når barnet er i ung alder. Med ytre miljøskifte menes skifte av skole, barnehage, venner ol. Denne risikoen er et mer sentralt moment for et litt eldre barn.

Prinsippets sterke stilling i norsk rett, bygget fra starten av på en psykologuttalelse som redegjør for risikoen for barn ved et miljøskifte. Uttalelsen kom fra overlege Karen Margrethe Simonsen ved Rikshospitalets barnepsykiatriske avdeling, inntatt i Rt. 1953 s. 1374:

«miljøskifte har en meget alvorlig innflytelse på mindre barn, ganske særlig hvis dette medfører at barnet samtidig mister kontakten med de mennesker det har knyttet seg til. For en normal utvikling av barns følelsesliv er det av avgjørende betydning at barnet opplever en varm følelsesbinding til oppdrageren, og at det ikke har stadig skiftende oppdragere. Dette er så alminnelig anerkjent, at barnepsykologer og barnepsykiatere endog er av den anskuelse at det er bedre for et barn å forbli i et miljø der det på forskjellig vis er uheldig for barnet enn å bli flyttet til et mer gunstig miljø, hvis dette siste medfører at barnet mister kontakten med en oppdrager som det er følelsesmessig bundet til» .

Av uttalelsen ser man at et miljøskifte anses å kunne være skadelig for barnet. Dersom foreldrene ellers stiller likt skal det nok særlige grunner til for at retten skal komme til at et miljøskifte vil være til det beste for barnet.

Selv om argumentet er tungtveiende, er det flere eksempler på klare brudd med «status quo». Bruddene med prinsippet kommer når retten finner at det vil medføre fordeler for barnet å flytte. Høyesterett formulerte følgende regel i Rt. 2007 s. 376:

«I et slikt tilfelle må det, for å endre situasjonen, kreves at en flytting vil medføre fordeler for barna, jf. Rt-1996-420.»

Barnets tilknytning til foreldrene

Barnet har ofte sterkest tilknytning med den som har hatt mest av omsorgen for barnet. Barnets tilknytning og kontakt med hver av foreldrene er av stor betydning i barnefordelingssaker, der tvisten går på hvor barnet skal bo fast.

Hvem som har hatt omsorgen for barnet kan ha større betydning for små barn enn for eldre barn. Endring i rutiner etc, vil være en del av et miljøskifte.

Sakkyndige vil ofte få i sitt mandat å utrede spørsmålet om tilknytning, altså hvem av foreldrene barnet har sterkest tilknytning til, og eventuelle risikomomenter knyttet til brudd med tilknytningspersonen.

Nettverk og øvrig familieforhold

Hva slags nettverk barnet har hos foreldrene vil også være et forhold som vil kunne være av betydning i barnets beste vurderingen. Dersom barnet har et stort nettverk hos den ene forelderen, med besteforeldre, tanter og onkler, og venner, vil dette kunne være et positivt moment i vurderingen for denne forelderen. Dette forutsetter nok imidlertid at dette er et stabilt nettverk med gode relasjoner, som skaper trygge rammer for barnet.

Foreldrenes personlige egenskaper – omsorgsevne

Foreldrenes personlige egenskaper er viktige i barnefordelingssaker.

Foreldrenes personlige egenskaper er typisk et tema som den sakkyndige vil være oppmerksom på i sin utredning og vurdering.

I rettspraksis fra Høyesterett ser man imidlertid ikke dette som veldig fremtredende i domsgrunnene, men det er grunn til å tro at det ligger som et bakteppe for avgjørelsene. I de lavere rettsinstansene ser man oftere at foreldrenes personlige egenskaper tillegges vekt.

Hvilke egenskaper som vil være best for barnet er vanskelig å si noe generelt om. Dette vil kunne variere fra sak til sak, men ofte vil egenskaper som det å kunne gi barnet utviklingsfremmende omsorg, varme og kjærlighet stå sentralt. Skal man gå mer konkret til verks vil også egenskaper som å være samarbeidsvillig, og det å evne og sette barnets interesser foran sine egne interesser, være av stor betydning. Det samme gjelder det å kunne se barnets behov, vise empati og å ha tålmodighet med barnet. Problemet med å vektlegge foreldrenes personlige egenskaper i vurderingen av barnets beste, er imidlertid at hvilke egenskaper foreldrene har, kan være vanskelig å bevise i en rettssak.

Et eksempel fra Høyesterett hvor sakkyndiges uttaler om foreldrenes egenskaper synes å ha blitt tillagt vekt er Rt. 1993 s. 707. Her hadde moren blitt fratatt omsorgen for barna før saken kom opp for Høyesterett. Retten gikk da inn på de sakkyndiges oppfatning av mors personlighet og problemer, og konkluderte med at mor hadde begrensninger i omsorgsevnen.

Dersom man har alkohol- eller narkotikaproblemer eller alvorlige psykiske problemer vil dette kunne regnes som negative egenskaper som kan tillegges vekt. Slike egenskaper vil ofte være enkle å identifisere.

Dersom man kan tilby barnet stabile og trygge oppvekstmuligheter med mulighet for utvikling vil dette telle positivt. Disse momentene trekkes som regel frem i avgjørelsen dersom det er forskjeller på hva foreldrene kan tilby. Dette ble blant annet vektlagt i høyesterettsdommen Rt. 1986 s. 977, her hadde en åtte år gammel gutt bodd hos sin mor siden samlivsbruddet tre år tidligere. Det var ikke tvil om at moren var skikket til å ha omsorgen for gutten. Likevel kom Høyesterett til at gutten skulle bo hos sin far. Dette ble begrunnet med uttalelser fra sakkyndige som mente at gutten ville få det best hos faren på lang sikt. Gutten hadde god kontakt med begge foreldrene og flytting ville ikke innebære noen store vanskeligheter for gutten. Det ble derfor lagt avgjørende vekt på at farens miljøtilbud var mer solid, og at ved å bo hos faren ville gutten ble mer rustet for utdannelse og arbeidsliv.

Selv om stabile oppvekstsvilkår ble tillagt avgjørende vekt i denne dommen er det ikke gitt at det alltid vil være tilfellet. Det vil alltid foretas en konkret vurdering der alle forhold tas i betraktning.

Omsorgsevnen kan nærmere beskrives ved å spalte den opp i fire komponenter

Materiell omsorg

Innebærer foreldrenes evne og mulighet til å tilrettelegge praktiske og fysiske forhold for barnet. Dette omfatter blant annet mat, klær, bolig og økonomi. Evnen til organisering, og etablering av regler og rutiner er også sentralt, da barnets livssituasjon bør være forutsigbar og konsekvent.

Emosjonell omsorg

Begrepet tar sikte på å beskrive den evne forelderen har til å vise følelser og formidle følelser. I dette ligger at foreldre kan være mer eller mindre egnet til å vise nærhet og varme, og klare å se og analysere barnets følelser.

Kognitiv omsorg

Med kognitiv omsorg menes foreldres evne for tilrettelegging av barnets utviklingsmuligheter. Foreldrene skal sørge for at barnet får utnyttet sitt potensiale, både når det kommer til for eksempel kommunikasjon, lek og utvikling av særegne evner.

Sosial og relasjonell omsorg

Foreldres evne til å lære barnet sosiale normer og verdier kan kalles sosial omsorgsevne. Med relasjonell menes evnen til å lære barnet om forholdet til andre mennesker, og hvordan de sosiale evner best utvikles hos barnet. Is sosial og relasjonell omsorgsevne kan også foreldrenes relasjon til hverandre komme inn.

Barnets egne meninger i barnefordelingssaker

I barnefordelingssaker vil barnets mening være av stor betydning. Barnekonvensjonen artikkel 12 og barneloven § 31 regulerer barnets rett til å bli hørt i slike avgjørelser. Barnets rett til å uttale seg og bli hørt er et av barnekonvensjonens fire grunnprinsipper, og står sterkt på barnerettens område.

Barnets egen mening om hvor det skal bo og om samvær tillegges større betydning jo eldre og mer modent barnet er.

Etter barneloven § 31 har barn som har fylt 7 år rett til å bli hørt i saker som angår barnet. Når barnet har fylt 12 år skal det legges stor vekt på hva barnet selv ønsker. Barnet har imidlertid ingen plikt til å uttale seg, men er rett. I barnefordelingssaker vil dommeren selv eller den sakkyndige samtale med barnet for å få frem barnets egen mening.

Det er viktig å merke seg at 7-årsgrensen ikke er en nedre grense. Også barn under 7 år skal uttale seg og høres dersom de er i stand til å danne seg egne synspunkter. Det synes som om domstolene i dag praktiserer barnehøring fra allerede fra skolealder.

Av rettspraksis kan man se at barnets mening inngår i «barnets beste» vurderingen.

I Høyesterettsdommen Rt. 1990 s. 669, var det en 12 år gammel jente som ble hørt i spørsmålet om hvem av foreldrene hun ønsket å bo med. Hun hadde de tre siste årene bodd hos sin far. Til tross for dette hadde jenta et fast og alvorlig ønske om å bo sammen med sin mor. Retten la avgjørende vekt på jentas ønske, og uttalte:

«Etter barneloven § 34 skal avgjørelsen av spørsmålet om hvem barnet skal være hos rette seg etter hva som er best for barnet. Ved denne vurderingen vil barnets eget ønske kunne være et vesentlig moment – hvor vesentlig vil avhenge blant annet av ønskets fasthet og barnets alder. Hvis det treffes en avgjørelse i strid med barnets klart uttrykte ønske, vil dette kunne skape en konfliktsituasjon som er uheldig ikke minst for barnet».

Dette er også fulgt opp i senere rettspraksis. Det er derimot ikke sagt at barnets ønske alltid vil få avgjørende betydning, det vil alltid avhenge av de konkrete forhold i saken og hva som etter en total vurdering vil være til barnets beste. Trenden synes imidlertid å være at domstolene i større og større grad legger avgjørende vekt på hva barnet selv ønsker i barnefordelingssaker.

Hensynet til å opprettholde søskenkontakt

Ofte har foreldre som gjennomgår et samlivsbrudd flere barn. Det oppstår da et spørsmål om søskenflokken skal holdes samlet, eller om de bør splittes slik at noen bor hos mor og noen bor hos far. Rettspraksis viser en relativ klar tendens til å ikke dele en søskenflokk jf. blant annet høyesterettsdom Rt.1982 s. 1335. Dommen er av eldre dato, men det er fortsatt alminnelig enighet om utgangspunktet.

Dersom det er flere barn og et av barna har en sterk tilknytning til en av foreldrene kan resultatet derfor bli at alle barna blir boende hos denne forelderen. Begrunnelsen for dette er at i en tid hvor foreldrene går fra hverandre kan barna finne støtte og stabilitet i hverandre.

I visse tilfeller kan det imidlertid forekomme at søsken splittes. Hensyn som kan tilsi en slik løsning kan være at barna selv ønsker det, at det er stor aldersforskjell på søsknene, at søsknene ikke fungerer godt sammen, eller at søskenflokken er stor og hver av foreldrene kanskje ikke klarer ta seg av alle på en gang alene. Det foretas alltid en konkret vurdering ut fra hvilke omstendigheter som foreligger i den enkelte sak.

Et eksempel på at en søskenflokk splittes har vi i høyesterettsdommen Rt.1983 s. 266 hvor resultatet ble at faren fikk den daglige omsorgen for to sønner, mens moren fikk den daglige omsorg for deres datter. Ut fra forholdene ble det antatt at denne løsningen ville føre til et best mulig samarbeid mellom foreldrene. I tillegg hadde barna selv sterke ønsker om hvor de ønsket å bo. Hensynet til mest mulig samlet foreldrekontakt og barnets mening veide altså tungt i denne saken.

Leave your comment

Please enter your name.
Please enter comment.