Hvem beholder boligen ved skilsmisse?

I et skilsmisseoppgjør vil det kunne oppstå uenighet om hvem av ektefellene som skal overta boligen.

Noen ganger ønsker begge å overta boligen, noen ganger ønsker den ene å overta boligen, mens den andre ønsker at boligen skal legges ut for salg på det åpne markedet.

Utgangspunktet er at begge parter kan kreve at boligen legges ut for salg. På nærmere bestemte vilkår kan likevel den ene av ektefellene kreve å overta tidligere felles bolig ved skilsmisse, mot å kjøpe ut den andre ektefellen. Reglene er ulike for ektefeller og samboere. Her ser vi kun på reglene for ektefeller.

Ektefellene har avtalefrihet i skilsmisseoppgjøret

Ektefellene har full avtalefrihet i skilsmisseoppgjøret.

Dersom partene er enige om at en av ektefellene skal overta boligen, vil de også måtte klargjøre verdien av boligen. Verdien skal normalt fastsettes til markedspris.

Verdien kan avtales ved at hver av ektefellene innhenter sin verdivurdering eller takst.  Dersom antatt markedspris spriker, kan man innhente ytterligere vurderinger eller velge en mellomløsning, slik at verdien settes midt i mellom.

Dersom partene ikke blir enige om verdien av boligen, kan de be om skiftetakst. Skiftetakst fastsettes ved at retten oppnevner skjønnsmenn som besiktiger eiendommen og som bestemmer markedsprisen. I Oslo vil det være Oslo Byfogdembete som avsier skiftetaksten.

Utgangspunktet er at man kan kreve boligen solgt ved skilsmisseoppgjøret

I en skilsmisse vil ektefellene kunne ha ulike interesser med tanke på om boligen skal legges ut for salg på åpen marked eller ikke. Selv om verdien av boligen i mange tilfeller skal deles likt mellom ektefellene i et skilsmisseoppgjør, kan det være ulike grunner til at den ene eller begge ektefellene i et skilsmisseoppgjør ønsker å overta boligen, mot å løse ut den andre ektefelle.

Noen ganger kan det være økonomisk gunstig å overta boligen på skifte, mot at den andre løses ut. Det kan for eksempel være fordi taksten er lav, eller at det forventes at salg vil medføre flere budgivere, slik at boligen vil selges over takst.

Noen ganger vil en eller begge ektefeller ha sterke personlige bånd til boligen. Boligen har stor affeksjonsverdi. Boligen kan bety mye rent personlig og følelsesmessig for den ene ektefellen, eller boligen kan stamme fra den enes slekt, slik at vedkommende ønsker å beholde boligen i slekten.

Videre kan det være at man ønsker å sikre at barna ikke skal måtte rykke opp fra miljøet, slik at den ene ektefellen ønsker sikre en viss stabilitet for barna i skilsmisseoppgjøret.

Utgangspunktet er at hver av ektefellene kan kreve boligen solgt.

Rett til å overta felles bolig ved skilsmisse når det foreligger særlige grunner

Reglene om retten til å overta felles bolig er praktiske.

Ekteskapsloven § 67 regulerer når en av ektefellene kan kreve å overta felles bolig. Etter denne bestemmelsen kan en ektefelle kreve å overta felles bolig dersom «særlige grunner» taler for dette.

Ved vurderingen av om det foreligger særlige grunner, skal det blant annet legges vekt på hensynet til ektefellenes og barnas behov. Dersom den ene ektefellen skal ha omsorgen (fast bosted) for barna, vil dette normalt være en særlig grunn som begrunner rett til å overta boligen.

Dersom begge ønsker å overta boligen, vil det bli en avveining av partenes interesser. Den av ektefellene som har de beste argumentene for å overta boligen, vil måtte få medhold.

Retten til å overta felles bolig vil vurderes skjønnsmessig i hvert enkelt tilfelle.

Høyesterett har uttalt at terskelen ikke ligger høyt. I dommen gjengitt i Rt 2013 s. 1630, uttaler Høyesterett at terskelen ikke ligger høyt, men at må foreligge grunner «som skiller seg fra det helt alminnelige». I dommen slås det fast at et ønske om salg i markedet ikke er en relevant grunn. Det fremgår videre at når ektefellene eier boligen sammen, blir spørsmålet hva som alt i alt er den rimeligste løsningen.

Ekteskapsloven § 67 lyder slik:

Når særlige grunner taler for det, kan en ektefelle uten hensyn til tidligere eierforhold kreve å overta:

1. fast eiendom eller andel av fast eiendom som utelukkende eller hovedsakelig har tjent til felles bolig, hvis ikke den andre har odelsrett til eiendommen, eller den er ervervet fra hans eller hennes slekt ved arv eller gave,
2. andel eller aksje i boligselskap eller obligasjon som ektefellenes rett til leie av felles bolig har vært knyttet til,
3. leiekontrakt om retten til den felles bolig, eller
4. vanlig innbo i det felles hjemmet.

Ved vurderingen skal det legges vekt på ektefellenes og barnas behov.

[lastupdated]