Tiltak mot samværssabotasje
Samværssabotasje er når avtalt eller fastsatt samvær ikke gjennomføres, og det ikke foreligger gode grunner for at samværet ikke gjennomføres. Den av foreldrene som barnet bor fast hos har en plikt til å støtte opp under samværsretten, jf. barneloven § 42 første ledd.
En samværsordning fungerer dessverre ikke alltid slik den skal. Det kan være ulike grunner til at samværet stopper opp. Noen ganger stopper samværet opp fordi partene er i en konflikt, og bostedsforelderen ikke leverer barnet til avtalt eller fastsatt tid. Samværssabotasje foreligger imidlertid også når samværsforelderen ikke møter eller stiller opp i henhold til ordningen, men i disse tilfellene har ikke lovgivningen noen regler om tvang.
Barn og foreldre har en lovfestet rett til samvær med hverandre. Barneloven og tvangsfullbyrdelsesloven har derfor regler som har til formål å sikre etterlevelse av avgjørelser eller rettsforlik om foreldreansvar, fast bosted og samvær. Barneloven og rettspraksis sanksjonerer samværssabotasje.
Tvangsmidlene er forskjellig avhengig av om det er foreldreansvaret, fast bosted eller samværsretten som må tvangsfullbyrdes fordi en av foreldrene ikke etterlever avgjørelsen.
Tvangsfullbyrdelse av samværsrett
Ofte vil situasjonen være at samværsretten ikke gjennomføres, fordi en av foreldrene vanskeliggjør kontakten mellom barnet og den av foreldrene barnet ikke bor fast hos. I disse tilfellene foreligger det samværssabotasje. Tvangsmidlene i disse tilfellene er tvangsbot, slik at bostedsforelderen ilegges løpende bot for hver gang samværet ikke gjennomføres. På den annen side er det viktig at reglene ikke rammer barnet, på den måten at bostedforelderen «tvinges» til å sende barnet på samvær når samværet anses som umulig fordi samværet utgjør en stor belastning for barnet.
En dom, midlertidig avgjørelse, rettsforlik eller avtale med tvangskraft om samvær, kan tvangsfullbyrdes etter barneloven § 65. Bostedsforelderen ilegges bøter for hver gang samværet ikke gjennomføres, men tvangsgjennomføringen kan ikke skje ved tvangshenting av barnet til samvær.
Barneloven § 65 ble endret ved lov 31. mars 2017 nr. 13 (i kraft 1. januar 2018). Endringen innebærer en harmonisering av reglene om tvangsbøter i tvangsfullbyrdelsesloven og barneloven, og skal gi et mer helhetlig og oversiktlig regelverk. Bestemmelsen må fremdeles sammenholdes med reglene i tvangsfullbyrdelsesloven for å gi en fullstendig forståelse av hvilke regler som gjelder, Prop. 161 L (2015-2016).
Prøvelsen av om vilkårene for tvangsfullbyrdelse er oppfylt skal ikke tilsvare prøvelse av om samværet er til barnets beste, slik det allerede er gjort. Retten skal normalt legge til grunn at samværsspørsmålet allerede er vurdert gjennom dom, rettsforlik eller avtale med tvangskraft, og retten skal kun behandle de spørsmålene som er relevante for tvangsfullbyrdelse.
Spørsmålet om tvangshenting av barn når samvær ikke gjennomføres ble vurdert av Strandbakken-utvalget, og utvalgets flertall kom til at fysisk avhenting burde være tilgjengelig som tvangsmiddel ved gjennomføring av avgjørelser av samvær. I St.meld. nr. 8 (2008–2009) Om menn, mannsroller og likestilling, ble det imidlertid i vurderingen lagt avgjørende vekt på at hensynene mot å innføre fysisk avhenting av barnet for å få gjennomført samværsavgjørelser, var for sterke. Det ble særlig lagt vekt på hensynet til barnet. Strandbakken-utvalgets flertallsforslag om å innføre en hjemmel for tvangshenting ved bostedsforelderens unnlatelse av å oppfylle en samværsavtale ble dermed ikke fulgt opp i Ot.prp. nr. 104 (2008–2009).
Tvangsboten tilfaller staten
Dersom retten kommer til at vilkårene for tvangsfullbyrdelse er oppfylt, skal bostedsforelderen ilegges bot for hver gang samværet ikke gjennomføres. Størrelsen på boten må fastsettes konkret i hvert enkelt tilfelle og vil avhenge av de økonomiske forholdene til den som rammes av bøtene. Det er et poeng at boten må settes så høyt at det får et effektivt pressmiddel. Under normale forhold vil boten variere fra 800 – 2000 kroner for hver gang samværet ikke gjennomføres. Dette betyr at bøtene kan bli meget betydelige. Der man har vanlig samvær (annenhver helg og en dag i uken), kan bøtene komme opp i 14 000 kroner i måneden, og kanskje mer.
Det er namsmannen som skal kreve inn tvangsboten. Pengene tilfaller staten.
Det skal ikke fastsettes tvangsbot når oppfyllingen av samværsretten er umulig
Retten skal ikke beslutte tvangsbøter dersom det vil være umulig å gjennomføre samværsretten, jf. barneloven § 65 tredje ledd. Bestemmelsen ble endret ved lov 31. mars 2017 nr. 13 (i kraft 1. januar 2018). Lovgiver ønsket å tydeliggjøre unntaket for umulighet. Bestemmelsen lyder slik:
Det skal ikkje fastsetjast tvangsbot dersom oppfylling av samværsretten er umogleg, til dømes der det er risiko for at barnet blir utsett for vald eller på anna vis handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare. Det same gjeld ved tvangsfullføring av foreldreansvar og kvar barnet skal bu fast.
Som eksempler på tilfeller hvor det ikke skal fastsettes tvangsbot nevner loven tilfeller der det er risiko for at barnet blir utsatt for vold eller på annen måte behandlet slik at den fysiske eller psykiske helsen blir utsatt for skade eller fare. Hvis barnet er helt bestemt på at det ikke vil gjennomføre samværet, kan dette utgjøre en risiko for at det å tvinge gjennom en samværsordning kan gi skadevirkninger på barnet som gjør tvangsgjennomføring umulig.
For at retten skal konstatere umulighet, må den av foreldrene som har barnet hos seg normalt ha oppfylt sin medvirkningsplikt. Medvirkningsplikten er en «positiv plikt til lojalt å medvirke» til at samværsretten kan gjennomføres, herunder også til så langt det lar seg gjøre å påvirke barnet til ikke å sette seg imot. Betydningen av at barnet motsetter seg samvær, må i tilfelle vurderes i sammenheng med omsorgspersonens holdning til samværspørsmålet.
Det følger imidlertid av rettspraksis at spørsmålet om lojalitet overfor den fastsatte ordning vil måtte tre i bakgrunnen i situasjoner der tvangsmessig gjennomføring av samvær vil utsette barnet for alvorlige skadevirkninger. Hvorvidt medvirkningsplikten er oppfylt, vurderes konkret i den enkelte sak og veies mot andre momenter i saken, for eksempel begrunnelsen for hvorfor den opprinnelige avgjørelsen ikke er fulgt opp (Prop. 161 L 2015–2016)
Når det foreligger en umulighet i lovens forstand er for øvrig nærmere beskrevet i rettspraksis og i forarbeidene til barneloven.
I Prop. 85 L 2012-2013 (barneperspektivet i foreldretvister) uttales det blant annet:
I forslaget til lovendring går det fram at det ikke skal fastsettes tvangsbot der det foreligger umulighet, herunder der barn risikerer å bli utsatt for vold, seksuelle overgrep eller bli behandlet på andre måter som utsetter den fysiske eller psykiske helsen for skade eller fare. Begrunnelsen for forslaget er å tydeliggjøre at barnets rett til beskyttelse mot fysisk eller psykisk fare og skade veier tyngre enn voksnes rett til samvær. Det er derfor nødvendig med en presisering i barneloven slik at retten ikke treffer pålegg for å fremtvinge en samværsrett som innebærer at barn risikerer å bli utsatt for vold, seksuelle overgrep eller bli behandlet på andre måter som utsetter den fysiske eller psykiske helsen for skade eller fare. Dette omfatter risiko for fysisk og psykisk vold, seksuelle overgrep som beskrevet i straffeloven av 1902 kapittel 19 og det forhold at barnet er vitne til vold, jf. Ot.prp. nr. 103 (2004-2005). 94
Departementet viser også til barnekonvensjonens utgangspunkt om at staten har det overordnede ansvaret for å beskytte barn og unge mot vold og overgrep, jf. barnekonvensjonen artikkel 19. 95 Videre fastsetter EMK artikkel 3 at ingen må utsettes for tortur eller umenneskelig eller nedverdigende behandling. Denne bestemmelsen forplikter til en viss grad staten til å gripe inn for å hindre at barn blir utsatt for nedverdigende behandling som vold og/eller seksuelle overgrep. En norsk domstol vil for eksempel ha plikt til å stoppe eller begrense samvær dersom det er nærliggende fare for at en forelder vil utsette barnet for overgrep.
Bevisbyrden når det er påstander om vold, overgrep mv.
I saker der det er påstander om vold, overgrep eller andre lignende forhold blir vurderingstemaet for retten hvorvidt det å fremtvinge en samværsrett mellom barnet og samværsforelderen må anses umulig fordi barnet risikerer å bli utsatt for vold, seksuelle overgrep eller bli behandlet på andre måter som utsetter den fysiske eller psykiske helsen for skade eller fare.
Det følger av tvangsfullbyrdelsesloven § 13-8 fjerde ledd at saksøkte skal sannsynliggjøre at oppfyllelse er umulig. Det er dermed saksøkte, det vil si bostedsforelder, som har bevisbyrden for at det foreligger umulighet. For saker om tvangsfullbyrdelse av samværsrett etter barneloven § 65 andre ledd uttalte Høyesteretts ankeutvalg følgende i Rt. 2010 s. 1528:
“Det er tilstrekkelig for at tvangsfullbyrdelse av en avgjørelse om samværsrett skal anses umulig, at det er sannsynliggjort at det er en reell risiko for at barnet skal bli utsatt for seksuelle overgrep.”
Barneloven § 65 lyder slik:
For tvangsfullføring av avgjerd om og anna særleg tvangsgrunnlag for foreldreansvaret, kvar barnet skal bu fast, og samværsrett gjeld tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 13. Vedtak av fylkesmannen om tvangskraft for avtaler etter § 55 er særleg tvangsgrunnlag. Førebels avgjerd etter § 60 er tvangskraftig sjølv om avgjerda ikkje er rettskraftig.
Avgjerd eller avtale med tvangskraft om foreldreansvar og kvar barnet skal bu fast, kan tvangsfullførast ved henting eller tvangsbot. Avgjerd eller avtale med tvangskraft om samværsrett kan berre tvangsfullførast ved tvangsbot. Tingretten kan fastsetje ei ståande tvangsbot som for ei viss tid skal gjelde for kvar gong samværsretten ikkje vert respektert. Eit krav om tvangsfullføring skal setjast fram for tingretten i distriktet der saksøkte har sitt alminnelege verneting. Reglane i § 15 andre leddet gjeld tilsvarande.
Det skal ikkje fastsetjast tvangsbot dersom oppfylling av samværsretten er umogleg, til dømes der det er risiko for at barnet blir utsett for vald eller på anna vis handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare. Det same gjeld ved tvangsfullføring av foreldreansvar og kvar barnet skal bu fast.
Barnet skal få høve til å seie meininga si før det blir teke avgjerd. Meininga til barnet skal bli vektlagt etter alder og modning. Tvangsfullføring skal ikkje skje mot barnet sin vilje, med mindre retten kjem til at det er naudsynt av omsyn til barnet.
For å leggje til rette for gjennomføring av fastsett samvær kan retten gjere praktiske endringar i avgjerda der det er formålstenleg, til dømes å endre tida for henting og levering.
Skatteetaten ved Statens innkrevingssentral krev inn tvangsbota. Innkrevjing skal berre skje når den som har retten, ber om det. Bota går til statskassa. Bota skal ikkje krevjast inn for meir enn åtte veker om gongen. Lar den som har retten etter lova det gå lenger tid med inndrivinga, lauper inga vidare bot før den bota som allereie er forfallen til betaling, er betalt eller det er tatt utlegg for den.
[lastupdated]
