MENUMENU
MENUMENU

Barns rett til egen advokat i saker om barnefordeling

Barnets posisjon i saker om barnefordeling 

Fra tid til annen oppstår det spørsmål om hvorvidt barnet har rett til egen advokat i saker om barnefordeling.

I saker om barnefordeling er ikke barnet part i saken. Det er foreldrene som er parter og det er normalt bare mor og far som møter i rettsmøter og hovedforhandling. Det er kun foreldrene som kan gjøre prosessuelle handlinger, slik som å ta ut søksmål, føre bevis og nedlegge påstand. Barnet har i de fleste tilfeller heller ikke kontakt med dommeren eller advokatene i saken. I de tilfellene barnet er involvert i prosessen, er dette som oftest i form av at den rettsoppnevnte sakkyndige i saken har samtaler med barnet. Den sakkyndige skriver da som regel en rapport eller referat til retten, der bland annet samtalene med barna er referert.

Selv om barnet ikke er part, har barnet åpenbart en helt sentral rolle i saker om barnefordeling. Avgjørelsen i en foreldretvist skal rette seg etter hva som er til barnets beste, og barnet har derfor en sentral rolle i saken, selv om barnet ikke er involvert i prosessen, jf. barneloven § 48.

I rettens vurdering vil også barnets egen mening stå sentralt. Det følger av barneloven § 31 annet ledd at et barn som har fylt syv år, og yngre barn som er i stand til å danne seg sine egne synspunkter, skal få informasjon og muligheten til å uttale seg før det blir tatt avgjørelse om foreldreansvar, fast bosted og samvær. Barnets mening skal vektlegges etter barnets alder og modenhet. Når barnet er fylt 12 år, skal det legges stor vekt på hva barnet mener. Du kan lese mer om barnets mening og betydningen av dette her.

Oppnevning av egen advokat til barnet

Selv om barnet ikke er part i en barnefordelingssak, har retten adgang til å oppnevne egen advokat til barnet, jf. barneloven § 61 nr. 5. Bestemmelsen er et prosessuelt virkemiddel som en ment å styrke barnets rettssikkerhet. Bestemmelsen er en såkalt «kan» regel, og barnet har ikke krav på advokat. Ofte vil en av foreldrene eller begge foreldrene anmode retten om å oppnevne egen advokat til barnet. Hvorvidt retten bør oppnevne advokat til barnet beror på en konkret vurdering, der hensynet til barnets beste vil være avgjørende.

Barneloven § 65 nr. 5 lyder slik:

«Retten kan i særlege høve, mellom anna når det er grunn til å tru at barnet er utsett for vald eller på anna vis blir handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare, oppnemne ein advokat eller annan representant til å ta vare på interessene til barnet i samband med søksmålet. Den som er oppnemnd, kan samtale med barnet og skal gje slik informasjon og støtte som er naturleg. Advokaten eller representanten skal få saksdokumenta. Han kan kome med framlegg om handsaminga av saka og skriftleg eller i rettsmøte gje råd om korleis sakshandsaminga best kan ta vare på interessene til barnet. Retten avgjer om og eventuelt kor lenge han skal vere til stades under rettsmøta i saka. Når advokaten eller representanten er til stades i rettsmøta, kan han stille spørsmål til partar og vitne»

Vilkår for oppnevnelse av egen advokat til barnet

Det følger direkte av bestemmelsen at vilkåret for å oppnevne advokat eller representant for barnet er at det foreligger særlige behov. Videre følger av forarbeidene til bestemmelsen at oppnevnelse av en representant for barnet bare skal skje unntaksvis, hvor det foreligger et særlig behov for det jf. Ot.prp. nr. 29 (2002-2003) s. 89. Forarbeidene uttaler også at bestemmelsen antas særlig å være aktuell i forhold til eldre barn som har behov for hjelp til å fremme sine interesser siden barn ikke har partsrettigheter i barnefordelingssaker. Bestemmelsen kan ellers være aktuell dersom det er fare for at barnets interesser ikke blir tilstrekkelig ivaretatt eller det er særlige behov hos barnet som tilsier dette.

Videre følger det av lovforarbeidene at oppnevning av egen advokat til barnet kan være aktuelt i saker der det er svært høy foreldrekonflikt, og der konflikten blir så stor at den utgjør en stor belastning for barnet, eller hvor påstander om seksuelle overgrep blir helt dominerende tema i saken, slik at ikke andre forhold kommer frem i tilstrekkelig grad.

Vurderingen av om det bør oppnevnes egen advokat for barnet må bero på en konkret helhetsvurdering. Fra og med 1. januar 2014 er det imidlertid presisert i lovteksten at oppnevning er aktuelt «mellom anna når det er grunn til å tru at barnet er utsett for vald eller på anna vis blir handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare».

Av forarbeidene til lovendringen fremgår det blant at endringen i paragrafen, der formuleringen «mellom anna når det er grunn til å tru at barnet er utsett for vald eller på anna vis vert handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare» tilføyes, er en tydeliggjøring i lovteksten av i hvilke saker det kan være særlig aktuelt å oppnevne en egen representant for barnet.

I saker om barnefordeling det barnet risikerer å bli behandlet slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsatt for skade eller fare, er det spesielt viktig at barnets interesser blir tilstrekkelig ivaretatt og synliggjort under rettsprosessen av hensyn til barnets rettssikkerhet. Retten bør i slike saker oppnevne en representant som kan påse at barnets interesser blir tilstrekkelig ivaretatt og at saksbehandlingen skjer så raskt som mulig.

Advokatens rolle i saker om barnefordeling

Advokaten skal blant annet snakke med barnet, og gi barnet slik informasjon og støtte som er naturlig. Advokaten sin rolle er å ivareta interessene til barnet. Barnet har imidlertid ikke partsrettigheter og kan ikke gjøre prosessuelle rettigheter i saken via advokaten. Barnet skal heller ikke trekkes inn i saken som an aktiv part. Tvert imot bør advokaten forsøke å skjerme barnet fra en for sterk deltakelse i prosessen, jf. NOU 1998: 17 s 57.

I forarbeidene til bestemmelsen fremgår det at representantens rolle først og fremst er å ivareta barnets interesse ved bidra til å opplyse saken tilstrekkelig. Det fremgår eksplisitt av forarbeidene til loven at advokaten ikke skal formidle barnets syn til retten, men at barnets mening skal skje gjennom samtale med dommeren eller den rettsoppnevnte sakkyndige. Dette er i motsetning til barnets talsperson i barnevernssaker, der talspersonens rolle er å formidle barnets syn til fylkesnemnda. I forskrift om barnets talsperson i saker som skal behandles i fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker § 5, fremkommer det eksplisitt at talspersonens rolle er å være talerør for barnet, og at talspersonen skal formidle barnets synspunkter.

Advokaten eller representanten skal få saksdokumenta. Han kan komme med sitt syn på saksbehandlingen skriftlig eller i rettsmøtet og gi retten råd om hvorledes saksbehandlingen best kan ivareta barnets interesser. Advokaten kan også ta initiativ til å få fortgang i prosessen, samt fremme forslag om tiltak etter barneloven § 61 og foreslå vitneførsel (NOU 1998: 17 s. 47, Ot.prp. nr. 29 (2002-2003). Retten avgjør om og eventuelt hvor lenge barnets representant skal være til stede under rettsmøtene i saken. Dersom advokaten er til stede under forhandlingene kan han stille spørsmål til parter og vitner.

Utgiftene til advokat dekkes av det offentlige

Utgifter til advokat for barnet dekkes av det offentlige, jf. § 61 annet ledd med forskriftshjemmel for kostnadene ved andre representanter.

Retten bruker sjelden adgangen til å oppnevne egen advokat til barnet

Erfaringene er at retten i svært liten grad benytter adgangen til å oppnevne egen advokat for barnet i barnefordelingssaker.

Del dette med andre...
Advokat oslo
        
MENUMENU