21
Sep2017

Moms på advokattjenester – 16 år senere

Av advokat Anders Flatabø

Sommeren 2017 var det 16 år siden det ble innført merverdiavgift på advokattjenester og annen rettshjelp. Med innføring av merverdiavgift på advokattjenester ble privatpersoners utgifter til juridisk bistand 25% dyrere (24% ved innføring av momsreformen i 2001) for mannen i gata. Å gå til advokat for en privatperson er i dag blitt ualminnelig dyrt og eksklusivt. Advokat Oslo ser i denne artikkelen tilbake på hvorfor Staten valgte å innføre merverdiavgift på advokattjenester, og gir en vurdering av om begrunnelsen i dag fremstår som holdbar.

Vi i Advokat Oslo mener at en riktig løsning i dag er å gi momsfritak til private for juridisk bistand, men der man beholder merverdiavgiften overfor næringsdrivende for juridisk bistand. Den viktigste begrunnelsen for en slik ordning er at det rettssøkende publikum skal få bedret sine muligheter til å ivareta sine rettigheter, og spesielt i tvister mot det offentlige og private selskaper. Imidlertid er det også vårt syn at en slik delt løsning i stor grad vil ivareta de hensyn rundt konkurransevridning som Staten begrunnet innførselen av merverdiavgift med i 2001.

Vanskelig for Staten å lage gode avgrensninger som hindrer konkurransevridninger

Begrunnelsen for å avgiftsbelegge advokattjenester i 2001 var den gangen at det «ble ansett som vanskelig å finne kriterier for avgrensninger til andre lignende tjenester og tjenesteytere». Sagt på en annen måte, begrunnet Staten i 2001 innføring av merverdiavgift på advokattjenester og annen rettshjelp med at de fryktet at andre rådgivere ville kalle sin rådgivning for juridisk bistand eller rettshjelp og dermed unngå moms. Et annet argument var at advokater kunne få en konkurransevridende fordel, dersom de hadde momsfritak innenfor rådgivning på skatteområdet, der skatteadvokatene til en viss grad drev konkurrerende virksomhet med revisorer i forhold til skatteplanlegging mv.  Av den grunn ble det innført «en generell merverdiavgift på advokattjenester for å unngå konkurransevridninger».

Finansdepartementet forklarte i 2003 nødvendigheten av moms på juridisk bistand med vansker med å avgrense advokattjenester mot «andre lignende tjenester og tjenesteytere,» da stortingsrepresentantene André Kvakkestad, Jan Arild Ellingsen og Per Erik Monsen i 2003 innstilte på fjerning av merverdiavgiften for advokattjenester. I tillegg ble det som et «sidemoment» fra Finansdepartementets side vist til at momsen på advokattjenester dro inn mellom 400-500 millioner kroner til statskassen.

Vi i Advokat Oslo kjøper ikke forklaringen om at det skal være «vanskelig» å lage gode kriterier for å avgrense mot andre liknende tjenester, når Staten fint har klart det for eksempel på helseområdet, der det også er omfattende konkurranse mellom næringsdrivende med og uten bevillinger akkurat som på rettshjelpsområdet. Eksempelvis har ikke Finansdepartementet hatt nevneverdige problemer med å avgrense merverdiavgiftsloven mot «helsetjenester», «alternativ behandling», «sosiale tjenester», «undervisningstjenester», «finansielle tjenester» og «idrett», der det er konkurrerende virksomhet. Staten har ikke hatt noen problemer med å avgrense «andre lignende tjenester» mot for eksempel «kunst og kultur». Det er altså for vanskelig å definere en «advokattjeneste», men ikke for vanskelig å definere «kunst»? Argumentasjonen her står ikke til troende.

Dersom konkurranse på det skatterettslige området var et stort problem, kunne man lett gjort unntak i merverdiavgiftsloven for skatterettslig og eventuelt annen forretningsjuridisk rådgivning, for å ikke hindre rettshjelp til privatpersoner. Konsekvensen ville da eventuelt blitt at formuende privatpersoner som også trengte skatterettslige råd ble pålagt moms, for at det skal være like attraktivt for dem å få råd fra revisor som fra en advokat.

Det er få som tenker på at ordningen med at kun private klienter i praksis betaler moms er konkurransevridende innad i advokatbransjen ved at forretningsjuridiske firmaer kan ta betydelig høyere timepris, vel vitende om at klienten (foretaket) normalt vil slippe å betale påslaget på 25% merverdiavgift gjennom fradrag for inngående moms i utgående moms. Advokaten som har private kunder vil derimot ved prissettingen måtte ha i mente at advokatregningen fort kan bli uakseptabelt høy for en privatperson som betaler med allerede beskattede penger uten fradragsrett, når momsen legges til. Jo høyere pris advokaten tar, jo mer merverdiavgift belastes nemlig den private parten som klient. I vurderingen av om advokatens salær er rimelig, vil man normalt se på totalregningen og hvilken belastning regningen utgjør for klienten, og ikke nødvendigvis bry seg så mye med hvor mye som går til Staten direkte.

 

Løsningen på problemet: Momsfritak bare for privatpersoner

Løsningen på konkurranseproblematikken hadde derfor vært å beholde momsen på advokattjenester til næringsdrivende for juridisk bistand, og gi momsfritak til privatpersoner for juridisk bistand. Da vil mannen i gata få bedre råd til å søke juridisk bistand, og man vil et stykke på vei utlikne den enorme urettferdighet som ligger i at privatpersoner må betale advokatregningen med beskattede penger og inkludert merverdiavgift, mens næringsdrivende både har fradragsrett for saksomkostningene i selvangivelsen (både egne og idømte) i tillegg til å kunne trekke fra momsen direkte i eget momsregnskap. I praksis får derfor næringsdrivende først 25% rabatt på advokatregningen, og deretter 28% rabatt. Privatpersoner får et påslag på 25% merverdiavgift, og kan normalt ikke trekke fra hverken egne eller idømte omkostninger på selvangivelsen (med noen få unntak der tvisten er direkte nok knyttet til skattyters erverv).

En slik delt løsning der bare næringsdrivende betaler moms på advokattjenester, ønsker neppe Staten, nettopp fordi de næringsdrivende har fradragsrett for inngående moms. Momsen på advokattjenester som rent faktisk går inn i statskassen kommer nemlig i all hovedsak fra privatpersoner, som ikke har fradragsrett for momsen. Næringsdrivende betaler i praksis ikke moms på advokattjenester, selv om de blir fakturert med moms. På grunn av næringsdrivendes fradragsrett for moms blir det i praksis en forskjellsbehandling og konkurransevridning mellom privatpersoner og næringsdrivende, så vel som mellom deres respektive advokater, som paradoksalt nok begrunnes med hensynet til likebehandling og formålet om å unngå konkurransevridning.

Vi i Advokat Oslo mener også at det vil være lett å lage gode kriterier for når juridisk bistand til privatpersoner skal være fritatt for merverdiavgift, siden det er så klart definert hva som ligger i det å være «advokat» eller «rettshjelper» etter domstolsloven. Når man har et konsesjonssystem for både advokater og rettshjelpere, antar vi at det vil være svært lett å definere hva som er en advokattjeneste eller rettshjelpertjeneste, og hva som er en «lignende tjeneste». Revisorer har også en beskyttet tjeneste etter revisorloven, der bare de med bevilling fra Finanstilsynet kan utføre revisortjenester, dersom man også ønsker å beskytte revisorers skatterådgivning til private for eksempel.

Vi mener også prinsipielt at advokaters plikt til uavhengighet medfører at advokaters rådgivning heller ikke er samme tjeneste som overlappende juridisk rådgivning fra andre rådgivere som revisorer, eller med det system som foreslås i ny advokatlov, der andre enn advokater og rettshjelpere kan gi juridiske råd som næringsvei. Advokater har et særskilt ansvar, og står i en særstilling i forhold til klienten. Om det i praksis gis råd om for eksempel hvordan skatteloven skal forstås både av advokater og revisorer, er det gode grunner for å anse det som forskjellige tjenester, når en advokat og revisor vil ha et forskjellig ståsted i forhold til uavhengighet. En advokat skal være uavhengig, mens en revisor skal være allmenhetens representant.

Viktigere med moms som inntektskilde

Vi skjønner alle at det først og fremst er fiskale grunner til at det nå har vært moms på advokattjenester i snart 16 år. Ikke noe galt i det prinsipielt sett. Staten trenger selvfølgelig penger den også. Problemet er imidlertid at momsen på advokattjenester begrenser privatpersoners mulighet til å få rettshjelp, og gir næringsdrivende en urettmessig fordel i tvist med private. For å få det totale bildet må man sammenholde pålegging av moms overfor private for juridisk bistand med at offentlig sats i fri sakførselsaker ikke har fulgt lønnsutviklingen i samfunnet de siste årene, og at innslagspunktet for rett til fri rettshjelp ved behovsprøving har vært uendret siden 2009. Færre og færre private har råd til advokat, og for de som må ta seg råd til advokat opplever ofte at en rettssak blir «vinn eller forsvinn».

I løpet av de siste 16 årene har Norge mangedoblet sine verdier i Oljefondet. Norge klarte seg uten pengene fra moms på advokattjenester for private før Oljefondet kom i 1990, og de vil selvfølgelig klare statsbudsjettet uten de pengene med Oljefondet i dag. Norge har uansett fint råd til å gi slipp på den halve milliarden som Staten årlig får fra private som har behov for advokat. Vi i Advokat Oslo mener at Staten og politikerne må gjøre alvor av det «alle er enige om» nemlig å gjøre det lettere for private å kunne ivareta sine juridiske rettigheter. Slik situasjonen har utviklet seg, kan det se ut som at det er stor forskjell på «liv og lære» i forhold til å gjøre juridiske tjenester tilgjengelige for «folk flest». Konsekvensene av søksmål mellom private vil også bli 25% mindre belastende, dersom momsen fjernes. Behovet for rettshjelp ser likevel ut til å øke med et stadig mer rettighetsbasert samfunn, og en konsekvens av at rettshjelp har blitt så dyrt, er at man også har fått rettshjelpforsikringer (type Protector og Help mv.) som utløser rett til rettshjelp ved «skade». Imidlertid er problemet der at rettshjelpen der ikke selskapet har ansvar for skaden, blir en kostnad for forsikringsselskapet. Hvis rettshjelpen blir en kostnad for selskapet, kan det stilles spørsmål om klienten får optimal rådgivning, når selskapet taper penger jo mer som må jobbes med saken? Slik utviklingen går nå, øker forskjellene i samfunnet mellom de som har råd til advokat og de som ikke har råd. Det er også økende forskjell mellom de som er forsikret og ikke er forsikret mot «behovet for rettshjelp». Å gå til advokat har i sannhet blitt ualminnelig dyrt og eksklusivt (for de som ikke har fradragsrett).

 

Leave your comment

Please enter your name.
Please enter comment.