av Advokat Robert Voldhuset
Obligatorisk mekling for foreldre
Ektefeller og samboere med felles barn under 16 år, og som skiller lag, plikter å møte til obligatorisk mekling, jf. ekteskapsloven § 26 og barneloven § 51.
Parter som ønsker å bringe sak om foreldreansvar, fast bosted eller samvær inn for domstolene, plikter å møte til foreldremekling først, jf. barneloven § 51. Dersom det ikke fremlegges gyldig meklingsattest for retten, skal domstolene som hovedregel avvise saken. Ektefeller som søker separasjon, må vedlegge meklingsattest sammen med søknad om separasjon til fylkesmannen for å få innvilget separasjon. Samboere med felles barn under 16 år, må fremlegge gyldig meklingsattest for å motta utvidet barnetrygd, jf. barnetrygdloven § 9.
Hva er mekling?
Mekling er en frivillig og fortrolig prosess der en nøytral tredjeperson hjelper partene å komme frem til en akseptabel løsning. Mekler fatter ingen avgjørelse i saken, men styrer prosessen. Målet er å hjelpe foreldrene til å komme frem til en skriftlig avtale.
Et viktig kjennetegn ved mekling er at meklingsprosessen er frivillig. Mekling etter ekteskapsloven og barneloven skiller seg i så måte ut fra andre typer mekling. Partene har i disse saker obligatorisk oppmøteplikt første time, en slags tvungen mekling. Partene plikter imidlertid ikke å komme til enighet, det er kun selve oppmøte som er obligatorisk.
Foreldrene kan få inntil 7 timer mekling, hvorav den første timen er obligatorisk. For bestilling av mekling se også www.familiemekling.no
Når skal mekling skje?
Obligatorisk mekling for foreldre reguleres i barneloven § 51. Barneloven § 51 lyder slik:
§ 51 Kven skal møte til mekling
Foreldre med felles barn under 16 år må møte til mekling før det vert reist sak om foreldreansvar, kvar barnet skal bu fast eller om samvær. Gifte foreldre med felles barn under 16 år må for å få separasjonsløyve eller skilsmisseløyve etter ekteskapslova §§ 20 og 22, ha møtt til mekling på familievernkontor eller hos annan godkjend meklar, jf. ekteskapslova § 26. Sambuarar med felles barn under 16 år skal ved samlivsbrot møte til mekling. Departementet kan gje forskrifter om mekling, også om unntak frå møteplikta i særlege høve.
Etter barneloven § 51 må foreldre med felles barn under 16 år møte til mekling før det reises sak om foreldreansvar, fast bosted eller om samvær. Uten gyldig meklingsattest vil retten som hovedregel avvise saken. Unntak fra hovedregelen vil imidlertid være der det reises sak om midlertidig avgjørelse etter barneloven § 60. Midlertidig avgjørelse kan nemlig fastsettes før det er tatt ut stevning og således før det er foretatt lovpålagt mekling, dersom særlige grunner taler for det.
Etter bestemmelsens andre ledd, må også gifte foreldre med felles barn under 16 år, som ønsker separasjons- eller skilsmisseløyve mekle. Dette gjelder også dersom foreldrene er enige om hvordan de skal gjøre det med barna. Det er fylkesmannen som behandler begjæring om separasjon. Uten gyldig meklingsattest vil ikke fylkesmannen behandle separasjonsbegjæringen.
Etter bestemmelsens tredje ledd skal samboere med felles barn under 16 år og som skal gå fra hverandre skal møte til mekling. Dette gjelder når partene er bosatt i Norge når samlivsbruddet finner sted. Med samboere menes to personer som lever i ekteskapslignende forhold i felles bolig. Det følger av forarbeidene (Ot.prp. nr. 103 (2004-2005) at også andre former for samliv kan være omfattet av betegnelsen. Utvidet barnetrygd til enslig forsørger, er betinget av at gyldig meklingsattest fremlegges. Dette følger av barnetrygdloven § 9(5). Mekling er også regulert i Forskrift om mekling etter ekteskapsloven og barneloven 18.12.2006 nr. 1478 og i rundskriv fra Barne- og likestillingsdepartementet – Q-2008-2.
Formålet med meklingen er å komme frem til en skriftlig avtale
Formålet med meklingen reguleres i barneloven § 52. Bestemmelsen lyder som følger:
- 52. Føremålet med og innhaldet av meklinga
Føremålet med meklinga er å få foreldra til å kome fram til ei skriftleg avtale om foreldreansvaret, om kvar barnet skal bo fast og om samvær. Partane bør gjerast kjende med dei viktigaste økonomiske konsekvensane som avtale fører med seg.
Formålet med meklingen er altså å hjelpe foreldrene med å komme frem til en skriftlig avtale om foreldreansvaret, om hvor barnet skal bo fast og om samvær. Meklingen er i så måte relativt avtalefokusert, i motsetning til mer terapeutiske samtaler. Mekler har ingen myndighet til å ta avgjørelse for foreldrene.
Barnets beste i meklingen
Det grunnleggende rettslige prinsippet om at alle avgjørelser skal rette seg etter hva som er til barnets beste gjelder også for foreldrene i meklingen når de skal inngå avtale om felles barn. Barnets beste skal således være det avgjørende for innholdet i alle avtaler om barna.
Hva som er til barnets beste beror på en konkret og individuell vurdering. Det er ingen fasit for hva som er barnets beste. Foreldrene må derfor gjøre individuelle vurderinger for hvert enkelt barn for å finne frem til gode omsorgsløsninger. Det er kjent at barn og unge tar skade av å leve med foreldre som har store og vedvarende konflikter.
Barnets rett til å bli hørt i meklingen
Det er et grunnleggende prinsipp at barn som er til stand til å danne seg sine egne synspunkter om det saken gjelder, skal ha rett til å kunne si sin mening før det blir tatt avgjørelse.
Etter barneloven § 31 har barnet rett til å si sin mening fra de er syv år, men det er ingen nedre aldersgrense. Det betyr at også yngre barn som er i stand til å danne seg egne meninger om det saken gjelder, skal gis anledning til å høres. Barnet har krav på å få uttale seg, og at disse uttalelsene blir vektlegges ut fra alder og modenhet, men har ingen plikt til å uttale seg. Det er viktig at barnet ikke presses til å uttale seg, eller velge mellom foreldrene. Retten til å tie er like viktig som retten til å uttale seg.
Barn i mekling
Barnas behov og ønsker kan være annerledes enn foreldrene tror. Det er derfor viktig at foreldre lytter til barnet og at barnets mening og ønsker inngår i vurderingen når man skal inngå eller endre på avtaler om fast bosted eller samvær. Det er psykologfaglig godt kjent at det er skadelig for barns psykiske helse og leve i høy konflikt.
Flere studier viser at barn får depresjon, angst, lavere selvtillit og lavere skoleprestasjoner. Det kan være vanskelig for foreldre å se hvordan barna opplever det når de selv er i en krevende konflikt. Videre kan det være vanskelig for barna å snakke med foreldrene om sine opplevelser, tanker og følelser. Det kan derfor være fint at barn kan få noen utenforstående å snakke med i meklingsprosessen slik at barnets opplevelser, syn og ønsker kommer frem i meklingen.
Vår oppfordring er derfor at foreldrene tar med barna til mekling. Mekleren er erfaren i å snakke med barn og kan hjelpe foreldrene. Når barna er med til samtaler hos mekleren, får de opplevelsen av at de er med i prosessen og at de kan få anledning til å sette ord på sine følelser til en nøytral person.
Mekleren kan hjelpe barna med å formidle sine opplevelser og ønsker til dere foreldre. Mekleren vil også kunne få bedre forutsetninger for å hjelpe foreldrene til å komme frem til gode ordninger, dersom mekler har møtt og snakket med barna.
Hvor skal meklingen skje?
Stedet for mekling er regulert i Forskrift om mekling etter ekteskapsloven og barneloven § 5. Bestemmelsen lyder slik:
- 5. Stedet for mekling
Mekling etter ekteskapsloven og for samboere skal skje på det stedet i landet der foreldrene hadde siste felles bopel. Mekling etter barneloven § 51 første ledd skal holdes på det stedet i landet der saken skal behandles for domstolen. Dersom foreldrene er enige, kan de likevel avtale at det skal mekles et annet sted. Mekler skal avvise en begjæring om mekling dersom meklingssak mellom de samme parter allerede er under behandling hos annen mekler. Når særlig tungtveiende grunner taler for det, kan mekler avgjøre at det skal mekles på det stedet i landet der den andre forelderen bor.
Foreldre som bor svært langt fra hverandre, kan unntaksvis møte hos hver sin mekler og mekle ved telefonsamtaler eller videokonferanser. Mekler som har mottatt begjæring om mekling, skal avvise krav om telefon- eller videomekling dersom dette ikke anses som hensiktsmessig i den konkrete saken.
Mekling i forbindelse med separasjon, skilsmisse eller samlivsbrudd mellom samboere, såkalt bruddmekling, skal etter § 5 første ledd skje der foreldrene hadde siste felles bosted. Mekling før foreldretvist bringes inn for retten, såkalt barnelovsmekling, avholdes der barnet har fast bosted / alminnelig verneting. Dette følger av barneloven § 57 jf. barneloven § 56. Foreldre står fritt til å avtale mekling et annet sted enn det som følger av loven. Det er da et vilkår om at foreldrene er enige om meklingsstedet. Etter rundskriv Q-2008-2 følger det at dersom den ene av forelderen skal møte alene fordi den andre er fritatt fra å møte, kan forelderen selv velge sted uavhengig av hvor den bor.
Av § 5 første ledd fjerde punktum følger det at mekler skal avvise en begjæring om mekling dersom foreldrene allerede har en mekling gående. Dette er for å unngå at foreldrene begjærer hver sin mekling hos forskjellige meklere, og således møter alene hos hver sin mekler.
I bestemmelsens andre ledd er det bestemt at når særlig tungtveiende grunner taler for det, kan mekler bestemme at det skal mekles på det stedet i landet der den andre forelderen bor. Et eksempel på en særlig tungtveiende grunn er i tilfeller hvor foreldrene bor langt fra hverandre, og den som begjærer mekling har lang og kostbar reisevei, og den andre part gjør det klart at den ikke kommer til å møte på mekling, jf. rundskriv Q-2008-2.
Dersom meklingen blir flyttet har begge foreldrene krav på innkalling selv om den ene har gjort det klart at den ikke vil komme. Det følger av bestemmelsens tredje ledd at foreldre som bor svært langt fra hverandre unntaksvis kan møte hos hver sin mekler og mekle ved telefonsamtaler eller videokonferanser.
Mekler skal avvise et krav om telefon- eller videomekling dersom det ikke anses hensiktsmessig i den konkrete saken. Denne typen mekling skal ikke være en enkel måte å unngå personlig frammøte, jf. rundskriv Q-2008-2. Det er ikke et vilkår om at foreldrene må være enige om slik mekling.
Særlig om separat mekling
Hovedregelen er at foreldrene møter personlig til felles mekling. Formålet med mekling er at partene skal komme til enighet, og det er antatt at det i de fleste tilfeller vil være hensiktsmessig at foreldrene møter sammen. I enkelte tilfeller kan mekler beslutte separat mekling. Mekler vil da måtte snakke med foreldrene hver for seg. Det kreves etter forskriften «sterke grunner» for separat mekling, og det presiseres i rundskriv Q-2008-2 at separat mekling kun foretas i unntakstilfeller.
Hovedregelen om felles mekling følger av barneloven § 53 og i forskrift om mekling etter ekteskapsloven og barneloven § 7.
Barneloven § 53 lyder slik:
§ 53. Frammøte
Foreldra skal møte personleg og samstundes til mekling. Den som meklar kan likevel avgjere at dei skal møte kvar for seg om det er tenleg. Meklaren kan i særlege høve gje løyve til at ein eller begge partar møter saman med ein fullmektig.
Forskriftens § 7 lyder slik:
§ 7. Plikt til å møte til mekling
Foreldrene plikter å møte samtidig for mekler. Mekler kan i særlige tilfeller gi tillatelse til at en eller begge foreldre møter sammen med fullmektig. Hvis sterke grunner taler for det, kan mekler bestemme at det skal mekles for foreldrene separat.
Et eksempel på et slikt unntakstilfelle vil kunne være der en av partene kan kreve skilsmisse grunnet mishandling (ekteskapsloven § 23), men likevel ønsker å gå veien om separasjon. Det er mekler som foretar en konkret vurdering av hvorvidt det foreligger sterke grunner, og om separat mekling skal gjennomføres. Avgjørelsen kan ikke påklages.
Fritak fra møteplikt – tvingende grunner
I Forskrift om mekling etter ekteskapsloven og barneloven § 7(2) er fritak fra møteplikt regulert.
Bestemmelsen lyder slik:
- 7 Plikt til å møte til mekling
Foreldrene plikter å møte samtidig for mekler. Mekler kan i særlige tilfeller gi tillatelse til at en eller begge foreldre møter sammen med fullmektig. Hvis sterke grunner taler for det, kan mekler bestemme at det skal mekles for foreldrene separat.
En forelder plikter likevel ikke å møte dersom tvingende grunner er til hinder for det, for eksempel alvorlig sykdom. Mekler avgjør hvorvidt tvingende grunner foreligger. Er parten som ikke har begjært mekling, bosatt i utlandet, kreves ikke mekling for denne forelderen. Der begge foreldre eller den som begjærer mekling bor i utlandet, kan Barne-, ungdoms- og familieetaten i særlige tilfeller gi unntak fra møteplikten. Det er ikke meklingsplikt etter samboerbrudd hvis en eller begge foreldrene er bosatt i utlandet ved samlivsbruddet.
Etter forskriften § 7(2), kan en forelder få unntak fra møteplikten dersom tvingende grunner er til hinder for å møte. Som eksempel på en slik «tvingende grunn» nevnes alvorlig sykdom. Det er mekler som avgjør om det foreligger tvingende grunner. Dersom begge foreldrene, eller den som begjærer mekling bor i utlandet, kan Bufetat i «særlige tilfeller» gi unntak fra møteplikten. Det er i rundskriv Q-2008-2 presisert at dette er et snevert unntak.
Eksempler på når særlige grunner kan være svært lang eller kostbar reisevei, eller en kombinasjon av sykdom og eneomsorg for et barn som gjør det urimelig å kreve at forelderen reiser til Norge for å mekle. De nevnte grunner er kun eksempler, og fører på ingen måte til automatisk fritak fra mekling. For samboere der en eller begge foreldrene er bosatt i utlandet, gjelder ikke meklingsplikten.
Familievernkontoret og eksterne meklere
Spørsmålet om hvem som kan være mekler, er regulert i Forskrift om mekling etter ekteskapsloven og barneloven § 4. Forskriftens § 4 lyder slik:
- 4 Hvem som kan foreta meklingen
Følgende personer kan godkjennes som mekler:
- a) fagperson tilsatt ved offentlig godkjent familievernkontor
- b) prest i offentlig kirkelig stilling eller prest eller forstander i registrert trossamfunn
- c) fagperson tilsatt i offentlig helse- og sosialinstans eller ved pedagogisk-psykologisk tjenestekontor
- d) ved behov kan det gis meklingsbevilling til privatpraktiserende psykolog, psykiater eller advokat.
På Svalbard kan det også gis meklingsbevilling til andre personer som finnes egnet.
Mekler må ha gode kunnskaper om voksnes og barns reaksjoner i og etter samlivsbrudd. Mekler bør være godt orientert om faglige og juridiske spørsmål som er relevante i forhold til saksfeltet, så som barne- og familiepsykologi, relevant forskning, meklingsmetodikk, lover og forskrifter mv. Innen denne rammen bestemmer Barne-, ungdoms- og familieetaten hvilken opplæring som anses påkrevet.
Taushetsplikt
Mekler har som den klare hovedregel taushetsplikt om det som kommer frem om personlige forhold i forbindelse med meklingen. Det følger av barneloven § 50 og reglene om taushetsplikt i forvaltningsloven.
Barneloven § 50 lyder slik:
- 50. Teieplikt
Den som meklar etter § 51 og § 61 første stykket nr. 2 har teieplikt om det som kjem fram om personlege forhold i samband med oppdraget. Lov 19. juni 1997 nr. 62 om familievernkontorer §§ 6,7,9 og 10 gjeld tilsvarende. Den som gjer teneste etter § 61 første stykket nr. 1,3,4 eller 7 har teieplikt om det som kjem fram om personlege forhold i samband med oppdraget. Han kan utan hinder av teieplikta gje oppdragsgjevar dei opplysningar han har fått i samband med oppdraget. Lov 19. juni 1997 nr. 62 om familievernkontorer §§ 6,7,9 og 10 gjeld tilsvarande. Den som gjer tjeneste etter § 61 første stykket nr. 5 har teieplikt om det som kjem fram om personlege forhold i samband med oppdraget. Retten kan oppheve teieplikta etter krav frå advokaten eller representanten.
Unntak fra hovedregelen om taushetsplikt gjelder i de tilfeller meklers opplysningsplikt til barnevernstjenesten får anvendelse. Etter barneloven § 50, jf. familievernkontorloven § 10, har nemlig mekler opplysningsplikt til barneverntjenesten når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet, der det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt, eller når et barn har vist vedvarende atferdsvansker.
Samværsavtalen
Innholdet i samværsavtalen
Det er viktig at en samværsavtale er skriftlig selv om foreldrene er enige. Hvor detaljert avtalen bør være, vil variere fra sak til sak. En skriftlig samværsavtale skaper forutsigbarhet og trygghet, både for foreldrene og for barnet. Det er flere punkter som er viktige å regulere i en samværsavtale.
Rettsvirkningene av samværsavtalen
En samværsavtale mellom to foreldre er avtalerettslig bindende. Den vil ikke ha tvangskraft. Det vil si at dersom den ikke blir overholdt, kan det ikke brukes tvangsmidler (for eksempel tvangsmulkt) for å få tvangsgjennomført avtalens innhold.
Dersom avtalen ikke blir overholdt bør foreldrene prøve å komme til enighet, og eventuelt endre avtalen. En kan da på nytt oppsøke en familiemekler for hjelp til å utforme en ny avtale og komme til enighet. Dersom partene ikke kommer til enighet, vil det være mulig å reise sak for domstolene.
Stadfestelse av fylkesmannen
Dersom begge foreldrene ønsker det og ber om det, kan fylkesmannen gi samværsavtalen tvangskraft. Tvangskraft innebærer at avtalen fungerer som tvangsgrunnlag, og at den kan tvangsfullbyrding. For at fylkesmannen skal gi samværsavtalen tvangskraft, må partene fremlegge gyldig meklingsattest.
Stadfestelse av fylkesmannen reguleres i barneloven § 55. bestemmelsen lyder slik:
- 55.Vedtak om tvangskraft for avtaler
Når begge foreldra ber om det, kan fylkesmannen fastsetje at ei skriftleg avtale om foreldreansvar, bustad og samvær skal kunne tvangsfullførast etter reglane i § 65. Vilkåret er at avtala først og fremst rettar seg etter det som er best for barnet. Trengst det, bør sakkunnige, barneverntenesta eller sosialtenesta uttale seg før fylkesmannen avgjer spørsmålet. Eit vilkår for å bringe ei sak inn for fylkesmannen etter første stykket er at foreldra kan leggje fram gyldig meklingsattest.
Saka må bringast inn for den fylkesmannen der barnet har alminneleg verneting på den tida saka vert reist.
[lastupdated]