Når ektefeller går fra hverandre må både formue og eiendeler fordeles. I punktene 10 til 14 er det redegjort for hvordan ektefellenes formuer skal fordeles dem imellom. Reglene om naturalutlegg er reglene om hvordan ektefellenes eiendeler skal fordeles mellom dem.
Hovedregelen om hvordan ektefellenes eiendeler skal fordeles finner vi i ekteskapsloven § 66. Hovedregelen er at hver ektefelle har rett til å beholde eiendeler som han eller hun fult ut eller for det vesentlige eier. Når hovedregelen viser til hva ektefellen eier fullt ut eller i det vesentlige er det de faktiske eierforholdene som er avgjørende. I juridisk teori (Løderup / Sverderup s. 301) er det antatt at for at en ektefelle anses å eie en eiendel i det vesentlige, må vedkommende eie 75% eller mer av eiendelen.
Eierforholdene fastlegges med utgangspunkt i vanlige formuerettslige prinsipper, som innebærer at det som regel vil være avtalegrunnlaget som er avgjørende for hvem som er eier. At man er ektefeller gir ikke en automatisk sameierrett, men man bør være oppmerksom på at for ektefeller finnes det et særlig ulovfestet grunnlag som kan gi grunnlag for sameierett. Dette særlige ulovfestede grunnlaget er dersom den andre ektefellen indirekte har bidratt til ervervet av eiendelen.
For eksempel ved å betale for ektefellenes løpende underhold slik at vedkommende har muliggjort kjøpet av eiendelen ved å fristille kapital for den andre ektefellen.
Dersom eiendelen er eid av ektefellene i sameie, er utgangspunktet at ingen av ektefellene har noen rett til å overta eiendelen, med mindre den ene ektefelle i det vesentlige eier eiendelen.
Retten til naturalutlegg etter ekteskapsloven § 66 gjelder også i de tilfeller for eiendelens verdi overstiger det beløp som ektefellen skal få ved delingen. Dersom dette er tilfellet må den ektefelle som skal overta tingen betale den andre ektefellen mellomlegget mellom eiendelens verdi og det beløp vedkommende skal få fra den andre ektefellen ved delingen, jf. ekteskapsloven § 70.
Dersom ektefellen som skal overta eiendelen ikke har økonomi til dette må eiendelen bli solgt. I praksis løses slike tilfeller ofte gjennom forhandlinger mellom ektefellene og deres advokater under skifteoppgjøret, slik at man finner løsninger begge ektefeller kan leve med og vedkommende ektefelle får beholde eiendelen. Et eksempel på en løsning kan være at ektefellen betaler den andre ektefellen avdrag over tid.
Dersom ingen av ektefellene overtar eiendelen kan hver av ektefellen kreve eiendelen solgt, jf. ekteskapsloven § 71. Dersom eiendelen skal selges har den andre ektefelle forkjøpsrett på ellers like vilkår som eiendelen ellers ville blitt solgt for.
Som ellers ved oppgjøret mellom ektefeller er det ingenting i veien for at ektefellene selv avtaler hvem som skal overta eiendelene på tvers av lovens regler. Dette forutsetter kun at ektefellene seg imellom klarer å bli enige om fordelingen.
Unntak når naturalutlegg er åpenbart urimelig
Fra hovedregelen om naturalutlegg i ekteskapsloven § 66 finner vi i bestemmelsen også et unntak. Dersom det vil være «åpenbart urimelig» å følge hovedregelen kan ikke retten til naturalutlegg gjøres gjeldende. Unntaket finnes for tilfeller der den andre ektefelle har særlig behov eller interesse i tingen. Ordlyden tilsier imidlertid at dette er et snevert unntak hvor terskelen er høy for at unntaket vil komme til anvendelse.
Dersom det er åpenbart urimelig at den ektefelle som fullt ut eller i det vesentlige eier eiendelen får den utlagt til seg, blir resultatet at denne retten faller bort. Dette medfører ikke automatisk at de andre ektefelle får retten til tingen. Enten må ektefellene da bli enige om hvem som skal overta tingen, eller så må tingen selges.
Særreglene om bolig og innbo
Et annet unntak fra hovedregelen i ekteskapsloven § 66 om naturalutlegg finnes i ekteskapsloven § 67. Unntaket gjelder kort sagt for ektefellenes felles bolig og innbo. Grunnen til at det er gjort særlig unntak for disse eiendelene er at dette som regel vil være eiendeler som er av stor betydning for begge ektefeller uavhengig av hvem som eier den enkelte eiendel. Det er dermed ikke gitt at den beste løsningen vil være at ektefellen som eier eiendelen får overta den.
Regelen i ekteskapsloven § 67 gjelder der hvor boligen eller innboet er felleseie. Man må videre skille mellom to typetilfeller. Den ene tilfellet hvor § 67 kan komme til anvendelse er der hvor det er den ene ektefellen som fult ut eier boligen eller innboet. Da kan den andre kreve at boligen eller innboet blir utlagt til seg dersom det foreligger ”særlige grunner”. Vedkommende ektefelle må da ha grunner som skiller seg fra vanlige grunner. I høyesterettsdommen Rt.2013 s.1630 ble det uttalt at det at man har bodd på eiendommen og gjerne vil fortsette å bo der ikke kan anses å falle inn under uttrykket ”særlige grunner”.
Det andre tilfellet der § 67 kan komme til anvendelse er der hvor ektefellene eier boligen eller innboet i sameie slik at ingen av ektefellene kan kreve den eller det utlagt til seg etter hovedregelen i § 66. I slike tilfeller kan ikke ordlyden ”særlige grunner” tolkes særlig strengt, da dette ville kunne medført at ingen av ektefellene hadde ”særlige grunner” slik at boligen eller innboet isteden måtte bli solgt. I praksis vil det i disse tilfellene bero på en interesseavveiing mellom ektefellene, der den som har best grunner vil kunne få overta boligen eller innboet.
Av bestemmelsens siste ledd følger det at det også skal tas hensyn til barnas behov. Den av ektefellene som barna skal bo fast hos har dermed som regel et fortrinn i vurderingen av hvem som skal overta boligen.
Regelen i ekteskapsloven § 67 åpner for at eiendomsretten overføres fra den ene ektefelle til den andre ektefellen dersom særlige grunner taler for det. En annen mulighet for den andre ektefelle, som ikke opprinnelig eier boligen, kan være at denne ektefelle gis en bruksrett til boligen, dette behandles under punkt 16. Disse reglene må altså vurderes i sammenheng.
En mulighet for den ene ektefelle til å overta den andres ektefelles bolig eller innbo finnes også der eiendelen er den andre ektefelles særeie, i slike tilfeller krever imidlertid «sterke grunner», jf. ekteskapsloven § 74 første ledd. Ordlyden kan tale for at terskelen for dette ligger høyere enn for å overta felleseie.
Til slutt må det også nevnes at unntaket i ekteskapsloven § 67 og § 74 ikke gjelder for boliger som en av ektefellene har odelsrett til eller den er ervervet fra en ektefelles slekt ved arv eller gave. I slike tilfeller vil man igjen falle tilbake på hovedregelen i ekteskapsloven § 66.
