Ekteskapsloven bygger på prinsippet om at ekteskapet skal være frivillig. Ekteskapet består så lenge begge ektefellene ønsker å fortsette samlivet. Hver av ektefellene har ubetinget krav på å komme seg ut av ekteskapet dersom man ønsker skilsmisse.
Domstolene eller forvaltningen kan ikke overprøve en ektefelles ønske om å komme seg ut av ekteskapet. Ekteskapsloven bygger imidlertid på at ektefellene som hovedregel skal gå igjennom en separasjonstid, før de kan kreve skilsmisse. Det er to typer separasjon, innvilget separasjon fra fylkesmannen (1 år) og faktisk samlivsbrudd (2 år).
Formålet med separasjonstiden er blant annet å sikre at ønsket om skilsmisse er alvorlig ment og overveiet. Ekteskapsloven gir nærmere regler om separasjon og skilsmisse.
Søknad om skilsmisse etter forutgående separasjonsbevilling
Det følger av ekteskapsloven § 20 første ledd at en ektefelle som ikke finner å kunne fortsette samlivet kan kreve separasjon. Når ektefellene har vært separert i ett år, kan hver av ektefellene kreve skilsmisse, jf. ekteskapsloven § 21.
Det er krav om at det har vært et reelt samlivsbrudd i separasjonstiden, slik at ektefellene kan ikke ha bodd sammen i separasjonstiden. Ettårsfristen løper fra separasjonen. Partene må selv søke om skilsmisse etter å ha vært separert. Skilsmisse kommer ikke automatisk etter separasjonstiden.
Søknad om skilsmisse fremsettes for fylkesmannen.
Søknad om skilsmisse kan fremsettes elektronisk på fylkesmannen sine nettsider eller gjennom søknadsskjema som sendes til fylkesmannen pr post.
Søknad om skilsmisse etter faktisk samlivsbrudd
Adgangen til å kreve skilsmisse er ikke betinget av at ektefellene har vært separert gjennom bevilling fra fylkesmannen i ett år. Hver av ektefellene kan kreve skilsmisse dersom samlivet har vært brutt i minst to år – faktisk samlivsbrudd, jf. ekteskapsloven § 22.
Et samlivsbrudd forutsetter at samlivsbruddet er reelt. Det er ikke tilstrekkelig at ektefellene har bodd adskilt fra hverandre i to år som følge av arbeid, studier o.l.
Selv om ektefellene har hatt kortvarige forsøk på å gjenoppta samlivet, skal dette ikke anses som gjenopptakelse av samlivet som forrykker toårsfristen.
Når skilsmisse gis uten forutgående separasjonsbevilling, vil de fleste av de rettsvirkningene som ellers inntrer ved separasjonsbevilling, først inntre ved skilsmissen. Samlivsbruddets viktigste rettsvirkning er at det gir rett til skilsmisse etter to år. Andre rettsvirkninger av samlivsbruddet er at skjæringstidspunktet inntrer, slik at formue og gjeld etter samlivsbruddet tas ikke med ved delingen.
Søknad om skilsmisse uten forutgående separasjon
Kun i to særlige tilfeller er det mulig å ta ut skilsmisse uten først å ha vært separert. Den ene muligheten som gir direkte adgang til skilsmisse i visse tilfeller av overgrep i ekteskapet eller tvangsekteskap, jf. ekteskapsloven § 23.
Den andre muligheten til direkte skilsmisse er dersom den ene ektefellen har giftet seg på nytt til tross for forbudet i ekteskapsloven § 4, i slike tilfeller kan den første ektefellen kreve skilsmisse.
Det følger av ekteskapsloven § 23 at en ektefelle kan kreve skilsmisse dersom den andre ektefellen med hensikt har forsøkt å drepe ham eller henne eller barna eller forsettlig har utsatt dem for alvorlig mishandling. Det samme gjelder dersom ektefellen har opptrådt på en måte som er egnet til å fremkalle alvorlig frykt for slik atferd.
Straffeloven har flere straffebestemmelser som omfattes av «utsatt for alvorlig mishandling. Hvorvidt det er tale om alvorlig mishandling, må avgjøres konkret ut fra handlingens art, og graden av alvor. Skjer mishandlingen flere ganger, kan dette gjøre mishandlingen alvorlig i lovens forstand selv om det enkelte tilfellet av mishandling isolert sett ikke anses som alvorlig.
Krav om skilsmisse på grunnlag av de nevnte forhold må være reist innen seks måneder etter at ektefellen fikk kjennskap til handlingen, og senest to år etter at den fant sted.
En ektefelle kan også kreve skilsmisse dersom han eller hun har blitt tvunget til å inngå ekteskapet ved rettsstridig atferd. Dette gjelder uavhengig av hvem som har utøvd tvangen. § 16 fjerde ledd gjelder tilsvarende.
