Det er mange ulike meninger om hva som gjør en god advokat. Mange tror at en dyktig advokat opptrer som på film og tv med en selvsikker og aggressiv fremtoning, der han eller hun setter motpart og vitner i forlegenhet, mens advokaten selvsikkert smiler til dommer og jury. En tøff og brysk advokat, som bruker store ord og fakter for å sette motparten på plass, vil imidlertid ikke fungere særlig godt i det virkelige liv i for eksempel Oslo tingrett.
Når det gjelder rent praktiske tips i forhold til opptreden i rettergang, vil vi her vise til våre sider om Et godt innledningsforedrag, En god prosedyre og Parts- og vitneavhør mv. på jusinfo.no.
Vi i Advokat Oslo ønsker med denne artikkelen å belyse noe av det vi mener kjennetegner en god advokat – og først og fremst en advokat som når frem med sine argumenter og vinner respekt fra dommer, sakkyndige og partene i saken. Alle advokater har sin egen stil akkurat som alle mennesker er ulike i personlighet og temperament. Dersom advokaten er litt brautende som person, så skal man selvfølgelig ikke være en annen person enn det man er. Advokaten skal uansett ha ærbødighet for retten, uansett om det er prosedyre for Høyesterett eller en dommerfullmektig ved Oslo tingrett.
Vi synes det er viktig at advokaten byr på seg selv i retten, og fremstår som en profesjonell versjon av seg selv. Man bør således kjenne igjen privatpersonen i måten advokaten snakker på i retten. Nedenstående punkter er bare en angivelse av karakteristika, som vi opplever å være gjengangere hos dyktige advokater.
Det enkle er ofte det beste (Keep it simple stupid!)
En dyktig advokat kjennetegnes etter vårt syn ved at advokaten er i stand til å presentere juss og faktum på en lettfattelig (pedagogisk), behagelig og logisk måte. Det er viktig at dommeren og andre som hører på lett kan forstå det anførte faktum, de juridiske problemer som reises og løsningen på dem. Fremfor alt gjelder regelen om at det enkleste ofte er det beste. Den gode advokat følger en enkel og oversiktlig disposisjon, og forklarer dommeren og de andre i salen regelmessig hvor man er i disposisjonen, på hvilken måte et bevis eller argument er relevant opp mot kravene og forteller videre hvor man skal hen, når man går over til et nytt tema. Man kan gjerne innledningsvis gi en kort redegjørelse for disposisjonen, og hvordan innledningsforedraget og prosedyren vil legges opp, men det er ikke nødvendig dersom advokaten er flink til å forklare når man skifter tema underveis. Dropper advokaten disposisjon bør advokaten likevel si noe om hvilket tema man skal snakke om, og gjøre det klart når man går over på å snakke noe annet.
En brautende advokat vil ofte ikke få særlig sympati for argumentasjonen, og kan bli slitsom å høre på i et innledningsforedrag eller i en prosedyre, som ofte varer rundt én time. Et lurt tips til advokater er derfor å begynne forsiktig, ettersom en advokat neppe vil klare å holde oppe en like høy intensitet gjennom innlegget, og tilhørerne vil etter hvert bli slitne, dersom advokaten går for hardt ut. Imidlertid er det bare positivt om advokaten har karisma og utstråling, så lenge advokaten holder seg innenfor rammene av at en rettssak i utgangspunktet er en alvorlig foreteelse, der utfallet normalt har dyptgående og skjellsettende konsekvenser for partene. En god advokat bør derfor også ha respekt for motparten og hvilke interesser og verdier som står på spill i en rettssak, så vel som for domstolen som skal avgjøre spørsmålene.
Troverdighet gjennom antydningens kunst
Advokater er som andre formidlere av et budskap avhengig av å bli likt for at deres budskap skal nå frem best mulig. Argumentasjon for retten er innsalg av rettslige og faktiske argumenter og bevis, der advokaten er på tilbudssiden og håper at dommeren kjøper de fremsatte argumenter og bevistilbud i størst mulig grad.
En god advokat er derfor flink til å få dommerens sympati og å fremstå som troverdig gjennom å være ydmyk og lydhør overfor dommeren, der advokaten i en logisk fremstilling behersker det som kalles antydningens kunst. Antydningens kunst innebærer at advokaten ikke til enhver tid slår fast at faktum og juss er 100% sikkert i saken, men at advokaten er åpen om at faktum og juss kan sees fra ulike sider, og antyder på en klar måte hvorfor advokatens argumentasjon bør kjøpes, og hva løsningen som følge bør bli.
Gjennom antydninger og hentydninger om at en bestemt forståelse av faktumet og jussen vil gi den beste løsningen, fremsetter den dyktige advokat anførsler nærmest som forslag, som dommeren kan vurdere. Eksempelvis kan advokaten med fordel innimellom bruke formuleringer som «normalt vil det måtte antas at,» «slik vi ser det,» «vi må her anta/legge til grunn at», «retten kan gå ut fra at» eller «gode grunner taler for at xx bør oppfattes som xx». En advokat som tør å være åpen om at et faktum eller juss ikke i enhver sammenheng er absolutte sannheter, vil normalt få høy grad av troverdighet om tolkingen av faktum og juss, nettopp fordi at advokaten fremstår som mer objektiv og interessert i å få frem sannheten og den riktige juridiske løsningen gjennom å være mer åpen om løsningene.
En annen god teknikk er å drøfte motpartens argumentasjon på en oppriktig måte, og så konkludere med at den beklageligvis ikke kan føre frem. Eksempelvis å si noe i retning av «vi forstår motpartens argumentasjon dithen at de mener at de har etablert en unik markedsposisjon i Oslo. Imidlertid kan vi ikke se at det medfører riktighet, fordi Oslo-området i lang tid har vært dominert av selskapet xx».
Å være skråsikker som advokat hele tiden betyr således ikke at advokaten er dyktig eller har selvtillit, men derimot at advokaten ikke er flink til å skille mellom tvilsspørsmål og vanskelige spørsmål – både faktiske og juridiske. At alle spørsmål er opplagte kan fort etterlate det inntrykk at advokaten ikke er flink nok til å sondre mellom det som er ubestridt og det som er noenlunde uklart eller tvilsomt, og rydde opp i argumentasjonen. Normalt er det nok av tvilsspørsmål, når begge parter har valgt å ta den søksmålsrisiko som ligger i å be domstolene ta stilling til en tvist. Advokaten mister lett troverdighet, dersom argumentasjonen gjennomgående går ut på at det er «åpenbart at», «klart at» eller «utvilsomt» mv. at faktum eller juss er som advokaten hevder. Paradoksalt nok viser vår erfaring med Osloadvokater at de gjerne er mer påståelige og skråsikre når de prosederer en dårlig sak, mens advokaten ofte kan være mer raus overfor motparten, når de er sikre på å vinne saken. Man kan dermed anta at absolutt skråsikkerhet omkring tvistepunkter i en sak ofte er en forsvarsmekanisme for å kamuflere en dårlig sak og gjøre den prosedabel.
Advokaten skal likevel være sikker, der det er riktig å være sikker på grunn av enighet eller opplagt bevis. Den gode advokaten utviser nemlig et godt juridisk skjønn gjennom å være tydelig der saken er nokså opplagt, men er samtidig ikke altfor konkluderende og bastant der faktum og juss kan oppfattes forskjellig med god grunn. Der faktum og juss kan gå begge veier, vil den gode advokaten i stedet for å påstå at et resultat er «opplagt», heller sette inn støtet på hvorfor dommeren bør velge advokatens løsning som den foretrukne, samtidig som det erkjennes at synet kan være delt eller avhengig av medhold i et annet spørsmål.
Advokatens eksaminasjon av parter og vitner og betydningen av faktum
De samme prinsippene om åpenhet og troverdighet gjelder også ved eksaminasjon av parter og vitner, der advokaten bør stille gode, men likevel åpne spørsmål som ikke inneholder premisser som forsøker å låse svaret – såkalte ledende spørsmål. For det første vil vitnet eller parten ofte lukte lunta og vise ubehag overfor spørsmålsstillingen og svare unnvikende på altfor ledende spørsmål. For det andre vil retten ofte legge mindre vekt på svar som er avgitt etter altfor ledende spørsmål, hvis ikke retten regelrett ber advokaten om å stille spørsmålene på nytt mer åpent. En advokat vil miste mye troverdighet og kan fremstå som at han eller hun bruker skitne triks for å vri sannheten til sin klients fordel, dersom advokaten ikke passer på å stille spørsmål på en åpen, men likevel målrettet måte.
En dyktig advokat undervurderer aldri betydningen av at faktum vinner de fleste saker, ikke nødvendigvis jussen alene. Slik vil det normalt være i både Oslo tingrett, så vel som i Indre Finnmark tingrett. De fleste dommere tenker at jussen gir seg selv, når faktum er klarlagt. Videre vil selvsagt jussen som anvendes avhenge av hvilket faktum som anses bevist, der faktum vil bestemme om en regel får anvendelse eller ikke. Faktum bør derfor forklares mest mulig enkelt, kronologisk og logisk, der advokaten ikke hopper over nødvendige premisser for å kunne konkludere underveis i en argumentasjonsrekke.
Teknikker som skiller den gode advokat fra den dårlige
En god advokat er flinkt til å argumentere for at det nødvendige faktum (for å vinne saken) må anses som bevist. Advokaten bør derfor i både innledningsforedrag og i prosedyren si noe om hvorfor det anførte faktum må anses som bevist, og hvorfor de anførte regler skal komme til anvendelse på faktum. Når det enkelte dokumentbevis dokumenteres, bør derfor advokaten underveis si noen ord om hvorfor dokumentbeviset er viktig eller relevant, og på hvilken måte beviset bekrefter, avkrefter, styrker eller svekker et bestemt påstått faktum fra din part eller fra motparten. Trekk gjerne en rød tråd mellom beviset og det som senere vil bli dokumentert eller forklart, slik at advokaten også kan annonsere hva som kommer av bevisføring, som kan knyttes til det som nettopp er presentert. Vi i Advokat Oslo bestreber oss således på å forklare hvor vi er i foredraget, hvor vi skal hen, og på hvilken måte et bestemt dokument eller forklaring er viktig for saken.
Advokaten bør der det er mulig også nevne motstrid i dokumentasjonen til motparten eller i uttalelser hos vitnene til motparten, sammen med eventuelt manglende logikk mellom anført faktum og bevisene hos motparten. En annen teknikk er å si at det og det beviset fra motparten er lite relevant for saken, fordi det beviser noe annet. For motpartens vitner kan man også påpeke eventuell uklarhet, manglende sammenheng og utydelighet, for å svekke betydningen av vitnemålet.
Den dyktige advokat må også kunne imøtegå motpartens teori og rettspraksis, der det er nødvendig for saken. Imøtegåelse kan gjøres gjennom å påpeke forskjeller i saksforholdene (distinguishing the case), og så anføre at forskjellene gjør motpartens teori og dommer lite relevante. En annen ting er at advokaten ikke bør ignorere motpartens sak, der motparten har gode argumenter. Advokaten bør der tvert imot må ta “tyren ved hornene”. Dersom argumentene for motpartens syn ikke helt ut kan gjendrives, kan de iallfall ofte nedtones eller svekkes av en flink advokat.
Advokaten bør ikke overdrive bruken av juridisk teori, dommer og forarbeider. Det er best å bruke noen få gode dommer og andre rettskilder som er innertier på en god måte, og også fokusere på rettskilder som normalt tillegges størst rettskildemessig vekt. Man tar seg derfor god tid med noen få viktige og relevante kilder fremfor å pløye gjennom generell juss eller rettspraksis som sier det samme. Advokaten skal ikke foredra generell juss innenfor rettsområdet, men skal dra gjennom de relevante rettsregler som er nødvendige for å løse tvistespørsmålene. Ved rettspraksis som sier det samme, kan man bare gi henvisningene, og si at man forstår at de dommene gir uttrykk for mye av det samme.
Når man forsøker å argumentere seg frem til en regel gjennom fortolkning av rettskildene, er det viktig at advokaten får frem hensynene bak regelen og hva som gjør det rimelig å la regelen få anvendelse. Hvis det er vanskelige juridiske tvilsspørsmål i saken, bør det også argumenteres for hvorfor rettsreglene passer på faktum i saken (subsumsjonen).
Vi håper at vi i Advokat Oslo har klart å gi deg vår opplevelse av en god advokat, som du kan ta med deg videre enten du selv er advokat, dommer eller klient. Det er sikkert mange flere ting som skulle vært nevnt, men vi føler at det som er nevnt er et godt utgangspunkt!
[lastupdated]
