Samvær med barn under tilsyn er ofte aktuelle problemstillinger for advokater som jobber med barnefordelingssaker.
Alle avgjørelser som gjelder foreldreansvar, fast bosted og samvær skal først og fremst rette seg etter hva som er til barnets beste, jf. barneloven § 48.
Utgangspunktet ved samlivsbrudd er at barnet har rett til god kontakt med begge sine foreldre.
Barneloven bygger på en presumsjon (formodning) om at det er til barnets beste at barnet har god kontakt med begge foreldrene også når foreldrene ikke bor sammen. Barneloven gir barnet en rett til samvær med den av foreldrene barnet ikke bor fast hos, samtidig som den andre forelderen har en rett til samvær med barnet, jf. barneloven §§ 42 og 43.
Normalt knyttes det ikke vilkår til samværsretten.
I barnefordelingssaker oppstår det fra tid til annen problemstillinger som knytter seg til vold, rus psykiatri eller andre forhold som begrunner samvær under tilsyn.
Domstolene kan pålegge det offentlige å oppnevne tilsynsperson dersom det foreligger særlige grunner og i de tilfellene hensynet til barnet tilsier det, jf. barneloven § 43 a første ledd:
Dersom tilsyn blir sett som vilkår for samværet, kan retten i særlege høve og der omsynet til barnet sine behov talar for det, påleggje kommunal barnevernsteneste eller departementet å oppnemne ein person som skal føre tilsyn under samvær. Retten kan gje pålegg om beskytta tilsyn eller støtta tilsyn
Risiko for vold, overgrep, skade eller fare for fysisk og psykisk helse
I barneloven § 48 annet ledd slås det fast at det ved avgjørelsen av foreldreansvar, fast bosted og samvær skal tas hensyn til at barnet ikke må bli utsatt for vold eller på annet vis bli behandlet slik at den fysiske eller psykiske helsen blir utsatt for skade eller fare.
Barneloven § 48 annet ledd lyder slik:
Ved avgjerda skal det takast omsyn til at barnet ikkje må bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa vert utsett for skade eller fare.
Bestemmelsen i § 48 annet ledd kom inn ved lovendring 7. april 2006 nr. 6 for å sikre tilstrekkelig oppmerksomhet mot alvoret i skadevirkningene barnet kan bli påført, se Ot.prp. nr. 103 (2004-2005).
Bestemmelsen pålegger retten en plikt til å vektlegge at barnet ikke må bli utsatt for vold eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare, ved avgjørelser om foreldreansvar, fast bosted og samvær. Endringen tar særlig sikte på vold og overgrep, men også annen omsorgssvikt omfattes. Det er barnets totale omsorgssituasjon som må vurderes. Det vil således kunne tillegges vekt ikke bare om en forelder utøver vold eller overgrep, men også hvis en ny samlivspartner gjør det. Bestemmelsen er en presisering av gjeldende rett og kan også utledes av § 48 første ledd om at alle avgjørelser og saksbehandlingen først og fremst skal rette seg etter det som er best for barnet. Hensikten med tilføyelsen i andre ledd er å sikre at alvoret i skadevirkningene barnet kan bli påført gis tilstrekkelig oppmerksomhet, jf. Ot.prp. nr. 103 (2004-2005).
Det bør ikke mekles i saker der det er påstander om vold, overgrep mv.
I 2004 ble det innført nye saksbehandlingsregler i barnefordelingssaker som blant annet skulle bidra til økt fokus på at partene skulle komme frem til avtalebaserte løsninger. Poenget i denne sammenhengen er at man generelt sett tenker at det er til barnets beste at foreldrene selv kommer frem til avtale om foreldreansvar, fast bosted og samvær. Man tenker generelt sett at rettsforlik vil kunne være mer konfliktdempende fremfor en dom.
I veileder Q-15/2004 om saksbehandlingsregler i barnefordelingssaker for domstolene og høring av barn, slås det fast at de fleste saker hvor vold og overgrep er sentrale tema, vil man være tjent med en ordinær rettsbehandling og utredningsbasert sakkyndigarbeid. Barnefordelingssaker der det er påstander om vold og overgrep bør derfor behandles gjennom en grundig bevisførsel og utredning av sakkyndig, jf. barneloven § 61.nr. 3.
Videre følger det av forarbeidene til barneloven § 48 annet ledd at domstolene bør være varsomme med å mekle i saker der det er påstander om vold, overgrep eller andre forhold som barnet bør beskyttes mot. I Ot.prp. nr. 103 (2004-2005), under kommentarene til bestemmelsen følger det:
I saker hvor det foreligger forhold som barn bør beskyttes mot vil også formålet med sakkyndiges arbeid ikke primært være en løsning av konflikten mellom de voksne, men en vurdering av barnets eventuelle behov for beskyttelse fra uheldige forhold. Det er viktig at fokus på enighet og framtidsorientering ikke gjør at hensynet til å beskytte barnet kommer i bakgrunnen. Den sakkyndige må vurdere å rådgi retten om at saken vil være best tjent med ordinær rettsbehandling og utredningsbasert sakkyndighetsarbeid dersom det foreligger alvorlige problemstillinger som for eksempel vold og overgrep. For alle parter, både dommere, sakkyndige og advokater er det viktig å ha tilstrekkelig kjennskap til skadevirkningene for barn som utsettes for vold og overgrep, både direkte og ved å være vitne til vold. Det vises i så henseende til innledningen.
Samvær med barn under tilsyn i regi av det offentlige
Normalt knyttes det ikke vilkår til gjennomføring av samværsretten.
Det kan imidlertid fastsettes vilkår i tilknytning til samværet. Forutsetningen er at vilkårene som oppstilles er til barnets beste, jf. barneloven § 48. For eksempel kan et vilkår være at samvær kun skal skje på et bestemt sted, eller at et bestemt familiemedlem er avskåret fra å delta der det er en legitim begrunnelse for det.
Det mest praktiske vilkåret synes imidlertid å være at samvær kun skal skje under tilsyn fra det offentlige. Sistnevnte innebærer at en tilsynsperson er til stede under samværet, sammen med forelderen og barnet.
Det er domstolene som kan pålegge det offentlige å føre tilsyn under samvær.
For at domstolen skal kunne pålegge tilsyn må barnets behov tilsi det. Det kan være mange årsaker til at samvær under tilsyn synes å være til barnets beste, enten det er for en kort periode eller over lengre tid. En del av disse grunnene kommer vi tilbake til under.
Bakgrunnen for tilsynsreglene, som fremgår av barneloven § 43a, var blant annet å styrke barnets perspektiv og sørge for mer grundig utredning av barnesakene.
Det finnes to nivåer av samvær med tilsyn; såkalt støttet og beskyttet tilsyn. Barnets behov avgjør hva slags tilsyn som skal pålegges.
Forskrift om samvær med tilsyn etter barneloven av 2013 regulerer rammene for tilsynsformene nærmere.
Samvær med barn under beskyttet tilsyn
Samvær med barn under beskyttet tilsyn benyttes der et avgrenset samvær anses å være til det beste for barnet, og i de tilfellene det er behov for kontinuerlig tilsyn eller overvåkning under hele samværet.
Beskyttet tilsyn er således omfattende, og kan for eksempel pålegges dersom det er problematikk knyttet til vold, rus eller alvorlige psykiske lidelser hos samværsforelderen.
Formålet med beskyttet tilsyn er både beskyttelse, men også å skape en følelse av trygghet, både fysisk og psykisk. Videre vil tilstedeværelsen av tilsynspersonen, tilsynspersonens observasjoner og rapporteringsplikten sikre barnets opplevelse av å bli beskyttet, jf. Prop 85 L(2012-2013 s. 52.
Det skal alltid vurderes at samvær vil være til barnets beste. Forarbeidene til barneloven er klare på at det ikke skal fastsettes samvær mot barnets vilje, heller ikke under tilsyn, før barnets behov og familiens situasjon er utredet og tilstrekkelig belyst.
I de tilfeller det samvær ikke er til barnets beste, skal samvær heller ikke fastsettes med tilsyn.
Pålegger retten beskyttet tilsyn, skal det oppnevnes en tilsynsperson fra den kommunale barneverntjenesten, og formålet er beskyttelse.
Beskyttet tilsynet har en begrensning på 16 timer pr. år.
Samvær med barn under støttet tilsyn
Samvær med barn under støttet tilsyn er med mer fleksibel ordning som er mindre omfattende enn beskyttet tilsyn.
Støttet tilsyn benyttes der det ikke er behov for å overvåke barnet og forelderen under hele samværet, men hvor behovet snarere er å støtte foreldrefunksjonen eller å veilede.
En praktisk viktig gruppe hvor det ofte fastsettes samvær under tilsyn er der hvor barnet og forelderen av ulike grunner ikke kjenner hverandre, eller har hatt lite kontakt. I en kontaktetableringsfase kan støttet tilsyn være et egnet virkemiddel for å trygge barnet i en uvant situasjon.
Støttet tilsyn er mye anvendt der konfliktnivået mellom foreldrene er så høyt at dette påvirker foreldrefunksjonene negativt. Et eksempel som kan begrunne bruk av tilsyn er for eksempel gjentatt og skadelig involvering av barnet i foreldrekonflikten. En tilsynsfører vil ofte sørge for at barnet skånes for en uhensiktsmessig involvering.
Det er Bufetat som har ansvaret for å føre det støttede tilsynet. Kompetansen er derfra delegert til familievernkontorene som oppnevner en tilsynsperson.
Støttet tilsyn kan fastsettes inntil 32 timer pr. år.
Avslutningsvis nevnes det at tilsynsfører ofte vil føre en form for rapport som beskriver hvorledes samværene forløper for barnets del.
Samværsforelderen må ta initiativet til iverksetting av samvær
Det er domstolene som kan pålegge det offentlige å føre tilsyn.
Blir det pålagt samvær under tilsyn er det viktig å være klar over at samvær først blir satt i verk etter anmodning fra samværsforelderen.
Den forelder som skal ha samvær er med andre ord ansvarlig for å kontakte den myndigheten som skal føre tilsynet, og be om at samvær igangsettes.
Dersom du ønsker å lese mer om samvær med tilsyn kan du lese det her
[lastupdated]
