Av advokat Anders Flatabø
Hva kreves og forventes av en normalt god advokat i dag? Vi i Advokat Oslo har samlet noen drøftelser som kaster lys på det som gjerne kalles for advokatrollen, som er den atferd og fremtoning som en advokat forventes å ha, når han opptrer som advokat. En klient vil normalt forvente at advokatoppdraget løses etter beste evne i samsvar med det avtalte, at advokaten gir rådgivning som gir vinning eller begrenser tap for klienten, samt at reglene for god advokatskikk (kap. 11 i advokatforskriften) følges.
Det er enkelte allmenne fellestrekk, som gjelder for advokatoppdraget og advokatens rolle opp mot klient, motparter og domstoler/forvaltningsorgan mv. som er trukket frem i nedenstående artikler. Mange av disse hensynene følger direkte av regler for god advokatskikk, mens andre er mer selvsagte oppfatninger av hva som forventes av en advokat. I artiklene nedenfor påpekes noe av det som er viktig å huske på ved utøvelsen av advokatyrket, uavhengig av om advokaten er forsvarer, familierettsadvokat eller forretningsadvokat.
Professor Ståle Eskeland har skrevet følgende om advokatens rolle i Kritisk juss 1975 s. 2-5 (KRJU-1975-2) (s. 4):
«1. Advokaten skal opptre som partsrepresentant. I dette legger jeg at han skal være ubundet av lojaliteter mot andre interesser enn klientens egne. Hensynet tilsier for det første at advokaten skal være administrativt uavhengig, han bør f.eks, ikke være en del av et større offentlig byråkrati. For det annet tilsier hensynet at han skal være økonomisk uavhengig. Advokatene driver i dag privat forretning, hvilket utvilsomt fører til at økonomiske hensyn har vekt når de skal velge klienter. Denne bindingen kan tenkes redusert ved at advokater kan gis fast lønn og også ved at retten til fri rettshjelp utvides vesentlig i forhold til i dag.
2. Advokaten skal hjelpe klienten med å løse hans problemer uansett hvordan disse defineres ut fra en juridisk faglig synsvinkel. Hensynet taler for at advokater må kunne påta seg oppdrag innenfor alle rettsområder. Men dessuten tilsier hensynet at advokater må kunne påta seg oppdrag som ikke er av spesifikk rettslig art, f.eks, må han kunne engasjere seg i rettspolitisk virksomhet for å få endret en lovregel eller en praksis som han mener er uheldig. Han må også kunne opptre på vegne av grupper som fremmer sine interesser dels på rettslig, dels på politisk grunnlag. Ingen vil bestride at privatpraktiserende advokater idag har slik vid kompetanse. Like klart er det at hele spekteret nesten utelukkende brukes når advokatene påtar seg oppdrag for klienter som selv kan betale. Ordningene med fri rettshjelp er begrenset til strengt rettslige problemer».
En viktig del av advokatens liv, som advokaten kun lærer gjennom erfaring, er klienthåndtering. I vurdering av søksmålsrisiko vil en fallgruve ofte kunne være å ikke være kritisk nok til klienten.
For advokatens del er det viktig å ikke love klienten mer enn advokaten klarer å holde. Dersom advokaten vet at han ikke vil klare å ta ut stevning før om tre ukers tid, så bør advokaten være åpen om det. Advokaten mister mye tillitt dersom advokaten lover levering til uken, som uteblir, og som da blir vesentlig forsinket. Det samme gjelder i forhold til å love bestemte resultater. Som nevnt under søksmålsrisiko er det vanskelig å spå utfall, og overraskelser kan også inntreffe underveis i en sak.
I rådgivningen til klienten er det som overfor retten viktig at advokaten ikke er for sikker, der faktum og juss kan oppfattes forskjellig med god grunn. En flink advokat skal ha respekt for motparten og hvilke interesser og verdier som står på spill i en rettssak, så vel som for domstolen som skal avgjøre spørsmålene og vite både at det er risiko ved alle søksmål, og hva en slik risiko vil kunne utløse av ansvar. Samtidig må advokaten være sikker der saken er nokså opplagt god, men samtidig må advokaten informere om generell og spesiell risiko ved alle søksmål. Det er således ganske strenge krav til nøyaktighet og presisjon i rådgivningen hos advokater, der advokaten må huske å ta nødvendige forbehold dersom han eller hun er usikker.
I 2015 NOU 2015:3 Advokaten i samfunnet — Lov om advokater og andre som yter rettslig bistand, trekker Advokatlovutvalget under pkt. 2.2 frem fire kvaliteter som bør kjennetegne advokaters virksomhet, og som utvalget mener bør være avgjørende for utformingen av regelverket for advokater:
«Kravet om at advokaten skal være uavhengig er grunnleggende for advokatrollen. Klienten skal trygt kunne overlate sin sak til advokaten og vite at advokaten alltid vil vurdere saken ut fra klientens beste. Advokaten skal ikke ha andre formål eller skjulte hensikter i sitt oppdrag for klienten. Advokaten skal også være uavhengig av klienten. At advokaten har avstand til klienten, vil ofte være en forutsetning for at advokaten kan gjøre objektive og gode faglige vurderinger. Advokaten må for eksempel våge å gi klienten råd som klienten ikke liker. Utvalget foreslår at kravet om uavhengighet fastsettes uttrykkelig i loven. I tillegg er en rekke av lovens bestemmelser utslag av kravet til advokaters uavhengighet.
Tilsvarende er det helt sentralt for advokatrollen at advokaten opptrer med lojalitet til klienten og rettssamfunnet. I kravet om lojalitet til klienten ligger at advokaten ikke skal ta hensyn til egne interesser og oppfatninger eller andre utenforliggende omstendigheter, men alltid sørge for å fremme klientens interesse. At advokaten skal utvise lojalitet til rettssamfunnet, innebærer at advokaten gjennom sitt arbeid skal hegne om rettssamfunnet og blant annet følge de reglene som er satt som rammer for bistanden til klienten.
Også kravet om faglig dyktighet foreslås forankret i loven. Advokaten tar betalt nettopp for sin faglige kompetanse. Når begrensningene i adgangen til å yte rettslig bistand er opphevet, er det særlig viktig at det stilles faglige krav til advokatene. Klienter som går til en advokat med sine rettslige spørsmål og problemer, må kunne forvente å motta en kvalitativt god ytelse. Loven bør ivareta denne forventningen. Faglig dyktighet sikres ved krav til juridisk utdanning krav om mastergrad i rettsvitenskap eller juridisk embetseksamen, gjennomføring av advokatutdanning for å få advokatbevilling, krav om etterutdanning og muligheter for spesialisering».
I et intervju med Advokatbladets Jubileumsnummer side 72 trekker professor dr. juris Hans Petter Graver følgende om advokatrollen i det moderne samfunnet:
“Graver mener advokatrollen igjen er blitt viktigere på grunn av den økende rettsliggjøringen i samfunnet. Advokatene er blitt mer etterspurt på flere områder. Transaksjonsjussen er blitt en stor del av virksomheten for forretningsadvokatene, og straffeadvokatene har nå begynt å opptre to og to sammen i større straffesaker. Samtidig mener Graver at de indre trekkene er de samme. Advokatens grunnleggende oppgave er å trenge inn i en klients behov og representere ham på den beste måten, enten i form av å sette opp et dokument, ved forhandlinger eller å gi en overbevisende presentasjon ovenfor en domstol. – Den romerske juristen Marcus Tullius Cicero sa en gang at juss var det letteste i verden å lære seg, men at det å praktisere jussen var den vanskeligste oppgaven man kunne ha. Jussen er tross alt begrenset og oversiktelig, i motsetning til å lære seg tekniske fag eller historie. Å være advokat er imidlertid ikke så enkelt. Man blir bedømt av ukyndige klienter, man står ovenfor en profesjonell motpart som er like skarpskodd som en selv, og man skal prøve å få gjennomslag hos en dommer som ikke nødvendigvis er imøtekommende og empatisk lyttende. Det er ingen objektiv sannhet i jussen. Den som fremfører den mest overbevisende argumentasjonen er den som vinner frem. Slik var det på Ciceros tid, og slik er det nå, sier Graver”.
Til slutt vil vi trekke frem det offentlige og samfunnets forventninger til advokatrollen i artikkelen “Advokatrolleforventningar – med særleg fokus på skatterådgiving” av Erling Johannes Husebø publisert i Nybrott og odling – festskrift til Nils Nygaard 2002 s. 115-133, der det særlig stilles krav til redelighet og skikkelighet:
“Ein advokat har ei høgt tiltrudd oppgåve i samfunnet, og får gjennom advokatløyvet ein eksklusiv rett til å yta visse former for rettshjelp (jf domstollova § 218). Då er det naturleg at advokaten også blir møtt med visse forventningar om å ta omsyn til fellesskapet sine interesser. Det kan ikkje vera tvil om at dette ligg innebygd i kravet om god advokatskikk i domstollova § 224, men det vert ikkje sagt uttrykkeleg. Også dei advokatetiske reglane er knappe på dette punktet. Dei nøyer seg med å seia at advokaten må «opptre korrekt i forhold til domstolslovgivningen og vise respekt for retten og domstolene».
Strafferetten set derimot tydelege grenser for advokaten sin handlefridom. Ein av mange straffereglar som vernar om fellesskapet sine interesser, er heleriregelen (strl. § 317). Denne råkar i dag så vidt, både på grunn av gjerningsskildringa og skuldkravet (aktløyse), at advokatar må tenkja nøye gjennom kva slag midlar dei tek imot eller forvaltar. Andre straffereglar vernar om staten sine interesser som representant for fellesskapet. Mellom desse er reglane om skattesvik i likningslova § 12-1 og § 12-2, som det her er naturleg å trekkja fram særskilt. Desse reglane har sidan 1992 hatt ein generell regel om medverkingansvar. Før den tid var det ein særregel om medverking under utøving av næring. Lovgivar har såleis lenge vore klar over faren for at profesjonelle rådgivarar medverkar til skattesvik”.
[lastupdated]
