Lurer du på noe innen skilsmisse? Ta kontakt med en av våre spesialister
Innhold om ektefellebidrag
Ektefellebidrag og underholdsplikt
Under et ekteskap har hver av ektefellene en underholdsplikt for hverandre, jf. ekteskapsloven § 38. Utgangspunktet er at når ekteskapet opphører bortfaller denne plikten, jf. ekteskapsloven § 79 første ledd. Hver av ektefellene står altså på egne ben og må selv klare seg økonomisk. I visse tilfeller åpner imidlertid ekteskapsloven for at den ene ektefelle kan pålegges å betale et bidrag til den andre ektefellen etter ekteskapets opphør for å forsørge denne ektefelle.
Ekteskapets opphør
Regelen har sin bakgrunn i tidligere tider da det var vanlig at mannen jobbet, mens hustruen var hjemme og passet på barn og hjem. Når ektefellene hadde valgt en slik familiestruktur syntes det rimelig at mannen også etter ekteskapets opphør skulle forsørge hustruen, i alle fall for en viss tid. Hustruen hadde ikke hatt mulighet til å selv bygge seg en karriere og hadde dermed lite å falle tilbake på for å skaffe seg en økonomisk inntekt. Dette er ikke like aktuelt i våre dager. Likevel er det fortsatt en ikke ubetydelig andel av ekteskap som velger at den ene ektefellen skal være hjemmeværende. Regelen har altså ikke mistet sin relevans.
Bidrag fra ektefelle
En ektefelle kan pålegges å betale et slikt bidrag i de tilfeller der den andre ektefelles evne til og mulighet for å sørge for å skaffe seg et inntektsgrunnlag har blitt dårligere, enten på grunn av omsorgen for felles barn, eller fordi fordelingen av felles oppgaver under samlivet har medført dette, jf. ekteskapsloven § 79 annet ledd.
Omsorg for felles barn
At ektefelle som skal bli tilkjent vederlag må ha hatt omsorgen for «felles barn» innebærer at dersom ektefellen kun har vært hjemme for å kun ta seg av særkullsbarn vil dette ikke kunne gi grunnlag for et vederlag. Dersom det imidlertid er den andre ektefelles særkullsbarn vil det kunne i visse tilfeller gi grunnlag for vederlag etter bestemmelsens tredje ledd, jf. bestemmelsens forarbeider.
Eksempler som er nevnt i forarbeidene på det andre alternativet loven stiller opp, kan være der en ektefelle har avbrutt sin utdannelse for å være hjemme å pleie annen familie, eller dersom ektefellen ikke har hatt mulighet for inntektsgivende arbeid grunnet stedet ektefellene var bosatt.
Bestemmelsen oppstiller også en tredje mulighet for å pålegge en ektefelle å betale bidrag til den andre ektefellen. Denne regelen finnes i bestemmelsens tredje ledd. Dersom det foreligger «særlige grunner» kan en ektefelle pålegges å betale et ektefellebidrag. Regelen er ment å fange opp spesielle tilfeller hvor det ville vært urimelig å ikke pålegge et bidrag. Av bestemmelsens forarbeider følger det at den er ment som en snever unntaksregel.
Ektefellers økonomiforskjeller
Etter denne regelen kan det tenkes å bli tilkjent bidrag dersom det foreligger stor forskjell i ektefellenes økonomi, langvarig ekteskap og redusert ervervsevne som følge av uførhet. Dette var tilfellet i Rt.1997 s.806. Hustruen var 100% ufør og hadde dermed ingen mulighet for fremtidig inntektsevne. Ekteskapet hadde en varighet på 29 år, og hustruen ble tilkjent et tidsubestemt bidrag.
Utgangspunktet for hvor stort bidraget skal være finnes i ekteskapsloven § 79 annet ledd, «passende underhold». Videre utdyper ekteskapsloven § 80 første ledd, at bidraget skal utmåles på grunnlag av den bidragsberettigedes behov for bidrag og den bidragspliktiges betalingsevne. Ektefellen som skal motta bidraget kan ikke nødvendigvis kunne forvente å opprettholde sin tidligere levestandard dersom dette har vært en høy standard.
Eksmepler på bidrag
Behovet for bidrag vil først og fremst bero på ervervsevnen. Ytelser som den ektefellen som ønsker bidrag uten videre har krav på skal regnes med i vurderingen av behovet for bidrag. Dette vil for eksempel være offentlige stønader og trygdeytelser. For ytelser av mer usikker karakter vil det bero på en konkret vurdering. Når det kommer til den bidragsgivende ektefelles bidragsevne vil man som regel ta utgangspunkt i den faktiske inntekt vedkommende har. Dersom vedkommende kunne hatt et bedre betalt arbeid må det som regel godtas at vedkommende har valgt å ikke ha det.
Bidraget skal som regel fastsettes som et løpende bidrag, men dersom særlige grunner taler for det kan det fastsettes som et engangsbidrag, jf. ekteskapsloven § 80.
Ekteskapsloven og ektefellebidrag
Ekteskapsloven § 81 regulerer varigheten av ektefellebidraget. Hovedregelen er da at bidraget settes til en begrenset tid på inntil 3 år. Bidraget er i utgangspunktet kun ment som økonomisk støtte i en overgangsperiode, frem til ektefellen kan få økonomien opp å gå, for eksempel ved å gjennomføre en utdanning eller liknende.
Men loven gir også mulighet for å fastsette bidraget til en varighet på utover tre år dersom det foreligger særlige grunner som tilsier dette. Dersom ekteskapet har vært langvarig, skal bidraget som hovedregel fastsettes for lengre tid eller uten tidsbegrensning. Grunnen til dette er at ektefeller som er kommet et godt stykke opp i alder vil ha vanskeligere for å kunne starte på en utdanning eller finne seg en ny jobb.
Et eksempel
Etter ekteskapsloven § 81 andre ledd kan bidrag kreves med tilbakevirkende kraft på 3 år. Dette er imidlertid en regel som brukes med forsiktighet, og grunnen til at kravet ikke er blitt fremsatt tidligere vil spille inn i vurderingen.
Partene kan også selv avtale hvor stort bidraget skal være, jf. ekteskapsloven § 83. Dersom de ikke kommer til enighet, enten om hvorvidt det i det hele tatt skal betales bidrag, eller om bidragets størrelse kan spørsmålet avgjøres av bidragsfogden dersom begge parter ønsker det. Hvis ikke må saken tas inn for domstolene.
Retten til å motta bidrag fra den tidligere ektefeller bortfaller enten når varigheten av det fastsatte bidraget løper ut, eller dersom den bidragsberettigede inngår et nytt ekteskap, jf. ekteskapsloven § 82.
