Lurer du på noe innen skilsmisse? Ta kontakt med en av våre spesialister
Innhold om ektefellens krav på vederlag
Økonomisk oppgjør mellom ektefeller
Når det økonomiske oppgjøret mellom ektefeller foretas vil dette i mange tilfeller kunne føre til urimelige resultater. I visse tilfeller vil man da kunne kreve et vederlag fra den andre ektefellen. Et vederlag er en økonomisk tilskyndelse som skal kompensere for en skjevhet i det økonomiske oppgjøret mellom ektefellene. I hvilke tilfeller man kan kreve vederlag reguleres av ekteskapsloven § 63 og § 73.
Etter ekteskapsloven § 63 kan man kreve vederlag i på visse vilkår i tilfelle der en ektefelle har brukt felleseiemidler til å øke verdien av midler som er særeie, eller til å erverve eiendeler eller rettigheter som er unntatt fra deling etter § 61 bokstav c. Vederlag kan også kreves når en ektefelle på en utilbørlig måte vesentlig har svekket delingsgrunnlaget.
Etter ekteskapsloven § 73 kan en ektefelle bli tilkjent vederlag dersom en ektefelle gjennom bidrag til familiens underhold, ved arbeid eller på annen måte i vesentlig grad har medvirket til å øke midler som er den andre ektefelles særeie.
Vederlagskrav etter ekteskapslovens § 63
Etter ekteskapsloven § 63 kan en ektefelle i ulike tilfeller kreve et vederlag i det økonomiske oppgjøret. Felles for de tre første situasjonene er at den andre ektefellen har brukt av felleseiemidlene til skaffe seg ytterligere verdier som han eller hun kan holde utenfor delingen.
Den ene muligheten for at en ektefelle kan kreve vederlag er dersom den andre ektefelle har brukt av felleseiemidlene til å øke verdien av sitt eget særeie. Ektefelle A har en hytte på fjellet i særeie. Dersom ektefelle A har brukt av felleseiemidlene til å pusse opp denne hytta, slik at det øker hyttas verdi, vil ektefelle B i dette tilfellet kunne kreve et vederlag. Både særeie som er bygger på ektepakt og som er bestemt av giver eller arvlater omfattes.
Flere muligheter for vederlagskrav
Den andre muligheten for å kreve vederlag er dersom den andre ektefellen har brukt av felleseiemidlene til å erverve eiendeler og rettigheter som ikke kan overdras eller som er av personlig karakter.
Den tredje muligheten for en ektefelle å kreve vederlag etter denne bestemmelsen er dersom den andre ektefellen erverver rettigheter i offentlige trygdeordninger, offentlige eller private pensjonsordninger og lignende. For å kunne kreve vederlag på denne bakgrunn er det imidlertid et vilkår at utgiftene til dette overstiger det som må anses rimelig. I vurderingen av hva som anses rimelig vil begge ektefellenes forhold ha betydning.
Dersom den andre ektefellen har egne pensjoner eller forsikringer vil dette tale for at det ikke anses som urimelig. Vederlag på denne bakgrunn har fått en redusert betydning da det i ekteskapsloven § 61 b er oppstilt egne kompensasjonsregler. Primært bør vurderingen skje etter disse reglene, men et vederlagskrav etter ekteskapsloven § 63 kan bli aktuelt dersom vilkårene i § 61 b ikke er oppfylt.
Etter alle disse tre alternative mulighetene for vederlag kreves det at bruken av felleseiemidler må være av en viss betydning. Altså vil ikke enhver bruk av felleseiemidlene gi grunnlag for et vederlagskrav. Akkurat hva som kreves er uklart. Men det antas at det må foretas en bred helhetsvurdering av ektefellenes kår og omstendigheter for øvrig.
Dette var tilfellet etter en tidligere tilsvarende bestemmelse og i forarbeidene til ekteskapsloven § 63 er det uttalt at det ikke er tale om en realitetsendring til tross for at ordlyden er noe endret. I lovkommentaren til ekteskapsloven er det hevdet at bruken av felleseiemidlene må ha vært vesentlig, noe som tilsier en relativ høy terskel.
Den fjerde muligheten en ektefelle har for å kreve vederlag etter ekteskapsloven § 63 er dersom den andre ektefellen på en utilbørlig måte vesentlig har svekket delingsgrunnlaget. At den andre ektefelle på en «utilbørlig» måte har svekket delingsgrunnlaget forutsetter at vedkommende ektefelle har svekket delingsgrunnlaget på en kritikkverdig måte.
Det må foreligge et klanderverdig forhold. I vurderingen av hva som anses som et klanderverdig forhold kan en se hen til hva som anses som allment aksepterte normer. Hva som anses klanderverdig endrer seg også ofte over tid og har de senere årene gått i en liberal retning, som innebærer at det skal nokså mye til før noe anses å være utilbørlig.
Etter alle fire mulighetene for å kreve vederlag etter denne bestemmelsen er det også et vilkår om at ektefellenes midler ikke trengs til dekning av gjeld. Dersom midlene kreves til dekning av gjeld er det altså ikke mulig å kreve vederlag. Et vederlag det ikke er dekning for ved skifteoppgjøret, kan heller ikke gjøres gjeldende senere.
Vederlagskrav etter ekteskapsloven § 73
Ekteskapsloven § 73 gir en ytterligere mulighet for en ektefelle til å få et vederlag ved skifteoppgjøret. Etter bestemmelsen kan en ektefelle som gjennom bidrag til familiens underhold, ved arbeid eller på annen måte i vesentlig grad har medvirket til å øke midler som er den andre ektefelles særeie, kunne bli tilkjent et vederlag av denne ektefellen.
Regelen omfatter både tilfeller hvor en ektefelle direkte har overført verdier til den andre ektefelles særeie, for eksempel dersom den ene ektefelle har bidratt til påkostninger på særeieeiendom, og tilfeller hvor verdiøkningen har skjedd mer indirekte, som kan være tilfellet dersom en ektefelles innsats har spart den andre for utgifter som eller ville vært belastet særeiet. Dette fremkommer av forarbeidene til bestemmelsen.
Verdiøkningen i seg selv trenger ikke være vesentlig, men selve medvirkningen må ha vært av et vesentlig omfang. Hvor grensen for hva som anses vesentlig går må vurderes konkret, men ordlyden tilsier att terskelen er nokså høy slik at innsatsen må nok ligge markert over det som anses vanlig.
Hva som kan ases som medvirkning kan være så mangt. Medvirkningen kan blant annet være skjedd ved arbeid i hjemmet. Da medvirkningen må være av vesentlig omfang og dermed over hva som anses vanlig, vil nok det høre med til sjeldenhetene at arbeid i hjemmet i seg selv er tilstrekkelig.
Annen form for medvirkning
En annen form for medvirkning kan være at man har medvirket til utbedring av den andre ektefelles særeieeiendom. Dette er kanskje de tilfellene hvor et vederlagskrav er mest praktisk. Den andre ektefellen kan da ha bidratt med arbeidskraft, penger eller lån for å for eksempel å pusse opp særeieeiendommen. Ordinære vedlikeholdsutgifter gir imidlertid ikke rett til vederlag, da dette ikke kan anses som en vesentlig medvirkning utover det vanlige .
Nedbetaling på lån som hefter ved den andre ektefelles særeieeiendom er også en form for medvirkning som ofte vil kunne gi grunnlag for vederlag. Forutsetningen for dette er at nedbetalingen på lånet ikke gir grunnlag for sameie i særeieeiendommen.
Regelen er kun en ”kan-regel”, noe som innebærer at dersom grunnvilkårene er oppfylt vil det videre bero på en rimelighetsvurdering hvorvidt ektefellen skal tilkjennes et vederlag eller ikke.
I praksis vil denne regelen ha betydning i tilfeller hvor ektefellens innsats ikke har vært tilstrekkelig for å gi grunnlag for sameie. Terskelen for å bli tilkjent vederlag ligger likevel høyt og bærer preg av å være en unntaks bestemmelse, slik at man kun i særlige tilfeller vil bli tilkjent et vederlag.
