MENUMENU
MENUMENU

Barnefordelingssaker der det er påstander om vold, rus eller overgrep

Barnefordelingssaker der det er påstander om vold, rus eller overgrep representerer særlige utfordringer

Barnefordelingssaker der en av foreldrene anfører at barnet utsettes for en risiko for å bli utsatt for vold, rus eller overgrep hos den andre forelderen, representerer særlige utfordringer, og pålegger advokaten, sakkyndige og dommeren spesiell varsomhet.

I 2004 ble det innført nye saksbehandlingsregler i barnefordelingssaker som blant annet skulle bidra til økt fokus på at partene skulle komme frem til avtalebaserte løsninger. Poenget i denne sammenhengen er at man generelt sett tenker at det er til barnets beste at foreldrene selv kommer frem til avtale om foreldreansvar, fast bosted og samvær. Man tenker generelt sett at rettsforlik vil kunne være mer konfliktdempende fremfor en dom. Mange foreldre opplever således et press fra både advokatene, sakkyndige og retten om å inngå forlik.

I veileder Q-15/2004 om saksbehandlingsregler i barnefordelingssaker for domstolene og høring av barn, slås det fast at de fleste saker hvor vold og overgrep er sentrale tema, vil man være tjent med en ordinær rettsbehandling og utredningsbasert sakkyndigarbeid. Barnefordelingssaker der det er påstander om vold og overgrep bør derfor behandles gjennom en grundig bevisførsel og utredning av sakkyndig, jf. barneloven § 61.nr. 3.

Sakkyndige bør ha spesialkompetanse der det er påstander om vold og overgrep

I barnefordelingssaker med påstander om vold og overgrep bør retten oppnevne sakkyndige som har spesiell kompetanse og erfaring på voldsproblematikk. I Barne- og likestillingsdepartementets informasjonshefte til dommere, advokater og sakkyndige, understreker departementet betydningen av valg av sakkyndig i disse sakene

«Hvilke kompetansekrav kan en stille til sakkyndige? Ikke alle sakkyndige har erfaring med eller spesiell kompetanse på vold. Tilgangen på sakkyndige vil også kunne variere. Innenfor disse rammene er det likevel ønskelig at retten finner sakkyndige som har nødvendig kompetanse til å forvalte mandatet på en god måte. Dommere oppfordres til å spørre den sakkyndige om han eller hun har kompetanse på saksforholdet som er aktuelle i den konkrete saken, selv om retten kjenner vedkommende fra andre saker. Vold og vurdering av fare krever spesiell faglig kunnskap; uten denne kunnskapen er det mulighet for at selv erfarne sakkyndige kan trå feil. Om den sakkyndige ikke har erfaring fra slike saker, kan det være et alternativ at vedkommende oppnevnes under forutsetning av å være under veiledning av en person med ønsket spesialkompetanse».

I barnefordelingssaker der det er påstander om vold og overgrep, bør sakkyndige få i mandat å vurdere de aktuelle psykologfaglige spørsmålene saken reiser som følger av de alvorlige påstandene i saken, jf. barneloven § 61 nr. 3. Mandatet kan formuleres med utgangspunkt i bevistemaene og de psykologfaglige problemstillingene som reises av partenes anførsler og påstander.

Den sakkyndige bør innhente komparetnopplysninger fra et bredt utvalg, partenes familie, som foreldre og søsken. Retten bør innhente opplysninger fra politiet og barneverntjenesten i de sakene der dette er relevant. Derom en av foreldrene ikke samtykker, kan retten innhente dokumentene på egen initiativ, jf. barneloven § 61 nr. 6. Den rettsoppnevnte sakkyndige bør få tilgang til dokumentene.

Avgjørelsen skal ta hensyn til at barnet ikke må utsettes for fysisk eller psykisk fare  

Det følger av barneloven § 48 annet ledd at domstolene skal ta hensyn til at barnet ikke må bli utsatt for vold eller overgrep.

Barneloven § 48 annet ledd lyder slik:

Ved avgjerda skal det takast omsyn til at barnet ikkje må bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa vert utsett for skade eller fare.

Barneloven § 48 annet ledd kom inn ved lovendring 7. april 2006 nr. 6 for å sikre tilstrekkelig oppmerksomhet mot alvoret i skadevirkningene barnet kan bli påført, se Ot.prp. nr. 103 (2004-2005) kapitel. 10 spesialmerknadene, hvor bestemmelsen er utførlig behandlet. Formålet med bestemmelsen er også å sikre at hensynet til barnet tillegges tilstrekkelig vekt i de situasjonene hvor det er vanskelig eller umulig å ta stilling til om overgrep har skjedd eller vil komme til å skje.

Bestemmelsen tar særlig sikte på vold og overgrep, men også annen form for omsorgssvikt omfattes ifølge forarbeidene. Ikke enhver påstand om overgrep kan tillegges vekt, men en reell risiko for barnet må tas hensyn til.

Det er ikke krav om sannsynlighetsovervekt

Det er åpenbart vanskelig å føre bevis for at det har skjedd eller vil kunne skje vold eller overgrep mot barn. Dette innebærer en risiko for at domstolene kommer til feil resultat.

Forarbeidene til barneloven drøfter beviskravene i barnefordelingssaker der det er påstander om vold, overgrep mv. Av Ot.prp. nr. 103 (2004–2005) s. 29-30 fremkommer blant annet:

Det er ofte vanskelig å bevise at overgrep har funnet sted. Det gjelder særlig seksuelle overgrep, men også fysisk mishandling og annen omsorgssvikt kan være vanskelig å dokumentere. Enda vanskeligere kan det være å avgjøre om det er fare for overgrep i framtiden. Det kan stilles spørsmål om hvilken grad av sannsynlighet som må foreligge for at et slikt faktum skal legges til grunn ved behandlingen av en sak om foreldreansvar, fast bosted og samvær.

Et krav om sannsynlighetsovervekt ville innebære at i saker hvor det framstår som like sannsynlig at barnet utsettes for overgrep som at det ikke utsettes for overgrep, vil retten kunne komme til en avgjørelse om at barnet skal ha fast bosted hos, eller samvær med, den påståtte overgriperen. Det forhold at det er et belastende faktum som legges til grunn vil generelt kunne tale for at det kreves en sterkere grad av sannsynlighetsovervekt. I disse sakene vil imidlertid hensynet til at barnet ikke skal utsettes for risiko for overgrep tale for at risikoen får utslagsgivende effekt i tilfelle hvor det er like, eller også mindre, sannsynlig at det foreligger fare for overgrep. Det vil kunne være sterkt belastende for en part dersom det legges til grunn at han eller hun har utsatt barnet for overgrep eller forårsaket at barnet har vært vitne til vold. Det vil videre kunne være tragisk både for denne forelderen og barnet dersom dette skjer på feilaktig grunnlag.

Etter departementets oppfatning er det likevel klart at det gjennomgående vil være enda verre med en uriktig dom i den annen retning, slik at barnet får fast bosted eller samvær med en forelder som utsetter det for overgrep. Departementet vil ikke gå inn for en bundet bevisregel om hvilken sannsynlighetsgrad som skal foreligge, og slutter seg i så henseende til arbeidsgruppens vurdering. En bundet bevisregel vil heller ikke være i tråd med systemet i barneloven, hvoretter avgjørelsene skal tas ut i fra hensynet til barnets beste etter en konkret totalvurdering av alle momenter i saken.

I forarbeidene til lovendringen i barneloven § 48 annet ledd, (Ot.prop.nr.103 (2004-2005) side 56 uttales det at man ikke kan kreve sannsynlighetsovervekt for at mistanke om vold og overgrep skal legges til grunn. Det vil kunne være tilstrekkelig med en mindre grad enn 50 prosent sannsynlighet for at beviskravet kan anses oppfylt.

«Hensikten med tilføyelsen er videre å sikre at hensynet til barnet tillegges tilstrekkelig vekt i de situasjonene hvor det er vanskelig eller umulig å ta stilling til om overgrep har skjedd eller vil komme til å skje. Hvis det er en reell risiko for at barnet blir utsatt for overgrep hos en av foreldrene, må dette få betydning for rettens avgjørelse. Det kan ikke legges vekt på enhver påstand om overgrep. Det må legges til grunn at det som et utgangspunkt må foreligge forhold som underbygger påstanden. Det kan ikke kreves sannsynlighetsovervekt for at mistanke om vold og overgrep skal legges til grunn. Det vil også kunne være tilstrekkelig med en mindre grad enn 50 prosent sannsynlighet for at beviskravet kan anses oppfylt. Hvilken grad av sannsynlighet som må foreligge vil avhenge av de konkrete omstendighetene i saken, hvor forhold som arten av overgrep det er fare for, alvorlighetsgrad og personlige forhold hos de involverte kan få betydning. Dersom det er en risiko for alvorlige overgrep, vil det kunne tilsi at det skal mindre til for at beviskravet anses oppfylt.

 

Sist oppdatert: 6/02/2019
Advokat oslo
        
MENUMENU